Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahme, An echo buried deep deep down but calling still. Astrup Fearnley Museet
Mens jeg skriver på dette julekalender-bidraget, er nyhetsmediene fylt med beretninger om Israelske militærstyrkers storming av Al-Shifa sykehuset på Gaza. Angrepet er en brutal eskalering i Israels kollektive avstraffelse av Palestinerne og forsøk på å fordrive dem. Når skal denne volden ende? I den palestinske kunstnerduoen Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahmes utstilling ble man stadig satt i silhuett av projeksjoner på et mylder av skjermflater og langs Astrup Fearnley museets vegger, en effektiv påminnelse om den psykologiske byrden av å leve under en konstant trussel av vold. Slik jeg oppfattet det, pendlet utstillingen mellom optimisme og pessimisme på vegne av palestinernes håp om å holde på nasjonal identitet og tilknytning til historiske landområder. Utvilsomt min favoritt blant samtidskunstutstillingene i Oslo i år.
Aura Satz, Warnings in Waiting. Kunstnernes Hus
I Aura Satz’ installasjon på Kunstnernes hus på forsommeren ble skrikende sirenelyder etterfulgt av lavfrekvent elektronisk støy. I en tilhørende videosekvens lar Satz kameraet rotere over en stor og sirkulær sireneinstallasjon, sannsynligvis et varselsystem for krig eller naturkatastrofer. I andre videoklipp støter vi på skraphauger fulle av sirener i ulike konfigurasjoner: avlange kjegleformer, rørformede horn og store batterier av horisontale høyttalere som strekker seg ut som en slags metallblomst. Sirenene viser seg her som tydelig skulpturelle objekter, men fremstår også truende, foruroligende. Kanskje kommer det av at når alarmen går, så er katastrofen gjerne allerede et faktum. Alle alternative løsninger har feilet.
Doris Guo, disorientations, VI,VII
I Doris Guos dystert stemningsfulle utstilling ble en serie bilder av hverdagsgjenstander – en kaffebrygger, en dukke, en dråpe rødvin og julepynt (god jul!) – projiserte på veggene i det mørklagte gallerirommet. Bildene var «live» i den forstand at objektene som vistes befant seg inne i skulpturer som prosjektorene var del av. For eksempel var den lille dukken skjult i en skulptur av en gul trapp, hvor sistnevnte visstnok var en referanse til et kinesisk legemiddel som skal motvirke magesjau hos barn. Å befinne seg blant disse verkene, kjentes litt som å romstere i noen andres barne- og ungdomsminner, med alt ubehaget og forvirringen en slik evne ville medføre.
– Nicholas Norton (f.1989) er kunstkritiker og skribent bosatt i Oslo og fast bidragsyter til Kunstkritikk.
Øvrige bidrag til Kunstkritikks julekalender finner du her.
