Som eneste norske kunstner skal Frida Orupabo (f. 1986) delta i hovedutstillingen på årets Veneziabiennale. Det ble klart torsdag forrige uke da biennalens kurator, Ralph Rugoff, presenterte listen over årets deltakere.
Orupabo har lenge arbeidet med å lage collager på Instagram, før hun i 2017 ble invitert av den amerikanske kunstneren Arthur Jafa til å stille ut på Serpentine gallery i London. Siden har hun stilt ut i New York, Berlin, Stockholm, og nå på Kunstnernes Hus i Oslo med utstillingen Medicine for a nightmare.
– Jeg har hatt et hektisk år med mye jobb og liten tid til å reflektere over alt som har skjedd, sier Orupabo til Kunstkritikk. Hun er utdannet sosiolog og arbeider til daglig som sosialkonsulent på Pro Sentret i Oslo. – Alt har gått veldig fort, fra å pusle med collager hjemme til å plutselig stille ut i gallerier. Men jeg er selvfølgelig takknemlig. Det føles alltid bra når ens arbeider gis verdi.
Påvirker medvinden i kunstfeltet din kreative prosess?
– Jeg har tidligere ikke jobbet med frister, og det kan virke både positivt og negativt med tanke på den kreative prosessen. Frister bidrar til at jeg faktisk fullfører, samtidig som det også gir stress – og i verste fall en avsmak for hele arbeidet, sier Orupabo. Hun medgir at innpasset i kunstinstitusjonen har vært en blandet opplevelse, – det er en hel del man må forholde seg til som ikke direkte knytter seg til arbeidet og som er tidsberøvende.
Hvordan ser du på galleriutstillingen, kontra Instagram, som ramme for arbeidene dine?
– Instagram og galleriutstilling er to veldig forskjellige arenaer. Instagrammen var aldri ment å skulle fungere som en ramme for arbeidene mine. Heller kan det ses på som forarbeidet til de fysiske collagene og til annet arbeid som mer direkte knytter seg til Instagram-kontoen. Men også som et selvstendig arbeid, der jeg gjennom bilder, tekst og video utforsker, arkiverer og skaper nye narrativer. Instagram oppleves som råere, skisseaktig, i stadig forandring, i motsetning til en gallerikontekst, som oppleves mer polert og utilgjengelig.
Kunsten som guide
Tittelen på årets hovedutstilling i Venezia er May You Live in Interesting Times og den vil fordeles på Giardini og Arsenale. – Kunstnerne vil presentere forskjellige verk på hvert sted, slik at det vil bli to drastisk forskjellige atmosfærer, sa Rugoff på en pressekonferanse i London den 8. mars, i følge nettstedet Artnetnews.
De danske kunstnerne Jeppe Hein (f. 1974) og Danh Vo (f. 1975) er de eneste andre nordiske deltakerne i hovedutstillingen. I alt skal 79 kunstnere delta, inkludert kunstnere som jobber i par og kollektiver blir tallet 83. Dermed er antallet langt lavere enn ved de tre foregående biennalene, som alle mønstret over 120 kunstnere.
Grepet skal, ifølge Rugoff, gi hver kunstner mer tid og oppmerksomhet. Biennalen «vil ikke ha et tema per se», skriver han på biennalens nettsider, men vil «utvilsomt romme kunstverk som reflekterer over prekære aspekter ved dagens tilværelse, inkludert trusler mot etterkrigstidens nøkkeltradisjoner, institusjoner og relasjoner».
Kunsten kan ikke utøve makt i det politiske feltet, eller demme opp for nasjonalistiske bevegelser og autoritære regimer, skriver årets kurator. Han hevder kunsten i stedet på indirekte vis, kan være en slags guide for hvordan leve og tenke i «interessante tider». Hvordan forholder du deg til denne påstanden?
– For meg blir det vanskelig å snakke om kunst som én ting. Man har kunst som opererer innenfor kunstfeltet, på grensen, og på utsiden. Kunst for kunstens skyld og kunst som får deg til å tenke og handle (sagt veldig enkelt). Emory Douglas’ arbeider er ett eksempel på hvordan kunst kan knyttes til aktivisme og endring. At kunst og kunstnere opplever sensurering er i seg selv et tegn på at kunsten kan utøve makt i det politiske felt.
