Yin og yang i trevirke

Det kan være at jeg er forvirret og sårøyd etter de siste ukers sjakkentusiasme, og går i surr med de simpleste trekk. Fremgangsmåten bak relieffene Marte Johnslien viser i utstillingen Relevo på Galleri Riis er i alle fall så enkel at jeg trengte to besøk for å fatte den. Fem store MDF-plater dekket av matt, pigmentert marmorsparkel i ulike pastelltoner står lent opp mot veggene i galleriets hovedrom, som en monumental arkaisk autoritet forkledt som delikate, innbydende fargefelt. Et snitt skjærer i vinkel tvers gjennom flaten, og er egentlig skjøten mellom to plater. Johnslien har sammenføyd platene gjennom å frese ut to ulike snitt i to plater, som så glir sammen slik at platene danner varianter av kors eller kryss. På dette stadiet fremstår de som skulpturer. Men Johnslien bokstavelig talt tvinger, med press og lim, platene tilbake mot utgangspunktet som todimensjonale flater. Møtet mellom de to flatene danner slik «en linje i relieff, en linje som vender seg om seg selv», slik det er forklart i galleriets presentasjon av prosessen.

Før man kommer inn i rommet må man forsere en skråstilt lettvegg som danner en kileformet passasje. Veggen er ikke et verk i utstillingen, men opptrer som et arkitektonisk arrangement, en vinkel inn i rommet, som spiller opp mot relieffenes overflate og tilblivelsesprosess. Den gjør betrakterens ankomst til noe annet enn bare å slentre inn gjennom en dør. Veggen og de oppstilte platene iscenesetter på pompøst vis galleriet som et opphøyd rom; en sakral og åndelig sfære. Det lar seg vanskelig gjøre å ikke straks virvle opp kunsthistoriske forbindelser mellom Johnsliens store flater og for eksempel 1940- og 50-tallets amerikanske fargefeltsmaleri. Delvis på grunn av monumentaliteten i de monokrome platene, men også på grunn av det åndelige tilsnittet – tenk bare på hva spiritualitet og jødisk mystisisme betydde for malere som Mark Rothko og Barnett Newman. Her gikk farge, form og format sammen i et ønske om å gi betrakteren en følelse av egen totalitet og individualitet, og samtidig skape en tilhørighet til en større helhet, slik Newman selv formulerte det.

Som moderne verdensborger ser Johnslien mot buddhismen for å søke fordypelse og mening i totaliteten. Relevo er latin for å løfte, og pressemeldingen kan fortelle at reliefflinjen gjennom platene, som altså speilvendes på motsatt side, viser til buddhismens søken etter indre ro bak verdens vrangforestillinger. Platene er alle titulert The Human, med numre fra 1 til 5, noe som må bety at vi mennesker er slike vandrende vrangforestillinger i Johnsliens øyne. Det er en tanke med både negativt og positivt fortegn, får man si. Samtidig som Johnslien synes å ville pirke i vår menneskelige natur som grunnleggende falsk og forestillende, inviterer reliefflinjen til en refleksjon om motsetninger og likevekt; en slags yin og yang i trevirke som kanskje skal representere komplementære krefter i oss og i verden.

Relevo er en visuelt reduktiv og minimalistisk øvelse i å balansere klassiske motsetningspar, som maskulin og feminin, lys og skygge, illusjon og virkelighet, ekte og falsk. De lente platenes egenskap av å være speilvendinger av seg selv – man kan lene seg inntil veggen og titte inn på platene bakfra – betyr at de egentlig ikke har en definert forside eller bakside, noe som også åpner for en mer kunstintern refleksjon om definisjonsforskjeller på maleri og skulptur.

Akkurat hva denne refleksjonen eventuelt skulle føre til i det ytre, oppleves ikke som den mest potente problemstillingen på Riis. Det er mulig å konkludere med at Johnsliens metode er estetiserende og virkelighetsfjern. Spillet på elementære motsetninger i en enkel linje legger ansvaret for å se en dypere mening over på oss selv. Men slik for eksempel et parti sjakk er en meditasjon over det komplekse i det enkle – og vice versa – kan kanskje betraktingen av Relevo oppleves som en øvelse i å se oss selv som deler av en større, kosmisk sammenheng.