Centre Pompidou “ 30 år

Centre Pompidou i Paris fyller år

Europas største museum gjennomlyses av en nesten irrasjonell stormannsgalskap, kun realiserbar via direkte statlig dirigisme. Dets store utfordring er hvordan man skal balansere mellom maktens diskurs og sin egen uavhengighet.

Centre Pompidou er en mastodont av dimensjoner. Der den på inngangssiden ligger litt nedfelt i bakken kan den nesten virke som et skip som er gått på grunn. De enorme luftekanalene på plassen rundt bygningen minsker ikke følelsen av å være ombord på en megatanker av et eller annet slag. For alt er ufattelig stort her: Bygget, samlingene, utstillingsplassen, antall besøkende og ikke minst ordene som omgir prosjektet.

For de som ikke vet det, er Centre Pompidou oppkalt etter tidligere President Georges Pompidou, som døde i sitt embede i 1974. Han hadde personlig gitt i oppdrag å lage et museum for moderne kunst/samtidskunst, men overlevde altså ikke åpningen av sitt hjertebarn. I Frankrike er det tradisjon for presidenter å ville etterlate seg noe mer å bli husket for enn flaue uttrykk («Det er typisk norsk å være god», renner i hu). Og i beste tradisjon som Grande Nation så er monumentale byggverk alltid et bra alternativ når man skal bygge et ettermæle. Det viser kontinuitet, makt og i noen tilfeller, smak. Ikke minst er de vanskelige å rive, noe som kanskje er greit med tanke på hvor omdiskutert Centre Pompidou har vært, ikke minst arkitektonisk.

Omstridt hus

Centre Pompidou.

Bygget ble åpnet av Pompidous efterfolger Valéry Giscard d’Estaing i 1977. Da hadde man bygget i fem år etter tegninger av arkitektene Renzo Piano, Gianfranco Franchini og Richard Rogers. Kritikken lot ikke vente på seg. «Kunsthangar», «Gasskraftverk» og «Raffineri» var noen av kallenavnene bygget fikk. Den nylig avdøde franske filosofen Jean Baudrillard gikk så langt som å skrive en hel bok om hvor ille det var: «L’effet Beaubourg – Implosion et dissuasion». Her analyserer han Centre Pompidou som et anti-monument over kulturens død, hvor det elaboreres en ny vold, en implosjonens vold, som skiller seg fra den tradisjonelle eksplosive volden. Denne volden truer i dag (Baudrillard skrev dette i innvielsesåret 1977) alle institusjoner, kulturen, makten og det sosiale i seg selv. Det er altså ikke kun fra maktens sideat Centre Pompidou har fremdyrket store ord. Også kritikken må bli enorm, konfrontert med senterets voldsomme materialitet.

Så hvordan ser så dette senteret ut? Og hva er inni? Tone Hansen påstår i sin bok Megamonstermuseum – Hvordan tenke museum i dag? at Pompidousenteret «forholder seg til de samme kravene om tilgjengelighet som kjøpesentrene gjør» (Hansen 2007, s. 96). Og det stemmer for så vidt, særlig kan fasadens utvendige karakter – hvor alle trapper, kabler, ledninger, rør og lignende er plassert – minne om kjøpesenterets krav til maksimalisering av plassen. Maksimalisering av gulvplass til utstillingsrom var nemlig et hovedpoeng da senteret ble bygget. Det er åtte etasjer (hvorav to under jorden), alle på 7500 kvadratmeter. Renzo Piano selv var overbevist om at ved å frigjøre mest mulig plass inne, og ved å lage en utvendig rulletrapp i en gjennomsiktig tube, så ville man «ødelegge tanken om et kulturelt bygg som inngyter frykt. Det er drømmen om et ekstremt fritt forhold mellom kunst og mennesker, hvor man kan puste inn byen på samme tid» (Deschamps, 2007). Nuvel. Det er iallefall en flott utsikt over byen etter hvert som man jobber seg oppover i etasjene mot utstillingene, men den forsvinner fort når man trer inn i gangene. I 4. og 5. etasje finner vi utstillingene av moderne kunst og samtidskunst. Her er det for så vidt ganske lite som minner om alternative formidlingsstrategier, man vandrer rundt i en kanonisert gate, til og med etter en foreslått rute.

