Den pinlige prosenten

Sommerens avisoppslag om at kvinneandelen i norske kommersielle gallerier ligger på ynkelige 26% er en bitter, men nødvendig reprise på 70- og 80-tallets kunstdebatt.

I Guerilla Girls' poster What do these artists have in common ramser man opp navnet på en rekke kjente mannlige kunstnere som viser sine verk i gallerie med under 10%
Guerilla Girls’ poster What do These Artists Have in Common ansvarliggjorde kjente mannlige kunstnere som stilte ut i gallerier med få eller ingen kvinner i stallen.

«Det luktet så jævlig musk i rommet, ikke pølsefest som hos Erik Steen, men endog.» Utbruddet, artikulert av Kristian Skylstad, kom etter et besøk på Standard (Oslo) høsten 2008 og sto på trykk på Kunstkritikk året etter. Utstillingen som fremkalte det, var galleriets visning av Mikkel Astrups kunstsamling – en samling bestående av tretten kunstnere der alle, bortsett fra én, var menn.

Da Klassekampen i slutten av juli bragte nyheten om at kvinneandelen i seks av de tyngre kommersielle galleriene i Norge var på skarve 26%, rant sitatet meg i hu. Det var en påminnelse om at selv om statistikken Klassekampen publiserte var ny, så er den skjeve kjønnsfordelingen i norske gallerier ingen nyhet. Som Skylstad påpekte da han været eimen av musk, dreide det seg ikke bare om Standard, men om en generell tendens i norsk kunstliv. Klassekampens tall seks år senere underbygger den påstanden. Selv om undersøkelsen kun forholder seg til 203 utstillinger i seks såkalt toneangivende gallerier, og sånn sett på ingen måter er komplett, viser den at galleriscenen er i utakt med kjønnsfordelingen i de fleste andre sektorene i norsk samfunnsliv. Tallene forteller også at vi baler med et strukturelt problem som ikke lar seg bortforklare ved å vise til noen få kvinnefiendtlige gallerister. Samtidig avslører en rask titt på hjemmesidene til Galleri Haaken, Galleri Brandstrup, Standard, Galleri Riis og OSL Contemporary at det er store forskjeller galleriene imellom. Dårligst ut kommer Haaken der kvinneandelen av stallen er på 11%. Deretter følger Galleri Brandstrup med 21%, Standard med 26%, Riis med 27%, mens OSL kan skilte med 53% kvinner.  

Medlemmene i Guerilla Girls opptrådte anonymt  ved å ikle seg gorillamasker, alt for å hindre at aksjonene skulle ødelegge deres individuelle kunstnerkarrierer.
Medlemmene i Guerilla Girls opptrådte anonymt i gorillamasker for å hindre at aksjonene skulle ødelegge deres individuelle kunstnerkarrierer.

Foranledningen for oppslaget i Klassekampen var at debatten om mannsdominansen i galleriverdenen har blusset opp internasjonalt, takket være det kollektive kunstnerprosjektet Gallery Tally. Det ble initiert, og ledes, av kunstneren Micol Hebron: «I månedsvis overvåket jeg annonser for separatutstillinger i Artforum og hver måned var mellom 75 og 90 prosent av annonsene for mannlige kunstnere,» forteller hun i et intervju med Dagsavisen (25.7). Den grandiose overrepresentasjonen av menn ansporet henne til å undersøke kvinneandelen i 100 gallerier i Los Angeles. Resultatet var nesten like nedslående som Klassekampens opptelling i Oslo; over 70% av kunstnerne var menn. Siden den gang har Gallery Tally spredt seg til rekke større byer rundt omkring i verden.

Gallery Tallys opplysnings-aksjonisme er prisverdig, men for feminister med fartstid i feltet må prosjektet fortone seg som en noe bitter reprise fra 80-tallet, da kunstnergruppen Guerilla Girls aksjonerte mot et liknende fravær av kvinnelige kunstnere i museer og gallerier. At kvinner tre tiår senere skulle være i flertall som kunstnere og kunststudenter, men fortsatt sterkt underrepresentert i galleriene, var vel noe bare de aller mest dystopiske feministene kunne forestille seg på 80-tallet. I noen tilfeller kan fraværet av en gallerist selvsagt være et bevisst valg: Man ønsker ikke å være del av et kommersielt kretsløp, og overlever takket være garantiinntekter, stipendordninger og offentlige utsmykningsoppdrag. Men at dette skulle gjelde flere kvinnelige enn mannlige kunstnere, er det liten grunn til å tro. I de aller fleste tilfellene handler det om å bli valgt bort. Graver man litt i materien, vil man raskt oppdage at mens en stor andel av Norges mest anerkjente mannlige kunstnere er tilknyttet et galleri, så er påfallende mange av de kvinnelige aktørene som nyter samme anseelse galleriløse. Det kan i første omgang fremstå som et problem for enkelte kvinnelige kunstneren som får dårligere visnings-, inntekts- og karrieremuligheter enn sine mannlige kollegaer. Men siden disse eksklusjonene ikke skjer på et rent kvalitativt grunnlag, rammer de også kunsten som sådan. Flere ting taler nemlig for at norske kvinnelige kunstnere ikke står tilbake for sine mannlige kolleger: At 8 av 9 kunstnere som ble plukket ut til fjorårets Sydney-biennale var kvinner, er én indikasjon. At 7 av 15 som har blitt valgt til Festspillkunstnere i Bergen de siste tretten årene har vært kvinner, er en annen.

