Som en variant av det siste halvårets mange utstillinger og seminarer om glemte kunstnere, peker Naja Lee Jensens performance Og Stier Leder Oss i stedet mot et glemt og ignorert sted. Oppmøteplassen for de påmeldte var på Vaterlands bro ved siden av Star Gate Café på Grønland i Oslo. Man fikk overlevert et kort med instruksjoner, og måtte legge igjen smarttelefonen og andre personlige eiendeler. Ved Akerselvas siste strekning, før den påtreffer Bispegata, finner man Vaterlandstunnelen. Her lå en gummibåt klar, inklusive båtfører med et anonymiserende svart klede drapert over hodet. På vei inn i tunnelen, dekorert med store gule «adgang forbudt»-skilt, ropte to politibetjenter etter oss, uten at det lot til å bry sjåføren min.
Og Stier Leder Oss ble oppført i perioden 10.-17. juni og er støttet av Kunst i offentlige rom (KORO), via ordningen Kunst i uterom (URO). «En performativ båttur», beskrives det som på nettsidene deres. Turen gjennom tunnelen ble gjennomført i taushet og tussmørke; i forkant var man blitt informert om at båtføreren ikke ville svare på henvendelser. Innimellom kunne man skimte tagging på veggene, store rør som fløt omkring, frossen væske hengende fra taket og metallkonstruksjoner av uklar opprinnelse som stakk opp av vannet, forlatt og glemt. Synsinntrykkene var imidlertid det minst oppsiktsvekkende under den tredve minutter lange båtturen. Flytende under motorvei og togspor var det umulig å ikke bli bergtatt av symfonien som utspilte seg: Årer som med lette drag traff vannoverflaten, vanndrypp fra taket, rytmisk tromming fra bygningsarbeid på andre siden av tunnelen, forvrengte lyder av det som kun kan antas var passerende biler og mennesker som snakket. Alle kildene smeltet sammen med tunnelens spesielle akustikk til en egentlig ubeskrivelig sonisk materie.
Ved båtturens slutt, på baksiden av operaen, gav båtføreren fra seg et nytt kort med instruksjoner. Mens båten og dens anonyme fører forsvant inn igjen i mørket, gikk min vei videre til fots over Nylandsbroen, mot informasjonsskranken på Bussterminalen. Her kom en dame meg i møte. Hun overrakk meg en konvolutt før hun forsvant opp rulletrappen. Inne i konvolutten, merket «Vilde – Plattform 27», lå en nøkkel til en oppbevaringsboks hvor jeg fant mine personlige eiendeler, samt et nytt kort med en kryptisk meddelelse: «Det har vært et før // Og det vil komme et etter // dette // deg // og stier leder oss.»
Og Stier Leder Oss har åpenbare referanser til situasjonistenes forsøk på å bryte byrommets føringer på vårt bevegelsesmønster. Men der situasjonistene på sine dérive-utflukter lot seg lede av vilkårlige innfall, er Og Stier Leder Oss stramt regissert. Det er ikke noe nytt at deltagerorienterte verk, også av nyere dato, enten er tilrettelagte aktiviteter eller regelrett regisserte. Av nyere prosjekter man kan sammenligne Jensens performance med, er eksempelvis canadiske Janet Cardiffs stedsspesifikke lyd- og videovandringer (1991-2014). Cardiffs siste arbeider visker ut skillet mellom fysisk og digital virkelighet ved at vandreturen samtidig foregår rett foran deg og på en video tilgjengelig på telefon eller nettbrett. Det finnes også en digital komponent i Og Stier Leder Oss: I kjølvannet av performancen lanserte Jensen appen, Under Broen – som informerer om hvor man kan få tak i et kart og hva man behøver av utstyr for selv å foreta turen gjennom Vaterlandstunnelen.
Jensens performance knytter med dette an til en bredere kulturell trend man kunne kalle «eksperimentalturismen». Eksperimentalturisten styrer unna tradisjonelle attraksjoner og reisemåter og utforsker heller steder på alternative måter. Lonely Planets Guide to Experimental Travel utkom i 2006, samme år kom også kunstnergruppen Wrights & Sites’ instruksjonsbok A mis-GUIDE to Anywhere, som gir denne eksperimentalturismen en mer kunstspesifikk innramming. Wrights & Sites’ instruksjonsmanual oppfordrer til nye måter å interagere med sine fysiske omgivelser på, eksempelvis: «Choose one small block of streets and walk them again and again in every possible direction until it seems that the streets themselves are taking you for a walk.» Eksperimentalturismens håndbøker er gjerne ikke stedsspesifikke, slik Jensens app er, men de er likevel beslektet i måten de legger nye premisser for interaksjonen mellom mennesker og deres omgivelser.
Verdien av prosjekter som Og Stier Leder Oss ligger ikke i den symbolske opprettelsen av tidligere ikke-eksisterende stier, men i selve aktiveringen. Det er opp til deltageren selv å få noe ut av situasjonen. Når publikum inntar rollen som utøvere viskes også skillet mellom verk og omgivelser ut, og man oppnår (ideelt sett) også å fristilles fra den fortolkende og selvfølte betrakterrollen.
Med virkemidler som en anonymisert båtfører, overlevering av personlige eiendeler, henting av nøkler på hemmelig sted, og poetisk formulerte instrukser, blir iscenesettelsen i Og Stier Leder Oss imidlertid tydelig, på grensen til invaderende. Sammenflettingen av disse teatrale faktene og den nøkterne båtturen gjennom Vaterlandstunnelen, skapte en konfliktfylt regi. Var man deltager eller publikum? Forsøket på å skrive opplevelsen inn i en salig refleksjon over jegets forgjengelighet og historiens gang, tilførte også heller lite.
Med det sagt, denne overflødige dramatiseringen forhindret selvsagt ikke at turen satte spor – byrommet fremsto forandret etterpå. Oslo har flere historisk lag som er uutforsket, og Jensen viser oss ett av dem. Og Stier Leder Oss er sterkest når den tillater denne glemte delen av byrommet å tale for seg selv.