Joseph Beuys, Plight, 1985. © Collection Centre Pompidou

Men det er ikke sikkert det gjør så mye, fordi her viser den tradisjonelle museumsformen sin styrke – nettopp fordi det er nok av plass å ta av, blir ikke utstillingen statisk. Man har blant annet plass til Joseph Beuys’ store filtrom med flygel, Plight, store modeller av japansk samtidsarkitektur og Yaacov Agams «L’antichambre» (anti-rommet) – et rom som George Pompidou bestilte til Presidentpalasset Elysée og som etter hans død ble demontert. Seende ut som en blanding av interiøret på et av romskipene i 2001- En romodysse, et pervertert diskotek fra 70tallet og innrammet av farget plexiglass har jeg mine tvil om at noe lignende noensinne kunne ha stått i en norsk statsministerbolig.

En av mine personlige favoritter er rommet om pneumatikk, som kombinerer pneumatiske møbler fra 60-tallet med dokumentasjonsfilm, reklamemateriell og bilder fra diverse pneumatiske happenings, så som Graham Stevens kunstaksjoner med oppblåsbare tuber på Themsen etc. Selve utstillingene er så omfattende at man i pauser kan feste øynene på skulpturer fra diverse tidsepoker som står ute på de mange balkongene som man har fritt utsyn til ved enden av gangene. En hel avdeling er viet «Nouveaux media», hvor man kan sitte ved hver sin skjerm og gå inn på diverse multi-media og DVD-baserte verk. Imidlertid føles det noe kunstig med et slikt rom akkurat her, da denne typen utstillinger så og si underminerer museetssterkeste kort, nemlig byggets størrelse og bokstavlig talt, dets spillerom.

Man unnslipper nemlig ikke det spørsmål som alltid må stilles om denne typen bygg: Hvordan kan man kombinere statens krav til et bygg som skal signalisere storhet og representasjon med en kunst som i stor grad frigjør seg nettopp fra den type rammer et slikt bygg setter? Dette var et spørsmål som ble stilt i sammenheng med byggingen av Modern Tate i London også, og på mange måter har de begge på tross av store forskjeller adoptert en flerbruksstruktur. På denne måten gis det et stort spillerom til kuratorene, og hos Pompidou sikres dessuten mangfoldet ved at det nettopp ikke «kun» er et museum.

Kunst og (statlig) politikk

Ashile Gorky, Landscape Table, 1945 © Collection Centre Pompidou.

I femte etasje kommer man opp i avdelingen for kunst fra 1905 til 1960. Dette utgjør hoveddelen av samlingen til Musée National d’Art Moderne og en vandring her er som en vandring i vår vestlige kunstkanon. Passe didaktisk tusler man forbi kubismen, abstraksjon, Picasso fra 30- og 40-tallet, Dadaismen, Surrealismen, Bauhaus, etc, etc. Det er egentlig ingen vits i å ramse det opp alt sammen, men også her er det måten samlingen kontekstualiseres på som imponerer mest. Blant annet ser vi mangfoldige utdrag fra kunstneriske manifester og fotomontasjer fra de forskjellige kunstnere – alt i dialog med kunstverkene selv. I tillegg merker vi tilløp til den typisk institusjonaliserte franske kobling mellom kunst og (tilsynelatende) politisk kritikk, særlig tydelig i rommet «Arménie mon amie», som er dedikert maleriene til den armensk-amerikanske kunstneren Arshile Gorky.

