Fantasmagoriana, Lofoten International Art Festival (LIAF), Kabelvåg og Svolvær
Etter to år med pandemidvale kjennes det som om alt har eksplodert – det må ha skjedd minst fjorten ganger så mye dette året som i et «normalår» – og oppmerksomheten er så overbelastet at det nesten er vanskelig å huske tilbake. Men blant det som står noenlunde klart for meg av kunsthendelser, er den ett år forsinkede utgaven av LIAF, kuratert av duoen Francesco Urbano Ragazzi. Som tittelen indikerer gikk det spøkelsesaktige, mørke og mystiske igjen i utstillingen, men uten at det var noen overgripende tematikk. Åpningshelgen bød også på et interessant seminar om stilltiende kunnskap, «tacit knowledge» – og, som om det var bestilt, helt fantastisk nordlys.
Victoria Verseau, Hope Is A Dangerous Thing For Women Like Us, Fotogalleriet, Oslo
Sentralt plassert på et gråblått podium er pedantisk arrangerte grupper med det som ser ut som forenklede dildoer. Det er ikke sexleketøy, men dilatatorer, som brukes for å hindre sammenvekst av den konstruerte vaginaen etter kjønnsbekreftende operasjon. Forbundet med smerte, ikke nytelse. Samtidig kan disse falliske objektene også sies å symbolisere begjæret etter en partner. Det er mye lidelse og sorg i Victoria Verseaus utstilling, som visstnok er ment å likne et mausoleum. Enhver liten gjenstand knyttet til transisjonsprosessen er presentert, alt fra tomme pillebrett til brukte sminkepads og kølapper, iblandet skulpturelle elementer. Men vi får aldri se kvinnene det handler om. De krøp likevel under huden på meg, mye takket være den intimt hviskende voiceoveren i videoverket og en nesten uutholdelig vakker sang.
Jeg kaller det kunst, Nasjonalmuseet, Oslo
Det ville være merkelig å snakke om kunståret 2022 uten å nevne at det nye Nasjonalmuseet endelig åpnet. Jeg er enig i mye av den knusende kritikken av åpningsutstillingen Jeg kaller det kunst, dette tettpakkede kaoset av en kavalkade med vidt forskjellige verk, fra det eminente til det horrible. Samtidig dokumenterte den et stort og ikke uviktig institusjonskritisk feltarbeid, der kuratorene Geir Haraldseth og Randi Godø reiste Norge rundt for å møte kunstnere museet ikke hadde vist før. Resultatet var en etterlikning av det kunstnerdrevne feltets «inviter alle vennene dine»-energi, kombinert med en speildominert some-flørtende utstillingsdesign, alt pedagogisk tilrettelagt for ungdom. Til utstillingen hørte også Joar Nangos gammeliknende konstruksjon oppe på taket, som punkterte bygningens maktestetikk. En utstilling det er vanskelig å diskutere ferdig, og som vitnet om en eksperimentvilje som man ikke uten videre venter seg av et nasjonalmuseum. Den er jeg takknemlig for at finnes der.
Øvrige bidrag til Kunstkritikks julekalender finner du her.
