I Sandnes er man i ferd med å vise at byen slett ikke bare var med i Stavanger2008 på kjød og flesk, som det heter lokalt, men tvert imot som en viktig kulturaktør. I løpet av kulturåret ble det arbeidet hardt for å realisere en virkelig nyskaping i det lokale kunstliv: Kinokino, et senter for samtidskunst med video og film som sitt viktigste fokus. Utstillingen med filmverk av Yang Fudong er et godt steg i riktig retning for senteret. Kurator Per Bjarne Boym har gjort et betydelig arbeid med å få vist denne kunstneren i rimelig bredde og dybde.
Billedkunsten ble den tapende parten da Stavanger var europeisk kulturhovedstad i 2008. Da Mary Miller ble sjefen for det hele, ble planene om profesjonelle fagråd for hver kultursektor droppet, med nærmest eneveldig makt til Miller som resultat. Uten fagråd og uten kunstfaglig ekspertise i staben reduserte Stavanger2008-organisasjonen i stor grad billedkunsten til nokså irrelevant dandering på sidelinjen. Det virkelig triste er imidlertid at Stavanger heller ikke kjente sin besøkelsestid når det gjaldt å styrke den kulturelle infrastrukturen innen kunstfeltet: lite er gjort, bortsett fra en begynnende prosess med å få etablert atelierplasser til byens kunstnere. Det har vært av stor betydning at Stavanger-kunstnerne selv i flere år har vært aktive for å få etablert slike atelierer, og Trond Hugo Haugens aksjonsagitatoriske kunststykke «Ka då ittepå?», med sitt tydelige perspektiv på kulturlivet i årene framover, er surdeigen som strategisk plassert gjærer i den kommunale tilfredsheten over tingenes tilstand.
Sandnes ble inkludert i Stavangers kulturbystatus, noe som lett kunne betraktes som en liten, ubetydelig trøstepremie. Men i Sandnes er man i ferd med å vise at byen som hittil i første rekke har vært kjent for sin kremmerånd, slett ikke bare var med i Stavanger2008 på kjød og flesk, som det heter lokalt, men tvert imot som en viktig kulturaktør. I løpet av kulturåret ble det arbeidet hardt for å realisere en virkelig nyskaping i det lokale kunstliv: Kinokino, et senter for samtidskunst med video og film som sitt viktigste fokus, i Sandnes’ nedlagte kino. Ikke uten protester, ettersom dette var landets best bevarte funkiskino. Nå står den store kinosalen som et tomt, gapende hull etter at funkisinteriøret, en arkitektonisk perle, er fjernet. Men i andre deler av bygget er det laget velegnede lokaler for visning av videokunst, med rom for store videoinstallasjoner, og i kjellerens to mindre kinosaler får kunstfilm og filmkunst gode visningsmuligheter.
Åpningsutstillingen i fjor høst rommet bl.a. verk av Janet Cardiff og George Bures Miller og var et tydelig signal om en kvalitetslinje. Her fikk man anledning til å oppleve deres Paradise Institute (Veneziabiennalen 2001), den 16-seters mini-kinosalen hvor lydeffektene er så illusjonistisk suggestive at handlingen på filmlerretet og det som tilsynelatende foregår i kinosalen rundt deg helt glir over i hverandre. Kinokino er aktiv med et omfattende dag-til-dag-program, med plass bl.a. til filmvisning, film- og kunstpresentasjoner, foredrag og debatter, noe som styrker muligheten for at stedet kan komme til å bli en viktig aktør på den lokale kunstarena, skjønt der er nok av populistisk orienterte lokalpolitikere som ønsker å legge ned hele driften, med de vanlige argumentene: for smal, for elitistisk osv.
 |
| Yang Fudong, Øst for Que-landsbyen (6 kanals video), 2007 |
Den største svakheten hittil er den uvisse skjebnen til Sandnes Kunstforening, som tidligere disponerte en gammel trebygning eid av kommunen; dette var langt fra ideelle lokaler, men de ga kunstforeningen identitet og tilhørighet, som nå, etter at den mer eller mindre ble tvunget til å flytte med som nissen på lasset til Kinokino, har gått fullstendig tapt. Sandnes Kunstforenings første utstilling i dette lokalet ble i fjor forvist til en bortgjemt gang, under en trapp i kjelleren, og da var det uvisst når de ville få anledning til å vise egne utstillinger der i framtiden. Ny utstilling er nå planlagt til mai, men mer enn én til to kunstforeningsutstillinger pr. år (og da kun når Kinokino likevel har ledig kapasitet) virker lite sannsynlig. Dette viser at Sandnes Kunstforening, som tidligere alltid har hatt et kontinuerlig og til tider ganske godt utstillingsprogram, nå har fått leilendings vilkår i det nye kunstsenteret. Med Kinokino er altså det lokale kunstliv både styrket og svekket samtidig.
Jeg vil tro at Kinokino vil trenge minst fem år – og betydelige kommunale driftsmidler – til å markere seg skikkelig og vise sin berettigelse. Et godt steg i riktig retning er utstillingen med filmverk av Yang Fudong, som vises fram til 2. mai. Kurator er Per Bjarne Boym, som har gjort et betydelig arbeid med å få vist denne kunstneren i rimelig bredde og dybde.
Boym slår an en dystopisk stemning med Yangs seks-kanals videoinstallasjon Øst for Que-landsbyen (2007). I det store, mørke rommet er jeg helt omgitt av glupske hunder som slåss om de siste kjøttrevlene fra avgnagde dyrekadavre. Et støvete, øde landskap formidles i gråtoner; vi ser enkle hytter hvor mennesker bor under primitive forhold – stemningen er både dystopisk og klaustrofobisk. En verden tilsynelatende uten retrettmulighet, uten andre utveier enn døden.