I år er nemlig «Année de l’Armenie en France» (Armenias år i Frankrike), og da passer det bra å ha et rom med litt «armensk» kunst, for å piffe opp det Franske Parlamentets kritikk av Tyrkias holdning til folkemordet på Armenierne. Her merker vi hvordan maktens diskurs igjen tar tak, og man får den litt den emne følelsen av å være deltager i en moralsk selv-iscenesettelse. For de som ikke tror at dette er alvor, kan det opplyses at det Franske Parlamentet har vedtatt en lov som forbyr å nekte for folkemord. Tyrkia, som nekter for at de var ansvarlige for flere millioner armeneres død fra 1915 til 1917, ble selvfølgelig kjempeforbannet. I kulissene lurer Frankrikes steilt negative holdning til Tyrkias EU-medlemskap. Her blir vi som tilskuere uforvarende gisler i en politisk diskusjon, noe som belyser ulempene ved den nære koblingen mellom politikk og kunst i Frankrike. Selv om mange – meg selv inkludert – etterlyser kunst som forholder seg til politiske og ideologiske strømninger, så kan denne type statlig styrte «nå-skal-vi-tenke-på-armenerne-dere» virke påtrengende. Det er i tillegg ikke sikkert at det bidrar til noe på et politisk plan heller. Spørsmålet blir da hvordan en mastodont som Pompidou-senteret, som i høyeste grad er et statlig prosjekt, kan klare å opprettholde uavhengighet fra nettopp den stat som pustet liv i det. Dette er for så vidt et dilemma de fleste større museumsinstitusjoner ser seg konfrontert med.

Bibliothèque publique d’information er en sentral del av Pompidousenterets virksomhet. Foto: Pink chantier(s).

Men på den annen side, i Frankrike var det nettopp den sterke koblingen mellom politikk og kunst som muliggjorde en bygg av denne typen: «Jeg ønsker ’passionnément’ at Paris skal ha et kulturelt senter (…) som på samme tid er et museum og et sted hvor det skapes noe», sa Georges Pompidou da han lanserte sitt prosjekt i 1969. Og hvis vi ser på statistikken, så har han klart akkurat dét: Senteret har hatt 150 millioner besøkende på 30 år. En stor del av disse besøker biblioteket (BPI – Bibliothèque publique d’information), som har 6500 gjester hver dag, fordelt på 2200 sitteplasser. De byr på 450 000 bokverk og 2 400 tidsskrifter i abonnement. Fordi selve senteret beregnet 5000 gjester pr dag i hele senteret, ble det fort nedslitt: Det kom tre ganger så mange. Derfor gjennomgikk de en stor restaurasjon i 1997-1999, hvor de renoverte 70 000 kvadratmeter og frigjorde 8000 kvadratmeter kontorlokaler til ytterligere utstillingslokaler.

Jeg skal ikke kjede dere med flere tall, men det som slår meg er hvordan i all verden man får det til? En sen kveld her nede hadde jeg en diskusjon med en norsk ERASMUS-student om hvordan Frankrike, som er et land hvor utrolig mye ikke funker (dårlig nett-tilgang, nesten ikke-eksisterende resirkulering, rekordhøy ungdomsledighet, enorme sosiale problemer i forstedene), kan få til 1) Concorde (greit, den gikk ad undas etter hvert, men da den kom var det stort som få) , 2) TGV – verdens kjappeste tog på konvensjonelle skinner, rekord på 515,3 km/h (hva var toppfarten på Vestfoldbanen igjen?) og 3) bygge og drive Europas største museum, med bibliotek, eget musikkforskningssenter (IRCAM), kino, debattsaler? Svaret hans var at landet operer som en studentøkonomi: Man vet at man ikke har råd til alt med mindre man sparer, men så gir man faen og satser sinnsykt mye penger på det man har lyst til. Og så får man heller være blakk en stund etterpå. Og jeg tror det er mye i det: Hele Centre Pompidou gjennomlyses av en nesten irrasjonell stormannsgalskap, kun realiserbar via direkte statlig dirigisme. Men resultatet rommer utrolig mye og i mine øyne, utstråler den en viss mutt sjarm, denne passe usexy klossen.

Et mastodont i bevegelse

Samuel Beckett, ca. 1920 © Droits réservés – The Estate of Samuel Beckett.

