Kunsthøsten i Norge 2017: Museene må gjøre mer

De norske museene svikter nye kunstnergenerasjoner og benytter i liten grad muligheten til å ta en politisk rolle.

Matias Faldbakken, Fuel Sculpture #02, 2014. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Standard (Oslo). Foto: Vegard Kleven.

Kunsthøsten har allerede startet over hele landet, med debatt i Trondheim om kunstbyens fremtid, biennale i Lofoten som forestiller seg verden om 150 år og en rekke utstillinger og aksjoner rettet inn mot valget mandag 11. september. På Lillestrøm har kunstnergruppen Annex etterlatt seg råtnende rester på et staselig middagsbord drapert med det norske flagget. Det er et bilde av norsk selvgodhet som gradvis blir mer illeluktende.

Det er naturligvis ikke uvanlig at kunstnere engasjerer seg politisk, men det er litt uvanlig at dette skjer i direkte relasjon til et Stortingsvalg. Mange har nok følelsen av at Europa står foran en rekke skjebnevalg i 2017. Valgene i Nederland (15. mars), Frankrike (7. mai) og Tyskland (24. september) er blitt kalt kvartfinale, semifinale og finale i kampen mot Europas høyrepopulister. Kanskje valget i Norge, med tanke på kronologien, i denne sammenheng kan kalles en bronsefinale.

Fra utstillingen Flagget følger flesket, Annex med gjestekunstner Rolf Groven, Akershus kunstsenter, 2017. Foto: Istvan Virag.

Valget er bakteppe også for performance-helgen Stemmer på nyoppussede Kode 1 i Bergen denne helgen. Tretten performancekunstnere fra hele verden er invitert og har ifølge Kode «full frihet til å uttrykke politiske meninger og holdninger», som om vi trengte en slik påminnelse. Programmet omfatter blant annet filippinsk-danske Lilibeth Cuenca Rasmussen, den sveitsisk-irakiske duoen Ali Al-Fatlawi og Wathiq Al-Ameri og norske Eivind Reierstads A-Project. Utgangspunktet for sistnevnte er Alessandro del Vecchios (1458–1493) hemmelige «valgsystem» som skulle regulere maktbalansen mellom Venezias mektige familier, i en tid uten demokrati og lovgivende makt.

Eivind Reierstad / A-project er blant kunstnerne som deltar i Kodes performancehelg.

Når Stemmer er pakket sammen står Petter Snare klar til å overta ansvaret for Kode. Også i Oslo venter publikum på at den nye direktøren for Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo, skal begynne å vise farge. Kanskje gjør hun det allerede på lørdag, under Oslo Art Weekend, da Nasjonalmuseet for første gang inviterer til åpen dag på museets takterasse på Vestbanen, «hele tre år før museet åpner». Ellers er Kunsthall Oslos utstilling The Lost Museum og Thora Dolven Balkes utstilling og performanceprogram på UKS og Kunstnernes Hus blant høydepunktene denne helgen. Fotografi har også en fremtredende plass, med Thomas Hirschhorn på Fotogalleriet, Mikkel McAlinden på Galleri K, Kamilla Langeland på MELK, Ukichiro Nakaya på Oslo Kunstforening, Christer Strömholm på Blomqvist Kunsthandel, og dokumentarfotografen Jonas Bendiksen på Shoot Gallery.

Men hvor skal de nye museumsdirektørene egentlig ta fatt? Hindsbo må selvfølgelig ta seg av byggeprosessen på Vestbanen, men hun må også håndtere et utstillingsprogram som er i ferd med å kollapse. Nå er både Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst stengt, og utstillingen Herbert Loosers samling som i øyeblikket vises på Nasjonalgalleriet er så tynn at man må undres over begrunnelsen for å vise den i det hele tatt. Bortsett fra en liten presentasjon av arkitekturfotografen Bjørn Winsnes har museet ingen nye utstillinger å by på denne høsten.

Thora Dolven Balke er aktuell med utstillingen og samarbeidsprosjektet All That Respires, Conspires på UKS og Kunstnernes Hus. Bildet her er fra performancen Opus 192 Umwälzung (1990) av Henning Christiansen med Erik Balke og Werner Durand. Foto: Bente Geving.

