Det siste halvåret har #metoo-oppropet rystet den ene bransjen etter den andre med historier om maktmisbruk og ansvarsforsømmelse, men det tok lang tid før debatten nådde det norske kunstfeltet. Hvorfor det? Og er det slik at kunstfeltet, med sine uformelle maktstrukturer, prekære arbeidsforhold, og sitt samrøre av sosiale og profesjonelle arenaer er særlig utsatt både for overgrep og fortielse?
Dette var noen av de sentrale spørsmålene i torsdagens debatt #metoo i kunstfeltet på Mellomstasjonen i Oslo, i regi av Kunstkritikk og Nasjonalmuseet. Panelet besto av kunstnerne Ane Graff, Marthe Ramm Fortun og Snövit Snow Hedstierna, og kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen, med Vinduet-redaktør Maria Horvei som ordstyrer. Den siste deltakeren, kunstneren Ahmed Umar, hadde meldt avbud.
Det ble en debatt som bar preg av at vi bare så vidt har begynt å ta tak i disse problemene. Imidlertid vet vi nå nok til å ta maktmisbruk i kunstfeltet på største alvor.
Det ble ikke minst tydelig i Ane Graffs innlegg, der hun fortalte om initiativet #Metoo – Art Education Norway, som samler historier fra nåværende og tidligere studenter og ansatte ved norske visuelle kunstskoler på alle nivåer. Det var en nedslående statistikk Graff presenterte: 86% av dem som har delt historier om trakassering og maktmisbruk er kvinner, nesten alle studenter; i 73% av tilfellene har episodene involvert ansatte ved skolene, mens 20 % av historiene gjelder trakassering fra medstudenter. Det verste var kanskje at 54 % av de navngitte går igjen i flere historier, og at 71 % av informantene ikke hadde meldt ifra, blant annet grunnet frykt for å ødelegge karrieren.
– Det er ingen tvil om at alle institusjoner har forsømt ansvaret sitt, det viser materialet, sa Graff, som understreket at hun var skuffet over at ikke flere i kunstfeltet hadde kommet på banen.
Utsatte kunstnere
Det kom flere teorier om hvorfor det har tatt så lang tid. I det lille kunstfeltet er det ofte kryssende kollegiale relasjoner og maktforhold som kan gjøre det vanskelig å varsle. Både Hedstierna og Marthe Ramm Fortun påpekte at kunstnere er en spesielt utsatt gruppe. Paneldeltakerne ble spurt om friheten i kunstfeltet paradoksalt nok kan føre til mindre frihet for kunstneren.
– Få fagfelt er så konservative som kunstfeltet, med sitt verdisyn opprettholdt av eldgamle kjønns-, etnisitets- og aldersstereotypier. De viser seg i statistikk over innkjøp og representasjon, sa Fortun, og understreket at kunstfeltet er gjennomsyret av maktskjevheter.
Hedstierna, som i kunstprosjektet An issue of structure har gjennomført over tohundre intervjuer om likestilling i Norden, viste til det som kalles «The Nordic Paradox», at økt likestilling ikke minsker, men tvert imot øker risikoen for å bli utsatt for vold og seksuelle overgrep. Hun holdt et sterkt og personlig innlegg om å vokse opp med vissheten om at kvinner, queer- og transpersoner kan bli utsatt for absolutt hva som helst, hvor som helst. Hun fortalte om en kollega som ble brutalt voldtatt av sin kurator like før utstillingsåpningen, og som aldri ville jobbe med kunst igjen.
– Metoo har lært oss at vi som ikke er menn er potensielle ofre hver gang vi går på skolen, på jobben, hver gang vi beveger oss i det offentlige rom, og ikke minst når vi befinner oss i våre egne hjem. Og selv om vi skulle tro at den nordiske kunstscenen skulle være et trygt sted, så er den på ingen måter det, sa Hedstierna.
Wencke Mühleisen var mindre opptatt av de løse strukturene og uformelle nettverkene som kunstfeltet deler med andre felt, men lurte på om det ikke var noen særtrekk ved kunstfeltet som gjorde det ekstra vanskelig å manøvrere i metoo-farvannet:
– Kunstfeltet har så å si overskridelse av konvensjoner og normer som mandat, og en av de tydeligste markørene for det konvensjonelle har vært representert ved tidens seksualmoral. Å være den som varsler, som vokter grenser og krever ansvarlighet og anstendighet er muligens en ekstra belastning i et miljø som helst vil fremstå som åpent, uformelt og eksperimentelt. Det er viktig at utforskinger i det estetiske ikke skal ha overføringer på det sosiale, sa Mühleisen, som viste til sin egen dyrekjøpte erfaring som deltager i det Wien-baserte kunstnerkollektivet AAO på 1970- og -80-tallet, der overskridelsene skled fra det kunstneriske til det sosiale.
Hvor går veien videre?
Kan kunsten og kunstfeltet representere en progressiv kraft, på tross av disse farene? Graff bekymret seg over at kunstfeltet er preget av en taushetskultur, men så samtidig et stort potensial i kunstens evne til å overskride svart/hvitt-tenkning. Også Mühleisen mente at kunstfeltet burde det være ett av områdene der spørsmålene i kjølvannet av metoo kunne diskuteres i alle sine nyanser – både i debatter som denne og i kunsten selv. Men hun minnet om farene ved en for tett sammenblanding av det etiske og det estetiske:
– I å være radikal ligger det en risiko for å ta feil, men det er en sjanse må man ta. Jeg ser en tendens til at de radikale og utopiske rommene blir trangere, sa Mühleisen, som også var bekymret for at metoo står i fare for å sementere en tradisjonell tenkning om kjønnsforskjeller.
Graff fremførte et ønske om at metoo skal bli en varig bevegelse, og oppfordret kunstnerorganisasjoner og institusjoner til å bidra med undersøkelser.
– Vi trenger en grundig kartlegging av hele feltet, både historisk og i dag, sa Graff.
Ifølge Hedstierna er lærdommen fra Sverige at organisering er viktig. Hvis mange deltar skaper det trygghet og gjør det lettere å dele historier, særlig i sosiale medier. Hedstierna avsluttet sitt innlegg ved å henvende seg direkte til publikum i salen:
– Gråt, skrik, bryt sammen. Bearbeid traumene og la stemmene deres bli hørt. Gi aldri opp. Vi står sammen om denne kampen og smerten. Velkommen til revolusjonen, velkommen til metoo. Det er nå vi sier stopp, det er nå vi forandrer verden.