Hvor skal det så gå herfra? Etter 30 år og en enorm oppussing har senteret økt satsingen på de midlertidige utstillingene, som vanligvis er i 6. etasje. Her har man også en utrolig utsikt over Paris, helt i tråd med Pianos tanker om å puste inn byen. For tiden er det to hovedutstillinger i huset, en om Samuel Beckett og en som heter «Airs de Paris» – førstnevnte er en litt kaotisk men stilig hommage til Beckett, med utdrag fra hans verker, bilder fra hans liv og i mine øyne det meste spennede: Utallige skjermer som viser forskjellige iscenesettelser av hans teaterstykker, både franske og internasjonale. Her kan man sette på seg øretelefonene og få en dose instant Beckett så lenge man gidder å stå. Eller man kan være litt mer komfortabel og sette seg i relativt gode stoler og høre lydbokversjoner diffusert gjennom høyttalere som er senket ned fra taket. En stor positiv overraskelse var de verkene han laget for TV på 80tallet, som var helt nye for meg.

Utstillingen «Airs de Paris» viser derimot på høyst ufrivillig måte problemene et museum møter i dag. Utstillingens uttalte mål er å problematisere byen og det urbane livet. Ja, jeg synes også det høres dølt ut. Men selv om mye av det som vises på mange måter er interessant, deriblant en kjempemessig fotodokumentasjon av da man rev store deler av Paris sentrum for å bygge «Les Halles» – et rimelig forferdelig kjøpesenter, så unngår man på alle måter å problematisere museets rolle i dette. Det er vegg opp og vegg ned om byen Paris som en «post-by», men ikke et ord om at kanskje Centre Pompidou er et post-museum. Man forsøker å anlegge et metablikk – og her treffer faktisk Baudrillards tredve år gamle kritikk – men den imploderer i stedet under vekten av sine egen blindhet, av sin institusjonsmakt. Og det er neppe en måte å legge strategien for de neste 30 år på.

Men det er også bevegelse å spore – blant annet har museet via sin hjemmeside et stort virtuelt museum (58 000 verk). I tillegg ekspanderer de fysisk, i første omgang til byen Metz, hvor de skal åpne filial i 2008. I tillegg planlegges det samarbeid med Shanghai (planen om en filial i Singapore tegnet av stjernearkitekt Daniel Libeskind er dumpet), Tokyo og også andre muséer i Europa, India og Brasil, for å nevne noe. Ved på denne måten å desentralisere seg og sin kompetanse har Centre Pompidou faktisk muligheten til å løse seg fra sine enorme fysiske rammer. Jeg tror det vil være en avgjørende måte å imøtekomme den ubønnhørlige anti-monolittiske tendensen vi ser på de fleste samfunnsområder.

Fra utstillingen «Ateliers» som ser på kunstnernes arbeidsplasser fra «kunstfabrikken», til det dematerialiserte atelieret. Bildet viser den sveitsiske kunstneren Thomas Hirschhorns studio. © Jean-Christophe Mazur, D.R.

Når det er sagt, så må det også nevnes at selve bygget faktisk fungerer som det Tone Hansen etterlyste i sitt arbeide om museer, nemlig som et «samtalens museum». I rommene diskuteres det, mellom ansatte, mellom ansatte og besøkende og besøkende seg imellom. Innimellom der finner vi turistpar som tar bilde av hverandre foran kunstverk, og i et hjørne i et av rommene sitter en jente i 20-årene og lager sine egne raderinger. Denne typen liv skyldes nok også at man i Frankrike har en større debatt-og deltagerkultur omkring kunst enn man har i Norge. Men det skyldes nok også at Centre Pompidou har lyktes i å bli et sted som folk ferdes i, nettopp fordi det rommer så mange funksjoner, som blir gitt levedyktige rammer.

Kilder:

Baudrillard, Jean (1977): _l’effet beaubourg – Implosion et dissuation, Editions Galilée, Paris
Deschamps, Jennifer (2007): Un événement culturel et architectural i Musée National d’Art Moderne Centre Pompidou – Spécial 30 ans, Beaux Arts Magazine, TTM Group, Paris
Hansen, Tone (2007): Megamonstermuseum – Hvordan tenke museum i dag?, Torpedo Press, Oslo

Se også senterets webside, som finnes på fransk, engelsk og spansk og centrepompidou-metz.com, som finnes på fransk, engelsk og tysk.