Petter Snare starter med litt bedre kort, men også på Kode er utstillingsprogrammet han overtar etter Hindsbo ujevnt. Høstens store satsning er den japanske kunstneren Chiharu Shiota 27. oktober. Shiota arbeider med store installasjoner i tråd og kan vel bli et hyggelig besøk for publikum. Men det fremstår som kuratering etter biennalemetoden: Man ser noe spektakulært i Venezia (i dette tilfellet den japanske paviljongen i 2015) og arrangerer en utstilling hjemme i Norge. Det blir ofte utstillinger som ikke innebærer noe aktivt bidrag til den lokale kunstscenen eller meningsproduksjonen i kunstfeltet.

Om vi lar dette bli en museumsrunde, så ser vi at norske museer tar små sjanser og i liten grad jobber aktivt for å gi nye kunstnergenerasjoner plass i institusjonen. Museene satser i stedet på etablerte og internasjonale navn:

Catherine Opie, JD, 2008. Fra serien High-School Football. Gjengitt med tillatelse fra Regen Projects, Los Angeles & Peder Lund, Oslo.

På Henie Onstad Kunstsenter vies det dokumentariske samtidsfotografiet oppmerksomhet med en bred presentasjon av den amerikanske kunstneren Catherine Opie (6. oktober). Forvent kritiske perspektiver på konstruksjonen av kjønn og identitet. I Stavanger presenterer Hanne Beate Ueland den svenske duoen Nathalie Djurberg og Hans Berg (17. november), også det dramatiske fortellinger om menneskelig eksistens, men i et burlesk og fantasifullt formspråk.

Munchmuseet viser trioen Lena Cronqvist, Per Inge Bjørlo og Edvard Munch 28. oktober. Det ser ut til å bli et angstfylt møte mellom Munch og postmodernismen. Også Trondheim kunstmuseum har tatt til seg idéen om dialogutstillinger, og presenterer 3. september et litt ubalansert møte mellom den tyske konseptkunstneren Hans-Peter Feldmann og maleren Håkon Bleken. Under tittelen I skyggen av terror, en utstilling som ser ut til å bære preg av både mulighetene og begrensningene som ligger i å motta en storslagen gave fra en kunstner. Årets utgave av Lorch Schive Kunstpris åpner 1. oktober med Mattias Härenstam, Knut Henrik Henriksen, Lars Laumann og Vibeke Tandberg, og er vel noe av det nærmeste et norsk museum kommer den aktive kunstscenen denne høsten.

Lena Cronqvist, Madonnan, 1969. Foto: Munchmuseet.

I den mer trauste enden av museumsspekteret presenterer Drammen en ny fast utstilling 19. oktober: «Gjenstander for det moderne livet». Nå som Kunstindustrimuseet i Oslo er stengt, kan dette fort bli en pensum-utstilling, og kurator Åsmund Thorkildsen lover «en presis og svært forenklet gang gjennom 1900-tallets gjenstandshistorie». Også Nordnorsk Kunstmuseum presenterer en ny samlingsutstilling, 21. oktober.

Den største av de norske denne høsten er likevel Matias Faldbakken, som presenterer ny bok og to soloutstillinger, på Astrup Fearnley Museet og Standard (Oslo) den 22. september. Det er gått fem år siden Faldbakkens siste institusjonsutstilling i Norge, på Office for Contemporary Art Norway, der han presenterte skulpturer av Arnold Haukeland hengende opp ned, fylt med vodka. På Astrup Fearnley Museet vil Faldbakken vise «en sammenhengende installasjon av av videoer, skulpturer, collager, malerier og installasjoner» under tittelen Effects of Good Government in the Pit.

I Kristiansand begynner tidligere dyreparkdirektør Reidar Fuglestad å bli varm i direktørstolen. Høstens storsatsning i Kristiansand er smykkekunstneren Lise Schønberg, og Fuglestad ønsker velkommen til Sørlandets Kunstmuseum med ordene «Vi vil være et godt vertskap som står med åpne armer for å ønske deg hjertelig velkommen til gode opplevelser!». Dermed er også det omfavnende kunstmuseet en realitet. Spørsmålet er hva som skjer med diskusjon og dissens i en slik hjemlig atmosfære.

Knut Henrik Henriksen, Full Circle, 2009. King‘s Cross St Pancras Underground station, London. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Art on the Underground. Foto: Daisy Hutchison.

En versjon av denne artikkelen finnes også i Morgenbladet 8. – 14. september 2017.

Leserinnlegg