De enorme endringene Hammerfest har gått gjennom i senere tiår er med på å danne grunnlaget for HFT 2013 – Nasjonal Kunstfestival, som arrangeres torsdag til søndag denne uken. Festivalen arrangeres annethvert år og er et samarbeid mellom Norske Kunstforeninger og en lokal medarrangør, denne gang Hammerfest Kunstforening.
Petroleumsnæringens inntog i lokalsamfunnet er et sentralt omdreiningspunkt for de deltagende kunstnerne, men også byplanlegging, økologiske forhold og det historiske forholdet mellom optimisme og pessimisme, forteller kurator Hanne Hammer Stien til Kunstkritikk.
Samtidig er ikke HFT 2013 bygd opp rundt en hermetisk lukket tematikk, forteller hun. Nasjonal Kunstfestival skal oppleves som et arrangement av nasjonal interesse. Hammer Stien ser på måten vi tilnærmer oss Nordområdene på som sentralt for hvordan vi ser på verden som helhet.
Norske Kunstforeninger ønsker med HFT 2013 å gjøre Nasjonal Kunstfestival til et mer «utadrettet og progressivt» tiltak. Hvordan har du forholdt deg til dette som kurator for festivalen?
– Norske Kunstforeninger har de siste årene vært gjennom et generasjonsskifte. Flere yngre folk engasjerer seg i det frivillige arbeidet kunstforeningene driver. Samtidig finner en profesjonalisering sted og flere av de større kunstforeningene, som allerede drives profesjonelt, arbeider for å etablere kunsthaller og utvide staben. Denne festivalen, som arrangeres av en lokal kunstforening på vegne av Norske Kunstforeninger annethvert år, er det færre som har visst om. For meg som kurator har det vært viktig at festivalen skal oppfattes som et arrangement av nasjonal interesse og at vi lar ulike kunstneriske uttrykk få plass side ved side. Mens det tidligere har vært vanlig å bygge opp programmet rundt to utstillinger, har vi denne gangen satt sammen et program med en rekke ulike kunstprosjekter som bare finner sted den korte perioden festivalen pågår.
Kunstnerne som er med er Lawrence Malstaf, Inger Sitter, Øyvind Mellbye, Trine Falch, Bodil Furu, Kåre Grundvåg, Fellesskapsprosjektet for å Fortette Byen, Eevahenna Aalto, Arnold Johansen, Kåre Kivijärvi, Margrethe Pettersen, Matti Aikio, Kjetil Berge, Kristin Tårnes og Stellaris DansTeater.
– I tillegg til hovedprogrammet som jeg er ansvarlig for, har vi invitert lokale aktører til å bidra til programmet. Hammerfest Kunstforening er selv svært engasjert i denne delen av festivalen. Slik har vi forsøkt å ta vare både på den profesjonelle og den frivillige tilnærmingen i prosjektet – noe Norske Kunstforeninger, som den største formidleren av kunst i landet, også er preget av, sier Hammer Stien.
Verkene som skal vises under festivalen kretser rundt de store endringene Hammerfest har vært gjennom, fra de tidlige fiskesamfunnene til dagens bysamfunn. Hva er bakgrunnen for at du har valgt et utgangspunkt så nært knyttet til visningsstedet?
– Da jeg ble engasjert hadde Hammerfest Kunstforening allerede utarbeidet en skisse til festivalen. Tittelen var Energi og det var optimismen i Hammerfest som dannet bakgrunn for at kunstforeningen ønsket å arrangere. For meg har det hele tiden vært viktig å ha dem i ryggen når det gjelder utviklingen av programmet. Alt arbeidet med festivalen, foruten min innsats, er basert på frivillig arbeid, og eierskap til prosjektet er derfor en drivkraft.
Hammer Stien mener at festivalen tar opp problemstillinger som er gyldige ut over det lokale, til tross for at prosjektet er så nært tilknyttet visningsstedet.
– Vi er ikke opptatt av den geografiske lokasjonen i seg selv, men ulike diskurser knyttet til denne lokasjonen. Mens den første skissen var preget av den ensidig positive holdningen til det som skjer i Hammerfest grunnet petroleumsvirksomheten, og næringsutviklingen som skjer i kjølvannet av denne, har jeg vært opptatt av å sette spørsmålstegn ved det som skjer i Hammerfest og Nordområdene. Jeg har undret meg over om det er mulig å forholde seg til et sted uten å se seg tilbake. Hvilken verdi har historisk erfaring?
De fleste av prosjektene er produsert spesielt for festivalen. Kan du fortelle litt om denne prosessen, og hvordan de ulike kunstnerne har funnet forskjellige innfallsvinkler til oppgaven?