Galley Tallys strategi går ut på å lage postere son angir kjønnfordelingen hos de forskjellige galleriene. Her Denise Johnsons poster på en av LAs mest suksessfulle kommersielle gallerier, Blum & Poe.
Galley Tally oppfordrer kunstnere til å lage postere som angir kjønnsfordelingen hos utvalgte gallerier. Her Denise Johnsons poster over tilstanden hos Blume & Poe, et av LAs mest suksessfulle kommersielle gallerier.

Noe av problemet ligger selvsagt i at vi har å gjøre med forskjellige kunstkretsløp, som opererer med forskjellige kriterier for kunstnerisk kvalitet. Frans Widerberg og nylig avdøde Kjell Nupen ligger begge høyt opp på listen over bestselgende kunstnere, men kommer antagelig aldri til å få retrospektive utstillinger på Nasjonalmuseet. Mens Lene Berg og Ane Hjort Guttu, ingen av dem kan kalles innbegrepet på en kassasuksess, har langt bedre muligheter for en slik institusjonell anerkjennelse. At penger er en nøkkelfaktor, ble tydelig da Hebron spurte galleristene i LA hvorfor de hadde så få kvinner i stallen. Det hyppigste svaret hun fikk var at det var lettere å selge en mannlig kunstner. Eieren av Galleri Brandstrup peker i Klassekampen (25.7) på noe av det samme, når han trekker frem at det er menn som oppnår de høyeste prisene internasjonalt.

Med tanke på at man i kunstfeltet ikke lenger opererer med «kvinnelige teknikker og sjangere», kan det virke absurd at prissettingen skal være avhengig av opphavsmannens kjønn. Men det faktum at kunstverks verdi primært er en symbolsk verdi som forvandles til en økonomisk, gir kunstøkonomi en annen karakter enn de fleste andre kjøp- og salgøkonomier. I den symbolske verdiskapningens logikk får parametere som kjønn, image og persona en betydning som bare unntaksvis preger prissettingen av varer ellers. Få kjenner mekanismene som knytter seg til hvordan en kunstner forvandles til en attraktiv merkevare bedre enn profesjonelle gallerister. I den kompetansen burde det også ligge et ansvar for å jobbe for å påvirke disse mekanismene til kvinnelige kunstneres fordel. Å tillegge mantraet om at kvinner selger dårligere enn menn stor vekt er uansett en blindvei, siden kjønn bare er én av mange faktorer som påvirker det økonomiske utbyttet en gallerist har av sin stall. En sammenligning av bunnlinja hos OSL Contemporary og Galleri Haaken ville antagelig bekrefte at en kvinneandel på 53% versus 11% ikke utgjør den helt store økonomiske forskjellen.

I denne Guerilla-plakaten fra 2000-tallet rettes blikket mannsdominansen i Hollywood, og er et av flere  billboards for fiktive filmer som gruppen har klistert opp under Oscar-sermonien i Los Angeles.
Plakaten fra 2000-tallet er ett av flere billboards for fiktive filmer som Guerilla Girls har klistret opp i Los Angeles under Oscar-utdelingen.

Noen vil kanskje hevde at vi ikke har mandat til å kreve noe av frie kommersielle aktører som galleriene. Som publikum har vi, i motsetning til de toneangivende samlerne, selvsagt ikke mulighet til å sette makt bak kravene, men betyr det at vi ikke skal artikulere noen forventinger til galleristene? Her har kunstfeltet noe å lære av litteraturfeltet, der debatten om de privateide forlagenes utgivelsespolitikk er høyt oppe på banen. Den debatten speiler en innarbeidet forventning om at forlagene ikke bare skal være børs, men at de også har et kulturpolitisk ansvar for å beskrive en mangfoldig sosial og litterær virkelighet bortenfor løkkeskriftromanene og kokebøkenes verden.

«Noen må ta ansvar, for situasjonen er prekær» skrev Kunstkritikks utsendte på Standard for fem år siden. Mens vi utålmodig venter på at de kommersielle galleriene skal slutte å ekskludere på grunnlag av kjønn, bør alle som deltar i prosessen med å definere hva som er den viktige kunsten, enten vi er kuratorer, kritikere eller redaktører, kaste et kritisk blikk på egen virksomhet. For Kunstkritikks del er tallene klare: av norske separatutstillinger som ble anmeldt i første halvår 2014 var 40% viet kvinnelige kunstnere og 60% mannlige. Hvordan tallene skal tolkes er mindre klart. På den ene siden indikerer de at redaksjonelle valg til en viss grad demmer opp for gallerienes manglende kjønnsbalanse. Samtidig tyder de på at kjønnsmessige skjevheter i gallerisystemet også forplanter seg til kritikken. 

Denne artikkelen inneholdt en feil som ble rettet 12.8 kl 19.00. I den opprinnelige teksten sto det at Nasjonalmuseet (underforstått Museet for samtidskunst) favoriserer menn når det kommer til soloutstillinger, en påstand som baserte seg på en ikke helt oppdatert statistikk. Fra og med 2004 viser tallene tvert i mot en overrepresentasjon av kvinnelige soloutstillere. 

Leserinnlegg