Bestemors hud

Jeg tenker på de ulike kunstverkene som pleier å besøke meg med jevne mellomrom, og som er en del av kroppen min. Ett av disse verkene er Hilde Skancke Pedersens Ellojuvvon eallin – Levd liv fra 2022. Jeg så det første gangen på en utstilling i Oslo, på Soft galleri, jeg tror jeg tok trikken inn til byen ens ærend, dette var mens jeg fortsatt bodde i Oslo. 

Verket består av to rektangulære ránut, grenevever, som henger på veggen. Øverst er de begge dekket av et stykke rustet metall av noe slag. Hengende over vevene er det en tynn hinne. Under den kan det skimtes noen bånd. Vevene ser gamle ut, og denne typen vever er da også en av de eldste vevformene vi kjenner til, vevd på en vevstol som står oppreist eller lent mot en vegg.

Jeg tenker på rátnu hele tiden, denne vevtradisjonen slipper ikke taket i meg. Jeg tenker på hendene som gjorde arbeidet, og at dette arbeidet var en del av hverdagen. Sauen som klippes, ulla som renses, kardes, spinnes, vaskes, trærne i skogen som var passende emne, kunne bli til bumma, bealjit og gierrinmuorra*. Jeg tenker på fingre som sørget for at trådene hadde lik spenning, og gjorde sånn som tråden ba om. I rátnogođđin/greneveving holdes renningen stram av geađggit, steiner som klinker mot hverandre når man skyver bommen fram og tilbake.

Hinnene som henger varlig over grenene er laget av tekstil som er bearbeidet på ulike måter, så det ser ut som en slags papiraktig hud, skrapet så tynt at man kan se gjennom den. Dette tekstilet blir min egen hud, eller min áhkkus* hud, eller huden til de som sov under dekke av en rátnu i kalde netter, en påminnelse om at jeg er forbundet til den tiden og til de menneskene. 

Jeg har selv gått på kurs for å lære denne vevteknikken på husflidshuset i Olmmáivággi/Manndalen, og har etterpå brukt årene på å finne nye måter å komme nærmere veven på. Mønstrene blir til notasjon for musikk, de blir til bevegelse og notering av tid, kihtegat og stáinnarbánit*. Lyden av materialene, den brusende myke lyden av ull, av kroppene til menneskene som vever, av verddevuohta, handel og samfunnsform. I dag er det ikke mange igjen som vever grener på akkurat denne måten. Det har å gjøre med hvor mye tid det tar, men også hva slags status den myke duodjien* og tekstiler som dette har. Det er ikke enkelt å livnære seg på, for rátnu er vakkert når det henger på veggen, men vakre ting skal også brukes, for eksempel til å bre over seg når man sover på sofaen, eller lage en dør til lavvoen.

Av en eller annen grunn er det som om rustent jern kan smakes på tunga når jeg ser på dette verket, kanskje har jeg gjort det en gang. Jeg synes verket til Hilde kan kjennes i fingrene og på tunga mi selv om jeg ser på det på avstand, og det er nok det som gjør at jeg liker det.