– Den stedsspesifikke tilnærmingen krevde at kunstnerne som ble engasjert ble involvert på et tidlig stadium. Jeg ønsket i tillegg å engasjere kunstnere som hadde en viss kjennskap til Nord-Norge og problemstillinger knyttet til landsdelen fra før. Dette for å gi mulighet for at prosjektene som ble utviklet kunne gå i dybden og ikke ble overfladiske «utenifrablikk». Ettersom det ikke er mange visningssteder i Hammerfest ble vi også nødt til å benytte svært forskjellige lokaliteter, fra huler i fjellet til en nedlagt kino i byen. Alle kunstnerne har periodevis arbeidet i Hammerfest. Vi har gitt dem stor frihet.
Brytningen mellom tradisjon og historie, og modernisering og nyvinning, er ett aspekt ved dagens Hammerfest. Hvordan ser man dette i verkene?
– Margrethe Pettersens arbeid er et slikt eksempel: Hun har laget en lydinstallasjon som baserer seg på lyd tatt opp på gassanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest. Ved å installere lydene i det huset som tidligere lå på øya, og som nå er flyttet til Hammerfest og er en del av Gjenreisningsmuseet, skaper hun forbindelser mellom fortid og samtid.
– En annen kunstner som tar tak i forholdet mellom tradisjonell og ny teknologi er Øyvind Mellbye. Hans kinetiske skulptur Kverna tar utgangpunkt i eventyret Kverna på havets bunn. Eventyret handler om en kvern som kunne produsere alt det salt menneskene som var i besittelse av kverna kunne ønske seg. En skipper som får hånd om kverna glemmer helt å tilegne seg kunnskap om hvordan kverna skal stoppes. Dette fører til at skipet hans havner på havets bunn fordi saltet tynget det: Slik blir havet salt. Mellbyes arbeid kan oppfattes som en romantisering av eldre teknologi, men slik jeg ser det handler det mer om å skape en bevissthet om teknologien som benyttes. Også Kåre Grundvåg arbeider i et slik mellomrom. Han har senket en bil i sjøvann og utsatt den for en elektrolyseprosess som gjør at den dekkes av et kalklag. Det er den samme teknologien som benyttes for å skape kunstige rev. Installasjonen, Great Barrier Reef, kommer til å bli plassert på torget i Hammerfest, som er en parkeringsplass.
Endringene Hammerfest har gått gjennom kan kanskje sees som en mikroversjon av den transformasjonen Norge som helhet har gjennomgått i senere tiår. Er dette med på å sette kunstproduksjonen tilknyttet HFT 2013 i et bredere perspektiv?
– For meg handler det som skjer i Hammerfest ikke bare om det som har skjedd i Norge i senere tiår, men også det som skjer i verden. Nordområdene har blitt satt på kartet og måten vi snakker om dem både som geografi og kulturelt sted, har betydning for hvordan vi ser på verden som helhet. Litteraturviteren Janike Kampevold Larsen, som skal snakke om landskap på seminaret under festivalen, er opptatt av at vi må omdefinere diskursene tilknyttet det nordlige landskapet, som i stor grad ses i et utbytte-perspektiv.
HFT 2013 kan tolkes som en «ambivalent kjærlighetserklæring til byen Hammerfest», ifølge pressemeldingen. Hvor ligger ambivalensen, slik den kommer til uttrykk gjennom programmet?
– Seminaret vårt konkretiserer denne ambivalensen, som også finnes i mange av kunstverkene, der teknologiske endringer er omdreiningspunkt. Teknologien er ikke nødvendigvis et onde, men gjennom feil bruk av teknologien kan store endringer skje som ikke er tilsiktet. Tittelen på seminaret er Vit at jeg elsker deg, etter Hammerfestbandet Unit Fives hit fra 1970-tallet. I denne nærmest patetiske kjærlighetssangen handler det om tapt, men ikke nødvendigvis forloren kjærlighet. Vit at jeg elsker deg har blitt et motto for meg under arbeidet med festivalen. Jeg, som selv er oppvokst i Hammerfest, har en romantisk innstilling til stedet, men er samtidig urolig for det som skjer for tiden. Dette er noe antropologen Britt Kramvig vil adressere under tittelen Finnmarksbilder. Historiker Bjørn-Petter Finstad vil se nærmere på fiskeindustrien og petroleumsvirksomheten som to ulike moderniseringsagenter. Ellers er jo verkene, som jeg allerede har nevnt, opptatt av ambivalensen som ligger i den optimismen som finnes i Hammerfest og den pessimismen som mange av verkene uttrykker i forhold til bærekraftighet, sier Hanne Hammer Stien.
