Byarkivet

Elsebeth Jørgensens arkivprosjekt på Hordaland Kunstsenter fungerer etter hensikten – som et korrektiv til arkivets sementering av vår virkelighetsforståelse.

Elsebeth Jørgensen, Ways of Losing Oneself in an Image, 2011. Foto: Hordaland kunstsenter.

I forbindelse med Hordaland Kunstsenters 35-årsjubileum ble den danske kunstneren Elsebeth Jørgensen invitert til å skape et nytt verk basert på Billedsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Dette billedarkivet består av historiske fotografier og annet materiale med fokus på Bergen og Vestlandet. Prosjektet utviklet seg til å romme tre deler; en utstilling på Hordaland Kunstsenter, en utstilling i vindusgalleriet til Billedsamlingen i Nygårdsgaten i Bergen, og en serie byvandringer. Utstillingen består av ulike videoer satt sammen av fotografier fra Billedsamlingen og et kommenterende billedmateriale, det vil si fotografier og video som Jørgensen selv har tatt under arbeidet i arkivet. Videoskjermene viser ulike sammenstillinger av sort-hvitt bilder, men presenteres ikke som selvstendige verk. Man kan bevege seg fritt mellom skjermene, som også kan sees samtidig. Et lydspor høres i hele utstillingsrommet. Her snakker en kvinne og en mann på engelsk om et arkiv og om fotografier, i en henholdsvis arkivisk og billedfortolkende praksis, med rolige og behagelige stemmer. Hvem stemmene tilhører får vi ikke vite. Lyden fungerer som en poetisk omskriving av det dokumentariske materialet som Jørgensen har tatt utgangspunkt i. Uttrykket er kakofonisk og fragmentert, likevel gir utstillingen inntrykk av en sammenhengende fortelling. Rommet er mørklagt og minner slik om en kinosal, et grep som skaper en historiserende men også forlokkende iscenesettelse.

Ways of Loosing Oneself in an Image
Elsebeth Jørgensen
Hordaland kunstsenter, Bergen
Elsebeth Jørgensen, Ways of Losing Oneself in an Image, 2011. Foto: Hordaland kunstsenter.

Byvandringen utgjør en egen del i prosjektet, og gjøres etter manus utviklet i samarbeid mellom Jørgensen og universitetsbibliotekar og historiker Bjørn Arvid Bagge. Dette viste seg å være en tradisjonell byhistorisk vandring, der Bagge gjennom en drøy time ledet en gruppe gjennom Bergens historie, fylt av historiske fakta om steder, begivenheter og menneskeskjebner, og anekdoter. Byvandringen endte ved utstillingen i vindusgalleriet til Billedsamlingen, som består av fotografier fra arkivet – noen trolig tatt av Jørgensen selv – og tv-skjermer med serier av stillbilder. Vi får se fotografier av mennesker ute i vestlandsnaturen, en rekke bilder av den gamle lesesalen i Universitetsbiblioteket, lesende studenter og oppslåtte bøker, og fragmenter av et arkiv. Denne delen av utstillingen fungerer som et ekko av utstillingen på kunstsenteret. Der fotografiene institusjonaliseres inne i gallerirommet får de i vindusgalleriet bli en del av hverdagen til de mange studentene, universitetsansatte og andre som daglig går forbi. Bildene er satt sammen til collager, et klart estetiserende grep som leder tankene til Aby Warburgs berømte Mnemosyne Atlas fra 1924-29, hvor han kategoriserte kunsthistoriens motiver fra renessansen til hans egen samtid. Men collageformen problematiserer også selve arkiveringsprosessen – hvilke bilder får plass, og etter hvilke kriterier?

Elsebeth Jørgensen, Ways of Losing Oneself in an Image, 2011. Foto: Hordaland kunstsenter.

I forbindelse med Jørgensens utstilling presenterte Hordaland kunstsenter 30. august også foredraget Det performative arkivet av Eivind Røssaak, førsteamanuensis ved Nasjonalbibliotekets forskningsavdeling. Foruten en gjennomgang av det klassiske, regulative og performative arkivet, og arkivforskningens historie, forklarte Røssaak arkivbegrepets aktualitet innen humaniora og kunsten. Det skapes og lagres mer informasjon enn noensinne, samtidig som svært mye historisk informasjon går tapt. Derfor er det i følge Røssaak naturlig at arkivet dukker opp som et viktig begrep og tema. Kunsten står også alltid i forhold til noe, og etablerer et arkiv bak seg. Røssaak skilte mellom kunst som tar utgangspunkt i et arkiv og kunst som er basert på arkiviske prinsipper. Jørgensen gjør på et vis begge deler, siden hun tar utgangspunkt i Billedsamlingen, men tilfører egne fotografier, narrativer og strukturer til samlingen.

Elsebeth Jørgensen, Ways of Losing Oneself in an Image, 2011. Foto: Hordaland kunstsenter.

Røssaak refererte til Michel Foucault (1926–1984) og hans idé om arkivet som heterotopier, en form for mot-steder som speiler virkelige steder, objekter og hendelser i verden. Arkivet er et slikt sted som er samlet og bevart for ettertiden som en refleksjon, noe som sier oss noe om hvem vi er eller hva vi gjør. Røssaak snakket også om Jacques Derrida (1930–2004) som så arkivet som et maktuttrykk. Demokrati, mente Derrida, kan måles ut fra i hvor stod grad enkeltmennesket har tilgang til arkivet, og kan delta i skapelsen og fortolkningen av det. Her ligger også makten i Ways of Loosing Oneself in an Image, i at Jørgensen har fått tilgang til å røske opp i den historiefortellingen som finnes i arkivet til Billedsamlingen, som jo også er makten til å konstruere virkeligheten, og dermed også framtiden. Jørgensen går til og med enda lengre: I tillegg til den organiserte byvandringen har hun lagt ut et nedlastbart lydspor på kunstsenterets nettsider. Lydsporet forteller Billedsamlingens historie og vektlegger – som byguiden – at fotografier er en viktig kilde til historiske fakta. Dette kan man altså lytte til mens man beveger seg mellom de ulike utstillingsstedene. Det paradoksale er at fotografier ikke nødvendigvis forteller hele sannheten, de er alltid konstruerte, i det minste partikulære. Jørgensen understreker dette ved å inkludere egne fotografier i utstillingen, også bildemateriale av seg selv i arbeid i arkivet, uten å la publikum få vite hva som er originalt eller iscenesatt. Denne metakritikken av arkivets makt utgjør likevel et litt uforløst aspekt ved utstillingen. Ways of Loosing Oneself in an Image kunne også lett ha endt opp som et instrumentelt prosjekt innenfor rammen av HKS’ jubileum. Men Jørgensen har tatt så tydelig eierskap til prosjektet, gjort det til en naturlig forlengelse av sin egen kunstnerisk-arkiviske praksis, sin egen fortelling om å fortape seg i bildet av en historie i en nåtid, at det fungerer etter hensikten – som et korrektiv til den sementeringen av vår virkelighetsforståelse som kan ligge i arkivet.

Elsebeth Jørgensen, Ways of Losing Oneself in an Image, 2011. Foto: Hordaland kunstsenter.