Biennalen er lokalisert

Samtale

Er vi klare for en ny kunstnerisk intervensjon på Fisketorget i Bergen annethvert år? «To Biennial Or Not To Biennial» var den dramatiske tittelen på forrige helgs ambisiøse biennale-konferanse i Bergen. Etter siste konferansedag møttes kunstkritikk.nos Johanne Nordby Wernø og bergenskunstner Anngjerd Rustand for en evaluering.

Johanne Nordby Wernø (JNW): Da jeg sa til mamma at jeg skulle på konferanse om biennaler, meddelte hun at mormor alltid gikk på Grafikkbiennalen i Fredrikstad. Men «biennale» betyr jo ikke nødvendigvis «utstilling som arrangeres annethvert år», heller «større, gjentakende kunstutstilling», som det heter i programmet eller «flerårig utstilling», som flere av deltakerne sa.

Anngjerd Rustand (AR): Ja, begrepet dekker for eksempel triennaler og documenta også. «Biennale» signaliserer at man tenker stort, men for mange av kritikerne ser det ut til å være synonymt med masseproduksjon og stormannsgalskap. Uansett ser det ut til å være enighet i kunstmiljøet i Bergen om at vi ikke vil importere et standardoppsett, og at vi ønsker en sterk lokal forankring.

JNW: Kritiker/kurator Bruce W. Ferguson sa seg uenig i at potensialet for enda flere biennaler er uttømt. «Tired? Yes. But exhausted? No. The more, the merrier», sa han, visstnok et sitat fra Okwui Enwezor. Der en proff kunstturist kan oppleve repetisjon, er det noe annet for en normal publikummer, uten økonomi til å reise til Sao Paulo og Tirana. Den lokale biennalen kan være den ene, større internasjonale utstillingen de ser.

AR: Og de får fullt utbytte av den ene biennalen, som om det var den eneste utstillingen som presenterte en sånn diskursiv vegg av Liam Gillick.

Kurator og kritiker Bruce W. Ferguson snakket om diskursive modeller. Foto: Eirik Lande

JNW: I Lokalisert, boka som har kommet ut i forbindelse med konferansen og som du har skrevet et bidrag til, sier en av de du diskuterer med at hvis en bergensbiennale blir en del av en feriepakke for fiffen sammen med Festspillene, er det et skrekkscenario. Men kan ikke en biennale være relevant både for dem som har sett mye kunst og for den jevne bergenser? Documenta har jo 6-700 000 besøkere? Man sier at Bergen er en liten by, men den er omtrent som Kassel…

AR: Kassel er ikke murt inne av fjell i Europas utkant. Kommentaren dreier seg om at det å ville fremme Bergen som turistmål er feil motiv. Den politiske viljen må være basert på et ønske om å gjøre noe positivt for dem som jobber med kunst her og å fremme kunstproduksjon på høyt nivå.

JNW: Det er jo den veldig spesielle situasjonen i Bergen når «the political will is in advance of the artistic will», som Ferguson sa. Det virker jo som om det er Henning Warloe – denne ene kunstinteresserte høyrepolitikeren – som har gjort at ideen om en biennale i Bergen har kommet så langt? «I am that political will», som han sa da han kom til orde på slutten av konferansen. Problemet er at han forsvinner til Stortinget. Hva skjer da?

AR: Den lokale finansieringen er allerede på plass, ifølge Warloe. Hvis biennalen også blir fast post på statsbudsjettet, skal det ikke da mye til at Bergen kommune takker nei?

JNW: Men en ting er å takke nei. En annen er å mangle det engasjementet som skal til for å følge opp forsvarlig.

AR: Min innvending mot konferanseprogrammet var, apropos, at den lokale diskusjonen ikke ble innlemmet på en tilfredsstillende måte. Programmet hadde hovedvekten på det teoretiske, og det opplevdes ganske fremmedgjørende. Etter den første dagen var jeg klar for å pakke sammen og forlate kunstverdenen for godt. Nå hadde jeg en oppadstigende kurve siden, for konferansen nærmet seg den virkelige verden de to påfølgende dagene. Uansett: Min interesse for kunst dreier seg først og fremst om kunstopplevelsen, og teoretisering og kritisk refleksjon er bare nødvendige konsekvenser av å være i kunsten.

JNW: Så fikk da også Ferguson konferansens største spontane applaus da han i dag påpekte at kunst kan gjøre mange ting som prat og konferanser ikke kan.

AR: Den kommentaren var sårt tiltrengt.

JNW: Man har jo sett katastrofeeksempler: Maria Hlavajova, leder for BAK Basis voor Actuele Kunst i Utrecht, fortalte jo åpenhjertig om hvor galt det gikk da hun lagde Manifesta 3 i Ljubljana i 2000, da det virket som den eneste måten de lokale kunstnerne følte de kunne hevde seg på var å motsette seg hele Manifesta. Etterpå opplevde hun at potensialet for kunstfeltet i Ljubljana bare var blitt dårligere. En biennale har åpenbart konsekvenser for hele den kunstneriske infrastrukturen…

AR: …og angår dermed det lokale kunstlivet.

