Å se i mørket

I det jeg lukker døren bak meg i UKS’ lokaler i St. Olavsgate ramler jeg inn i en dunkel speilhall. Vinduene er blendet av med reflekterende folie og det eneste lyset strømmer fra tre projektorstråler som treffer noen lett skrånende lerreter som synes å sveve i et sort intet. Før øynene ennå har vent seg til mørket er det umulig å avkode rommenes start og begynnelse. Famlende rundt etter orienteringspunkter møter jeg vekselvis mitt eget formørkede speilbilde og min egen silhuett slik den avtegner seg i projektorstrålen.

Denne opplevelsen av desorientering er utgangspunktet for den bergensbaserte kunstneren Amber Abletts arkitektoniske edderkoppnett av en videoinstallasjon. Mørket fylles av disharmoniske bruddstykker av en sang, som etter hvert tegner seg som Sam Cookes A Change is Gonna Come – en av tidenes mest covrede soullåter og på 1960-tallet nærmest en hymne for borgerrettsbevegelsen i USA. På lerretene ser vi tre ulike ungdommer filmet med mobilkamera mens de fremfører Cookes ikoniske låt med stor patos og innlevelse. Disse videoene, hentet fra Youtube etter kvaliteten å dømme, er igjen projisert på kunstneren selv, som usjenert veksler mellom å studere og forsøke å etterligne sangernes gester og emosjonelle kroppsspråk.

I disse forsøkene, eller øvelsene, som umiddelbart føles som noe som grenser til parodi, toner det frem en mer eksistensiell utprøving av ideen om det autentiske. Det som gjerne blir trukket frem med Cookes låt, som var en ny vending mot det politiske for han, er nettopp den følelsesladde og nærmest sviktende intonasjonen budskapet leveres med. «I was born by the river, and just like the river I’ve been running since. It’s been a long time coming. But I know a change is gonna come». Cooke drister seg til å annonsere en forandring som kunne inntreffe i det jordiske livet, ikke bare i den Black Spirituals-formulerte himmelen, som hadde vært det gospel-tradisjonen kunne tilby som vei ut av undertrykkelsen. Alene det å formulere et slik løfte virker så kontroversielt at tvilen nesten kan spores i Cookes stemme. At de samme ordene fortsatt synges mange tiår senere, låten var blant annet en gjenganger på Obamas velgermøter, gir det hele en ikke ubetydelig klang av melankoli. Samtidig er det i autentisiteten, det emosjonelle eierskapet, at motet og håpet blir til ren tro.

Kunstnerens forsøk på å «eie» sangen, og ikke minst utstillingstittelens «rehersal», fremhever at det er noe grunnleggende performativt med identitetskategorier, også de rasifiserte. Det er i hvert fall slik jeg leser den. I et metaforisk tomrom griper hun etter uttrykk å identifisere seg med, de projiseres bokstavelig talt på kroppen hennes, som nærmest forsvinner inn i bildet. Spillet med lys og skygge er ladet med mangfoldige konnotasjoner – en hulelignelse av konturer og overføringer, som peker mot den sosiale ideen om rase som et koordinatsystem av identifikasjoner og projeksjoner. Det er umulig å betrakte dette fra den sedvanlige panoptiske kikkerposisjonen i mørket, til det er
mis-en-abyme-effekten som dannes av speilingene i gallerivinduet for effektiv. Bare vissheten om et speil skaper et eksternalisert blikk, og det virker opplagt å tenke på den amerikanske sosiologen W.E.B. Du Bois‘ begrep om dobbel bevissthet, der han beskriver den afroamerikanske erfaringen som en konstant opplevelse av å betrakte seg selv med andres øyne. Samtidig er de skyggene jeg selv kaster på lerretet, og dermed på kunstnerens kropp, ikke annet enn resultatet av at jeg selv rammes av projeksjonen.

Det er ikke fritt for at denne speilhallen av repetisjoner etter hvert gir litt høydeskrekk. Her er ingen campy fremheving av det tilgjorte i identitetskategoriene, som en implisitt kritikk av det sosialt konstruerte, eller en påkalling av kulturelle referanser å definere et sosialt fellesskap omkring. At alle mobilvideoene synger i ulik toneart gir heller ikke noe umiddelbart løfte om et fellesskap som det er mulig å ta del i. Og jeg blir ikke klok på om projeksjonen er selve midlet til frigjøring, eller det man skal frigjøre seg fra. Kanskje er det konflikten her som er selve poenget. De desorienterende mellomrommene som skapes i Abletts arkitektoniske figur har en åpenhet som er både inviterende og utmattende, idet den tilnærmer seg representasjonelle krav som ofte forbindes med rasialisering som en evig forhandling.

En åpenhet man må si kontrasteres av utstillingens pressemelding, hvor man kan lese at Ablett «viser kompleksiteten ved å leve med interseksjonell identitet i et rasifisert samfunn» og at «rasemessig undertrykkelse» er «en kamp [hun] ikke har dermatologisk tilknytning til». Den avslører kanskje først og fremst at det norske språket fortsatt mangler elegante, eller bare tilstrekkelig etablerte, begreper for å navigere i dette identitetspolitiske minefeltet. Men selv om hudfarge er blitt et ladet begrep hjelper det ikke nødvendigvis å erstatte det med medisinsk terminologi. Som kvinne med en hvit fremtoning og samtidig afrikansk-karibisk bakgrunn, manifester Ablett en erfaring som i utstillingsteksten kobles til begrepet om en trippel bevissthet, som gjerne er uttrykk for at ulike marginaliserte kategorier krysser hverandre. Oppdateringen av Du Bois’ begrep fremhever i enda større grad at internaliseringen av andres blikk er en sentral del av hvordan makt og undertrykkelsesmekanismer virker. I tillegg til videoprojeksjonene består utstillingen av en workshop for bipoc-identifiserte mennesker, hvor jeg av dermatologiske årsaker ikke kunne delta, men hvor navigasjonen i ulike mellomposisjoner var annonsert som tema.

I How to See a Work of Art in Total Darkness (2007) advarer den amerikanske kunsthistorikeren Darby English mot de representasjonelle kravene som ofte legges på identitetspolitiske lesninger av samtidskunsten. I mørket ser man kun mørke, synes den titulære metaforen å referere til. Når Rehersal for a Change Gonna Come motsetter seg slike krav, tross den annonserte tematikken, er det først og fremst fordi selve den privilegerte betrakterposisjonen manifesteres som sårbar, og identiteter dermed som en prosess vi alle kontinuerlig deltar i med våre blikk, erfaringer og posisjoner.