Ignas Krunglevicius’ lydinstallasjon Possessor befinner seg i andre etasje av Astrup Fearnley Museets samlingsbygg, i den såkalte Kiefer-salen. Tre skulpturer, hylleaktige monolitter i ulik høyde laget av sammenføyde stålplater i rektangulære konfigurasjoner, står på rekke i det avlange rommet, foran den ikoniske bokhylleskulpturen til Anselm Kiefer, High Priestess/Zweistromland (1985–91). Lyden fra kontakthøyttalere på monolittene er lavfrekvent, forvrengt og metallisk: romlende slag på metallflater og knirkende stål blander seg med elektroniske signaler. Det kan oppleves som om installasjonen ikke er her for oss – at den tilhører et fremtidsscenario hvor de fleste mennesker enten er overflødige eller døde, men hvor maskiner, rester av ulike automatiserte systemer, fortsetter å gå sin gang.
Bokhyllen til Kiefer er en omtrent fire meter høy stålkonstruksjon som huser over 200 bøker i bly, hver med en vekt på 150 til 300 kilo. Verket blir ofte tolket som et utrykk for sivilisasjonen og den oppsamlede kunnskaps- og skriftkulturens forgjengelighet. Atombomben, som kom til verden samme år som Kiefer (1945), spøker i bakgrunnen. Kiefers giftige bøker minner om at kunnskapen som ble ervervet da Manhattan-prosjektet konkluderte med den første atomprøvesprengningen i New Mexico ørkenen 16. juli 1945, åpnet en ny dør mot total sivilisatorisk ødeleggelse. Denne døren vil paradoksalt nok ikke kunne lukkes med mindre en utslettende atomkrig utløses, og slik kan Kiefer-hyllen tenkes å vise til et av de mest skrekkinngytende resultatene av vitenskapelig fremskritt. Fysikeren Robert Oppenheimer, Manhattan-prosjektets hovedarkitekt, må ha vært inne på lignende tanker, da han i etterkant av den overnevnte prøvesprengningen koblet atombomben til et sitat fra den hinduistiske skriften Bhagavad Gita: «now I am become Death, the destroyer of worlds».
Til høyre for Kiefer-hyllen, i en alkove skilt ut fra hovedrommet, står en fjerde Krunglevicius-monolitt, lavere enn de andre. Fra høyttalerelementer som ligger på denne monolitten hører jeg lyden av en stor folkemengde, men med de høyeste frekvensene kuttet slik at lyden er støyende, nesten truende. Litt senere blir jeg oppmerksom på lyden av en kvinnestemme, så en mannsstemme som leser opp tall. Opptakene er sprakende som fra en dårlig radio, og den kryptiske talrekken gir assosiasjoner til såkalte «nummerstasjoner». Det blir spekulert i hvorvidt enkelte slike stasjoner, som sender remser med tall eller bokstaver på kortbølgefrekvenser, utgjør del av et arkaisk sovjetisk dødmannsknapp-system, fortsatt i bruk av Den russiske føderasjon, ment til å sikre gjensidig ødeleggelse, selv i et scenario hvor Moskva er gjort til radioaktiv aske. Tallene på Astrup Fearnley etterfølges av den umiskjennelige buldringen til en jetmotor – et missil i ferd med å skytes opp eller et fly som kruser over himmelhvelvingen.
Den tyske medieviteren Friedrich Kittler forutså allerede i 1986, i boken Gramophone, Film, Typewriter, at alle medier i nær fremtid ville innlemmes i én informasjonsstrøm som bits og bytes transportert til og fra datamaskiner via fiberoptiske kabler. Overgangen fra kobberkabler til fiberoptiske kabler ville i følge Kittler være motivert av et ønske om å herde radarinstallasjoner, kommandosystemer og missilsiloer mot de elektromagnetiske impulsene som forårsakes når en atombombe detoneres i stor høyde. Det er ikke vanskelig å se for seg et scenario hvor ulike deler av slik militær-teknisk infrastruktur tikker og går, mens sivilsamfunnet i praksis er utslettet av radioaktiv stråling og permanent vinter. Lyden og de funksjonelt utseende skulpturelementene til Krunglevicius kan tenkes å representere kryptiske radiostasjoner som snakker til hverandre, trading-algoritmer huset i serverparker som durer av og på; automatiserte fabrikker som knirker videre – en verdensomspennende infrastruktur som skadeskutt summer i vei uten mennesket.
Kittler hevdet at «media determine our situation»; kritikere har kalt teknologisynet hans deterministisk og hevder at han neglisjerer påvirkningen nasjonalstaten, imperialisme og kapitalisme har på sosiale og politiske forhold. En lignende innvending kan reises her: er overleveringen av avgjørelser til globale nettverk med maskiner nødvendigvis bare negativ (og knyttet til krig)? Eller går det også an å se for seg en fremtid hvor slike systemer skaper nye politiske og sosiale horisonter? Cybersyn, et digitalt nettverk designet av den britiske kybernetikeren Stafford Beer, laget for å assistere Salvadore Allendes sosialistiske regjering i Chile (1971-73) med å iverksette en nasjonal planøkonomi, er et konkret historisk eksempel, selv om systemet aldri ble fullstendig implementert.
Deterministiske skylapper på lik linje med Kittler eller ikke, så er Krunglevicius’ smale insistering på teknodystopisk mørke et effektivt estetisk grep som er gjennomgripende i kunstnerskapet hans. I utstillingen Soft Screen Alien på Kunsthall Oslo i 2017, viste han skulpturer som lignet radiomaster, hvor det støyende elektroniske lydbildet blant annet inkluderte et utdrag fra Don DeLillos postmoderne roman-mesterverk White Noise (1985). I utdraget beskrives urbane bymetropoler som en varmeprosess, et ledd i universets ferd mot varmedød. Budskapet var da, som nå, at det personlige er ubetydelig og at du er overflødig.
De fleste vil antagelig oppleve det minimale lydbildet og de funksjonelle og antiestetiske monolittene som kryptiske, lite tilgjengelige og fremmedgjørende. Dette er et verk som krever at betrakteren besitter et nokså spesifikt sett med referanser for å få fullt utbytte. Samtidig kan man tenke at et slikt frieri til de innvidde er en bevisst strategi: som med romanene til DeLillo kryper det inn en følelse av at livet er underlagt opake prosesser utenfor ens kontroll, at de subjektive følelsenes primære funksjon er å (feilaktig) gi inntrykk av at man er mer enn et tannhjul i et uoverskuelig maskineri. For mange av DeLillios romankarakterer manifesterer dette seg som en forvirrende følelse av at noe, uten at man helt vet hva, er galt eller urovekkende. Slik kan òg den komplekse dialogen Krunglevicius har satt i gang med Kiefer utvilsomt oppleves.