Maria Hlavajova og John Clark, fra panelsamtale i Terminus Hall lørdag. Foto: Eirik Lande

JNW: Den lokale forankringen var et viktig tema under konferansen. Alle er imot ideen om at en biennale kommer til byen, bomber den og drar igjen. Men at det finnes noen «avleirede lag», som noen sa. Noe som blir igjen. Kurator Paul O’Neill snakket om «varighet»: at man tar seg tid til lange kunstneropphold, og finansierer serier av bestillingsverk. Vi må også ta inn over oss at teori, distribusjon og produksjonsforhold er, som du sa, nødvendige omstendigheter. Og dette er vårt felt og vårt ansvar, og det er litt naivt og uetisk å ikke ville diskutere det.

AR: Ja, jeg er ikke for noen polarisering her. Jeg er selv opptatt av å ta del i en kritisk refleksjon. Men jeg kan føle at teoriene og praksisen sklir fra hverandre og teorien tar over.

JNW: Kanskje ikke så rart at det oppstår en sånn motstand når man i løpet av konferansen skifter tema…

Paul O´Neill snakket om “The Impact of Biennials on Curating”, Terminus Hall søndag. Foto: Eirik Lande

AR: Du mener da Hlavajova roste konferansen og bemerket at Bergen i stedet for å ha en biennale, som det finnes flere hundre av i verden allerede, heller burde ha en biennalekonferanse annethvert år? Det ble tatt opp i flere av de påfølgende debattene, og snart opplevdes det som et reelt forslag.

JNW: Ja, hva kan det være symptom på, at den ideen fikk sånn… momentum? Altså, vi kan sitte og snakke om at biennalene har blitt så diskursive og selvreflekterende at de nesten er blitt konferanser, som i Anri Sala og Hans Ulrich Obrist-samtalen. Men for det brede publikum er det to vidt forskjellige ting. Og jeg tviler på om det er politisk vilje til å støtte et fagseminar?

AR: Som nevnt er det faktisk mange i kunstmiljøet som synes at det er viktig med… kunst.

JNW: Jeg er litt skuffet over at det ikke var flere av de lokale aktørene som benyttet anledningen til å diskutere når det nå satt et panel der av folk som har studert dette fenomenet i mange år. Men det er vel det min amerikanske professor pleide å kalle «the great Nordic silence».

AR: Men det var også ofte at spørsmål ikke ble besvart.

JNW: Som da Sala og Obrist fikk et konkret spørsmål om hvordan de takler alle de økonomiske og politiske hindrene som ligger der når du ønsker å skape en ny utstillingsmodell. Det svarte de overhodet ikke på. Påfallende at Obrist sier at han ikke primært er biennalekurator, men institusjonskurator, «I do that on my spare time, on weekends.» Han har jo kuratert over ti biennaler.

AR: Det dreier seg om et behov for å heve seg over verdslige problemstillinger.

JNW: Det var heller ingen som spurte hvorfor han alltid jobber med den samme generasjonen kunstnere. Det var mye «me and Liam… then Rirkrit said…». Stjernekuratorene fikk sitt pass påskrevet av Ferguson, som gjorde narr av at Obrist ikke husket hvor mange biennaler han hadde kuratert, og kritiserte måten han og andre jobber med kjempeutstillinger på. Hou Hanru har uttalt at han kan planlegge Lyonbiennalen på et par dager. En aktiv diskurs motarbeider «the usual backscratching which is to be heard worldwide», i følge Ferguson.

Kunstner Anri Sala (til venstre) og kurator Hans Ulrich Obrist i dialogen “Did Biennials Change Art?”, Bergen Kunstmuseum. Foto: Eirik Lande

AR: For å runde av: vi trodde først konferansen skulle diskutere et være eller ikke være for en framtidig bergensbiennale, men løftet om penger før konferansen engang hadde startet viste at spørsmålet aldri vært om det blir biennale, men hva slags. Men jeg kan vanskelig se for meg at planene hadde blitt skrinlagt hvis ekspertene hadde helt mot et nei? Sånn sett kan man jo si at konferansetittelen satte en falsk agenda. Men det er jo ikke sånn at Bergen er veid og funnet for lett om man finner ut «not to biennial».

JNW: Nei. Heller at biennaleformen er veid og funnet for…

AR: … tung? I stedet for å ta Hlavajova på ordet, kan man ta forslaget om flere konferanser som en kompliment. Man har fått til noe gjennomtenkt og velprodusert denne helgen som blir lagt merke til. Det går an å gjøre noe nytt og eget i Bergen.

To Biennial Or Not To Biennial, Bergen Biennial Conference, ble avholdt 17.-20. september i regi av Solveig Øvstebø (Bergen Kunsthall) i samarbeid med Elena Filipovic og Marieke van Hal. Samtlige diskusjoner og forelesninger kan sees i opptak på konferansens hjemmeside www.bbc2009.no.

Anngjerd Rustand er sisteårs masterstudent ved Kunsthøgskolen i Bergen og redaktør for det bergensbaserte webmagasinet Ytter. Johanne Nordby Wernø er fast bidragsyter til kunstkritikk.no.

Ingressbilde: Konferansefrivillig. Foto: Eirik Lande