Etter et lengre opphold i metropolen New York – en by med gravitasjonen til et land, si – tok Eline Mugaas et foto som, slik jeg husker det, skulle prøve ut hvilken følelse et by-portrett av Oslo kunne gi av sentrum: gravitasjonspunktet som samler det omliggende til en systematisk helhet. Bildet er tatt mot logo-fasaden ved Nationaltheatret-rundkjøringa, og bare ved å skrive denne stedsreferansen kjenner jeg hvor provinsiell vesle Oslo som by er: dette kunne nesten like gjerne være en instruks for å finne frem til en severdighet i en småby på landet.
Det er kanskje litt bakvendt å begynne med en henvisning til en annen fotograf, men jeg kommer til å tenke på denne hulltakelsen av storbyfølelsen til Mugaas, når jeg leser Yamile Calderóns introduksjonstekst til Oslo Stories, som hun stiller ut i Billedhoggerforeningens prosjektrom på Carl Berner T-banestasjon parallelt med utstillingen The Fictional City på BOA. Med herkomst fra Colombia, beskriver hun opplevelsen av overraskelse da hun ankom hovedstaden i ett av verdens rikeste land, og kollisjonen mot den sosialdemokratiske estetikken som møtte henne, en estetikk jeg for egen maskin kan beskrive som slitasje og iherdig sparsomhet.
På T-banestasjonen er det lokalområdet omkring Carl Berner, avbildet over tid og flere sesonger, som blir vist fram, gjennom bakprojeksjoner på prosjektrommets vinduer, og to bilderekker som har tatt over glassrammene i flyt-passasjen til utgang mot bakkeplan: en dagserie og en nattserie. I nattserien legger jeg merke til flere avbildninger av sylindriske reklametårn og lysende skilt som speiler seg opp i de medtatte flisene i stasjonstaket. Her blir de stedfortredere for de «estetiske» reklameplakatene som ellers fyller slike hulrom i halvoffentlige rom, og gjør synlig det anmassende lysets virkning på trette øyne. I serien med bilder skutt på lyse dagen, er motivene blant annet et telt brukt for reisende scenekunst, og flere grøntområder innimellom yngre og eldre bygg, fulgt av en gammelmodig bensinstasjon, kanskje den på Alexander Kiellands plass der overbygget arbeider som en stor portal mennesker, dyr og biler kommer og går gjennom, og snøen farges grå av veistøv nesten før den har landet.
Gjennomstrømningen er et av byens kjennetegn, kanskje det mest lokkende for oss som flytter til den, håpet om usynlighet i kombinasjon med en tilhørighet som strekker seg hinsides bygdas monotone aktivitetsspekter: biler, friluft og religiøse spesialgrupperinger. Likevel finnes også de lokale, som alltid har vært der, som husker hvordan byen så ut for ti, tjue, femti år siden. I møte med den upresise hukommelsen om sted, fanger Calderón liksom byansiktets fortrekninger over sesonger og utbyggingsprosjekter.
Overbygningen til dette mer lokale byportrettet, finner vi i The Fictional City på BOA. Svart-hvite digitaltrykk, der flere leses som (minst) dobbeleksponerte, og har sobre, beskrivende titler til de duse flerfoldige motivene: Tokyo Tower (2020), Berlin, Alexanderplatz (2020), Colosseum Pyramide Rome (2022). Noen av trykkene er klistret på skulpturer som står rett på gulvet. Formene kan minne om en oppskalert origami-«spå», som leder tankene mine til et ledig spill på en foregitt algoritmisk tilfeldighet i bildekombinasjoner. De har samme sorte kantlinjer som de vegghengte bildenes innramming – skjønt ikke alle bildene er rammet inn: det store Tokyo Tower er spikret rett på veggen.
I bakgrunnen høres lydsporet til videoverket La Cittá Eterna, der Caldeóns insistering på å holde seg til eldre bildeteknologi lar lyset ta turen gjennom super 8-film. Denne arkeologiske øvelsen, sammen med motiver som viser gamle og yngre elementer fra Roma – en mann som danser til techno ved Colosseum, en jogger langs akveduktene, reklameplakater for nettbrett bak forseggjorte eldgamle fontener – lager en tidsinterferens. Er det i dag? Er det gammelt? Hvilken tid når du oss fra? Hvilken evighet filmtittelen henspiller på kan fremstå noe uklart, idet bomber smadrer bysentre ikke langt unna Europas sentrale områder. Evigheten består mindre i de konkrete sporene etter storhetstider, enn i fortellinger med byen som scenografi for menneskenes liv. Menneskene, sammen med dyr og ting, må det sies, men også menneskenes ulike liv. For stedene Yamile Calderón fanger, og bevegelsene som foregår der, viser også en by delt av klasse, der ens synlighet i byrommet vekker sårbarhet som et skrømt – er det de energifulle restene av en byens klassebevissthet som fanges i de mange eksponeringene?
I norsk sammenheng merker osloboerne seg ut i det at de ofte synes å mislike den grå, skitne byen de bor i, dette nasjonalsentralismens hode – sett i kontrast til stoltheten en bergenser, ålesunder eller trønder gjerne flagger. På den andre siden, når det kommer til nabolaget: Sofienberg, Torshov, Gamlebyen … er dette stedene vi bor, kjenner oss hjemme i og på vår måte elsker. I Yamile Calderóns byportretter på BOA og Carl Berners plass, er det den lagdelte byen som trer frem. Inntrykket mitt av dette fester seg spesielt til hvordan Oslo som by i hennes takning ligger langt fra det glinsende kosmopolitiske blusset Mugaas prøvde å mane frem som storbyens kjennetegn, og like langt fra Joachim Triers psykologiserte by, for den saks skyld. I Calderóns portrett, er det byen som skildret med hukommelse og fra kiez (nabolaget) som får vise seg.
