Runhild Hundeide, BA, Caravan, Oslo
Maleriene Runhild Hundeide viste på Caravan i høst minnet meg om et av mediets fortrinn: at det ikke trenger en kommuniserbar motivasjon. Tørre, knudrete felt i hvitt omgitt av mørke skjolder fra oljen som det nakne lerretsstoffet (utilsiktet?) har trukket ut av malingen. Svermer av prikker i nyanser av blått ser ut til å være stemplet på med tuben; fra siden ligner de hårsekker. Biter av et svart og gullfarget tøybånd er limt inn histen og pisten. Hundeides komposisjoner vil ikke finne sammen til noe som er enig med seg selv om hva det er. I stedet støtter de seg på en slags dement, obskur grammatikk, og avkler med perfeksjon viljen til oppløsning som funderer kunsten som praksis.
Calle Segelberg, Det finns en hel del luktfria platser idag, eller platser och platser, Kunsthall Oslo, Oslo
På Calle Segelbergs ekstremt kortvarige utstilling på Kunsthall Oslo tidligere i høst festet jeg meg ved et maleri av en semitransparent mann svevende i en halvhjertet lotusstilling foran en stilisert plante og noen konsentriske sirkelfigurer. En stim med papirfisker er hjelpeløst stiftet til lerretet, som av et barn som ikke vet helt hvordan man bruker en stiftemaskin. Segelbergs dempede psykedelia er den maleriske ekvivalenten til en buddhistisk munkediett som utelater sterke krydder og løk for å unngå å jage opp emosjonene. Denne «smakløsheten» betyr selvsagt alt annet enn en svekking av maleriets effekter.
Tarje Gullaksen, Fire finger frampeik med et unntak & verdenshånden, Hermetiske skygger, Oslo
Den firefingrede hånden fremstår som noe av en besettelse i Tarje Gullaksens utstilling med nye gouachemalerier, som rundet av sesongen på ateliergalleriet til kollegaen Marius Engh. Her fikk man også innblikk i kunstnerens tause samliv med en mann som trekker i full SWAT-mundur til alle døgnets tider, og gjennom et hull i veggen var jeg vitne til Oslos muligens første «håndteater». Gullaksen virker å profetisk ha påtatt seg å restaurere surrealismen fra dens tilstand som reservoar av slitne troper til en reell drivkraft for kreativt virke. Lenge leve patafysikken!
For årets øvrige bidrag til Kunstkritikks julekalender, se her.
Leserinnlegg