– Det er færre opptøyer nå enn da jeg var ung, sier kunstneren Anders Eiebakke. Kunstkritikk møtte ham tidligere denne uken til en privat visning av hans premiereklare film The Square, som ifølge pressemeldingen er en kunstnerisk undersøkelse av politiets etterretningsarbeid mot aktivistmiljøer i Oslo og kunstnerens første film ment for visning utenfor kunstrommet.
Temaer knyttet til overvåkning, makt og teknologi går igjen i arbeidene til Eiebakke. Siden 2007 har han laget og fløyet egne droner, og han anvender teknologien i flere av prosjektene sine. Bidraget hans til Manifesta 8 i 2010 var et pionérarbeid i sjangeren. I 2016 utsmykket han Datatilsynet med dronen Måke 1.0 og i 2018 stilte han blant annet ut en «fredsduerobot» under Public Art Munich, ment som en hyllest til den tyske revolusjonen i 1918. Prosjektet The Park fra 2021 er en serie korte videoessays om pandemi og konspirasjonsteori og kan i uttrykket minne om The Square, med en kombinasjon av personlig voiceover, blyanttegninger og bilder av Oslo i fugleperspektiv med blåstikk.
På bildesiden domineres The Square av en virtuell modell av Oslo sentrum, blandet med satelittbilder, politiets droneopptak og kunstnerens egne tegninger og mobilfotografier. Eiebakke var politisk aktivist en periode som ung, og han interesserer seg fortsatt for disse miljøene og organisasjonene, selv om han ikke lenger spiller noen fremtredende rolle. Med utgangspunkt i egne erfaringer vil Eiebakke i The Square si noe om måten det offentlige rommet reguleres på, med vekt på hvordan politiets fremgangsmåter har forandret seg i hans levetid.
– Det gjøres trolig også mye bra arbeid i politiet. Jeg tror for eksempel det var mer politivold i gamle dager. Konfliktlinjene var mer synlige. De lekte ikke politi. Som 18-åring fikk jeg juling etter jeg ble arrestert i en demonstrasjon. Politivold mot aktivister forekommer nå også, men mitt inntrykk er at det skjer sjeldnere og er mindre alvorlig når det skjer.
Eiebakke mener imidlertid at politiets nye metoder er vel så problematiske, selv om intensjonene er gode. Sentralt i The Square er kritikken hans av en enhet som kalles dialogpolitiet. Oppgaven deres er å gå i dialog med aktivister og arrangører av demonstrasjoner for å forebygge vold og uro. Men ifølge Eiebakke er dette også en etterretningsenhet som gjør aktivistene til uvitende informanter, og den supplerer en allerede utstrakt overvåkning av aktivistenes miljøer og nettverk.
– Politiet benytter nå dialog som metode både for å hente ut informasjon fra miljøene de overvåker og for å påvirke dem. Dette innebærer at politiets metoder og agenda får lov å forme utviklingen av sivilsamfunnet.
– Jeg mener Norge i dag antagelig er historiens beste samfunn. Jeg tar ikke normativ stilling til om det var bedre før enn nå. Men det er et dilemma at demokratiet tar i bruk autoritære midler for å beskytte liberale verdier. Når er det metoden begynner å forme samfunnet? Det er dette paradokset jeg ønsker å få frem.
Eiebakke tror hans omgang med aktivistmiljøer på venstresiden gjennom årene har ført til at politiet holder ham under oppsikt, antagelig i større utstrekning enn han har vært klar over.
– Dette er metoder jeg har blitt utsatt for, som jeg har opplevd på kroppen, og ikke noe jeg har lest meg til. Mange har opplevd det samme, men holder kjeft på grunn av risikoen. Som kunstner har jeg større frihet, jeg trenger ikke bekymre meg for hva fremtidige arbeidsgivere vil tenke.
Metodene som politiet de siste tjue årene har brukt overfor aktivistmiljøene ble opprinnelig utviklet for å hanskes med gjengkriminalitet, forteller Eiebakke.
– Da er intensjonen om å påvirke mindre problematisk. Men aktivisme er ikke kriminelt. Tvert i mot er det åpne, demokratiske samfunnet kjennetegnet av uro i gatene, og maktkritikken som foregår i autonome miljøer utenfor de politiske strukturene har verdi for samfunnet.
I filmen beskriver Eiebakke flere interaksjoner han har hatt med politiet. Det var en av disse som ble startskuddet for prosjektet.
– Det startet med at en sivilpoliti kom bort til meg og introduserte seg selv og ville håndhilse. Jeg ble paff og trakk meg unna uten å håndhilse. Det ble starten på en serie hendelser som førte til at prosjektet utviklet seg uten at jeg gjorde noe aktivt, før jeg begynte å dokumentere det jeg opplevde. Det skapte i sin tur en ny dynamikk.
Senere ble han bortvist fra Oslo sentrum mens han dokumenterte en demonstrasjon.
– Jeg hadde filmet en situasjon på Karl Johan der nynazister med tung beskyttelse av uniformert og sivilkledd politi fortalte unge tenåringer at det var jødene som sto bak corona og at jenter ikke må ta vaksinen. Jeg ble senere stoppet på vei ut fra Narvesen og fortalt at jeg var bortvist fordi jeg hadde filmet.
Eiebakke forklarte at han filmet til en kunstvideo som handler om sivilsamfunnet og politiet. Han understreket at bortvisningen passet perfekt til filmen, men at han hadde krav på dokumentasjon på bortvisningen. Da politiet ikke hadde noe å skrive med, ble de enige om at Eiebakke kunne filme at de leste opp bortvisningsvedtaket.