Så finner vi derimot retretten i Yangs fem timer lange, femdelte 35-mm filmverk Sju intellektuelle i bambusskogen (2003 – 2007). Yangs utgangspunkt er en gammel kinesisk legende om sju intellektuelle som trekker seg tilbake fra hoffet og søker tilflukt i en bambuslund, hvor de hengir seg til diskusjon og filosofi. I filmen er de intellektuelle fem menn og to kvinner; i første del fremstilt i en slags naken urtilstand ute i naturen, før de ikler seg moderne klær og forteller om sine framtidshåp. Yang utnytter filmens svart-hvitt-toner på en ekstremt følsom, poetisk måte; det er som om han maler fram tidløse kinesiske tusjmalerier i en grunnstemning hinsides det moderne livs jag. Gjennom slående bilder, en særegen, dvelende kameraføring og klipping, og en helt spesiell følelse for lyset skaper Yang et filmverk med sterkt suggererende virkning – drømmeaktig og samtidig både hektisk og lammende. Slik formidles de intellektuelles usikkerhet og sårbarhet, i parabelaktige sekvenser, noe som forsterkes i filmens andre del: nå befinner de seg i en leilighet i storbyen Shanghai, nåtid og framtid handler om forholdet mellom kjønnene, om erotikkens drakraft, men også dens begrensinger. Yang åpner for en diskusjon om forholdet mellom kollektivet og enkeltindividet, som resten av filmverket har som omdreiningspunkt. Han avdekker lag på lag av relasjoner; kjærlighet, sex og samliv diskuteres; arbeid, fritid og drøm glir over i hverandre, takket være Yangs suverene filmiske formarbeid.
 |
| Yang Fudong, Sju intellektuelle i bambusskogen (film i fem deler), 2003 – 2007 |
Men her er mer: dystopien fra Que-landsbyen snus til en slags utopi, men den er ikke uten komplikasjoner, ikke uten ironi. Selv sier Yang at han i denne filmen skildrer «en utopisk følelse basert på virkelighetens kraft»; han gjør det ritualistisk og nesten parodisk, for han utnytter virkelighetens kraft ved å sprenge realismens grenser. Ikke minst i filmens tredje del, hvor de intellektuelle arbeider som bønder på landsbygden, og i den fjerde, hvor de er fiskere i en fiskerlandsby. Alt hva de strever og jobber, så virker det kun som sisyfosarbeid, som om de intellektuelle må spille mange slags roller i samfunnet, som for å lære det å kjenne, samtidig som de også tar avstand fra dette arbeidslivet, ja fra hele samfunnet. Rastløsheten uttrykkes ved at vi stadig ser dem på reise, bærende på sin bagasje, som en forgjeves rite, en håpløs tvangshandling; og ofte ser vi dem foreta ulike former for bad – nattbad, badekarsbad, strandbad, klippebad – som for rituelt å rense seg fra noe, fra sivilisasjonen kanskje, noe som til tross for de intellektuelles nakenhet ikke lar seg vaske bort. Dvelende bilder viser oss rastløshetens langsomme rytme; det nærmest rituelt pregede arbeidet blir etter hvert stadig mer absurd og skildres i en lett surrealistisk stil, nesten helt uten dialog. Yang er en mester i å forme de fem delene slik at de gir oss en stigende følelse av fremmedgjøring – og det er nettopp kjernen i de intellektuelles forhold til verden: de vil helst trekke seg tilbake, la være å delta i denne verden, skape sin egen hermetisk lukkede utopi, som jo ikke lar seg realisere.
I siste del er isolasjonen fullført: her ser vi de intellektuelle i en lags lekeroller i arbeidslivet, ettersom de foretar seg rasjonelt sett temmelig meningsløse ting, samtidig som de overfladisk nyter det søte luksuslivet i restaurant, bar og dansesal. All reisingen med all denne bagasjen har ikke ført dem til noe annet enn en underlig, absurd selvnyting, noe Yang subtilt viser oss i sin bruk av speil gjennom hele del fem av filmen: de sju intellektuelle er redusert til dekadente narsissister i sin isolasjon fra den virkelige verden. De har foretatt en intellektuell tilbaketrekning og har nok med seg selv.
Yangs film er et betydelig humanistisk verk innen samtidskunsten. Etter at den opprinnelige humanismen, arven fra renessansen, gikk til grunne i løpet av 1900-tallet (holocaust, rendyrket materialisme osv.), forsøker flere kunstnere i våre dager å etablere en ny form for humanisme i sin kunst, gjennom andre uttrykk, nye former (fra Antony Gormley til Andres Serrano). Da Yangs film hadde sin premiere på Veneziabiennalen i 2007, skrev jeg: «Dette filmverket vil bli stående som et av vår tids viktigste kunstneriske utrykk, et vesentlig referansepunkt til det beste innen internasjonal samtidskunst». Gjensynet i Sandnes styrker min vurdering, for Yang Fudong våger å stille det tilsynelatende enkle spørsmålet på nytt: Hva vil det si å være menneske? Og han gir oss svar gjennom en kunstnerisk svært sofistikert form, svar som både virker tidløse og som er forankret i den tiden vi lever i nå. Akkurat nå.
Ingressbilde: Yang Fudong, Sju intellektuelle i bambusskogen (film i fem deler), 2003 – 2007.