– Hun tegnet opp en firkant i luften da hun forklarte hvor jeg ikke fikk lov til å oppholde meg. Det ble åpningsscenen til The Square.
En annen gang ble Eiebakke anholdt da han fulgte etter to politifolk av ren nysgjerrighet og tvunget til å la seg fotografere sammen med noen unge demonstranter som han ikke kjente. Han tror dette var for å iscenesette en forbindelse, som senere kunne brukes mot ham.
– Under arbeidet med filmen har det vært et poeng for meg å ikke snakke med politiet. Jeg tror det kan ha skapt en reaksjon. De tenkte at nå er han tilbake i manesjen etter så mange år.
I filmen snur Eiebakke kameraet mot politiet og deler observasjoner han har gjort av individuelle spanere som har fulgt ham, i form av portrettegninger, fotografier og detaljerte beskrivelser av deres fysiske fremtoning. Denne omvendte overvåkningen begrunner Eiebakke med at han ønsker å vise hvordan teknologien fungerer.
– Vi står midt i en serie av digitale revolusjoner. Hvem som bruker teknologien vil ha betydning for utviklingen av den. Og for å ha en reell demokratisk debatt om teknologien, må sivilsamfunnet bruke den for å forstå den.
Eiebakke mener lovverket ikke henger med i svingene.
– Teknologien kan misbrukes av alle som utvikler kompetanse. Og det skjer uten at det finnes en sterk kritisk offentlighet. De som misbruker den vil selvsagt ikke bidra til å belyse. På noen områder råder det lovløshet, på andre områder er det altfor strenge lover. Og politiet følger ikke lovene selv.
Eiebakke mener det er et misforhold mellom ressursene de som skal sikre sivilsamfunnet mot misbruk, Datatilsynet, har og hva de statlige etatene som skal kontrolleres rår over. I filmen dokumenterer Eiebakke politiets bruk av noe som kalles «preventiv fotografering» av demonstranter. Det er en en metode der de fotograferer demonstranter på nært hold for å vise at de er sett og dokumentert.
– Det oppleves som ubehagelig å få stukket en telefon opp i ansiktet av uniformert politi eller se inn i en telelinse. Sivilkledde personer med politiskilt fotograferer mest. Det har en nedkjølende effekt. Personer forteller at de tenker på hva de roper eller sier, hvem de snakker med og hvor ofte de går på demo.
Politiet hevder at bildene ikke registreres i politiets systemer og at de destrueres etter kort tid. Det er det ingen Eiebakke har snakket med som tror på.
– Politiet hevder at de sletter bildene, men sletter de biometrisk data? Jeg viser hvordan biometrisk data fra bilder er nok for å identifisere individer. Jeg viser også hvordan annen overvåkingsteknologi settes inn mot demonstrasjoner. Det er for eksempel åpenbart at IMSI-nummere lagres fra tapping av det mobile telenettet.
Eiebakke hevder at han kjenner til at enheter i politiet har rapportert om episoder som ikke har funnet sted. Han tror dette handler om at de har et behov for å legitimere sin egen eksistens. Dette fører til at trusselen venstreaktivister representerer overdrives. Eiebakke forteller at han har dokumentert demonstrasjoner der det har vært dobbelt så mange politi som demonstranter.
– Politiet mater media med tall og hendelser som viser at de avverger voldelige angrep fra såkalte venstreekstreme ved bortvisning. I noen av episodene som nevnes, vet jeg med sikkerhet at det ikke var planlagt noen form for vold eller protest. Jeg er også rimelig sikker på at bortvisninger av meg selv inngår i tallmaterialet. På denne måten validerer politiet sine egne metoder, og viser samtidig behovet for fortsatt innsats.
– De har bruk for definisjoner og opererer med en tradisjonell venstre-høyre-akse. Problemet er at denne modellen ikke er sann. Det fins ingen logisk sammenheng mellom venstreekstremisme og terror i Norge etter 1945.
Fotogalleriet tilbød etterretningsseksjonslederen å se filmen sammen med Eiebakke og representanter for Fotogalleriet fordi han var invitert til paneldebatt og er en figur i filmen. Beskjeden var at han ikke kom til å stille opp, men politiets informasjonssjef meldte at hun og en politiadvokat ville se filmen før visning, noe Eiebakke mener er uhørt.
– Det minner om Polen i 1981. At politiet vil at en politiadvokat skal se en kritisk film om politiet to uker før premieren burde være selvforklarende problematisk. Det sender et signal til kunstneren, selv om det kanskje ikke var gjennomtenkt fra politiets side. Jeg tror mye av det jeg har erfart skyldes inkompetanse i politiet. Men også at de er vant til å slippe unna med det.
Eiebakke sier at han ikke først og fremst er opptatt av om det politiet gjør er ulovlig eller lovlig, men av å synliggjøre ukulturen og ignoransen i systemet.
– Norge er et åpent demokratisk samfunn. Det kommer med masse dilemmaer. Hvilken pris er vi villige til å betale for å unngå vold og uro?
– Jeg har underveis i prosessen tatt meg selv i å spørre meg om det jeg selv driver med er lov. Men det er egentlig irrelevant. Spørsmålet er hva som er riktig å gjøre. Sivilsamfunnet skal ikke påvirkes av staten eller de hemmelige tjenestene. Det skal være omvendt.
