I 2015 feirer Museet for samtidskunst 25 år. Jubileet markeres fra 13. mars med utstillingen Fattig kunst – rik arv. Arte povera og parallelle praksiser 1968-2015. Kunstkritikk markerer begivenheten med åtte kritiske blikk på museet.
Anders Eiebakke er billedkunstner.
1. Hvordan vil du beskrive den faglige profilen til Museet for samtidskunst i de tretten årene museet eksisterte som selvstendig institusjon, fra 1990 til 2003?
Inntrykket var at det var introvert de første årene. Mange snakket om at bygningen var problemet, men jeg tror museets faglige innretning var begrensende. Det var noen fine unntak, som når de gikk ut og hentet inn gjestekuratorer, men inntrykket av «festning» handlet nok mer om kunstneriske valg enn om bygning. Mange av utstillingene og innkjøpene framsto som refleksjoner av enkeltpersoners personlige smak mer enn som faglig funderte. I ettertid er det for meg åpenbart at det var en tabbe å utelate kunstnerne fra innkjøpskomiteen, selv om det framsto, og for mange fortsatt framstår som, et profesjonelt framskritt.
2. Hvordan synes du museet har utviklet seg innenfor rammen av Nasjonalmuseet de siste tolv årene?
Fordi jeg ikke har førstehånds erfaring innenfra museet, blir det vanskelig å vurdere. Men det er åpenbart at en liten gruppe beslutningstakere har stor makt, og det er sjelden noen overraskelser i kunstneriske valg. Samtidig stusser jeg over at museet ikke bruker sin institusjonelle kraft til å diskutere kunst. Det virker som om de viktige utstillingene i Oslo er andre steder.
3. Hva har vært museets viktigste bidrag til det norske, nordiske og internasjonale kunstfeltet?
Mitt inntrykk er at det har vært satset på noen norske kunstnere som også har hatt relativt stor internasjonal suksess. Museet har neppe hatt noen større gjennomslagskraft som for eksempel Moderna Museet eller Louisiana, og det tror jeg skyldes mangel på kunstneriske visjoner og enkeltpersoner, ikke beliggenhet eller økonomi.
4. Hvordan mener du museet fungerer på Bankplassen i dag?
Jeg tror ikke Bankplassen kommer til å savne museet. Og jeg deler ikke oppfatningen om at et museum starter med bygningen. Det starter med et faglig oppdrag.
5. Hva er museets største utfordringer i årene frem til Nasjonalmuseet åpner i nye lokaler på Vestbanen i 2020?
Jeg håper at museet får de nødvendige menneskelige og økonomiske ressursene til å utvikle et dynamisk fagmiljø som kan ivareta norsk og internasjonal kunst i en bred samling. Men også til å produsere krevende og tankevekkende utstillinger uavhengig av samlingene, samt delta i utviklingen av spesifikke og generelle samtaler rundt kunst. Det krever radikale og engasjerte fagfolk, og mye penger.
Anders Eiebakke: Takk for utdyping. Ettersom tiden har gått, syns jeg det virker som tenkningen siden rundt 1990 er blitt mindre enten/eller. Det vanlige var, mener jeg å huske, å forutsette at alt dreide seg om hvem som skulle «ha makta», i praksis ofte «ha flertall». Jon Øien: Takk for historiske opplysninger og detaljer. Historien om alt dette er ikke skrevet ennå, og det stemmer sikkert at det ikke ble fremmet noe offisielt forslag fra NBK av den typen du nevner. Men at den gamle norske konstellasjonen kunstnerbestemmelse kontra «magister»-bestemmelse gjorde seg sterkt gjeldende i årene rundt opprettelsen av museet, er helt på det rene. Å følge posisjonene slik de ble formulert i debattinnlegg i fag- og almennpresse, ville være interessant og ikke minst noe som kunne gi dagens debatt dypere grunnlag. Det er fremdeles alltid høy temperatur rundt sentralinstitusjonen, uansett om utstillingspolitikken er slik eller sånn, og det er mulig at norsk offentlighet fremdeles har en vei å gå når det gjelder å erkjenne at å drive et museum faktisk er en egen kuratorisk eller redaksjonell oppgave som ikke kan være en funksjon av bestemte eksterne grupper, interesser eller tilmålt rettferdighet. Dette har intet med elitisme å gjøre, men med tydelige prosjekter. Det verserte en historie på 90-tallet, muligens en legende, om at det var blitt fremmet et forslag fra noen billedkunstnere – husker ikke om det fulgte navn med – om at man i stedet for et museum for samtidskunst skulle ha et slags magasin med et par verker av enhver organisert norsk kunstner, som skulle stilles ut etter tur. Det har foregått enorme endringer i tankegang siden den gangen..
Jørgen Lund; jeg mener at museet selvsagt skal ha flertall i sin egen innkjøpskomité av egne ansatte. Jeg ser ingen motsetning mellom dét, og eksterne medlemmer som er billedkunstnere. Det er bra for kunsten at kunsthistorikeres kvalitetsforståelse og orientering blir utfordret av kunstnere.
Dette er vel omtrent det minst sexy standpunktet man kunne innta i diskusjonen om museet. Problemet den gangen, og det er fortsatt ikke løst, er hvordan kunstnere gjennom sine egne organisasjoner kan velges til slike utvalg med faglig autoritet. Så der har jeg ingen løsning, annet enn for eksempel å bruke professorer fra Kunstakademiene. Én idé kan være at kollegiet ved Kunstakademiet i Oslo velger en representant som et tillegg til dagens ordning.
Litt på siden av saken, men for historiens skyld: Billedkunstnernes faglige instans NBK (i denne sammenheng ikke fagorganisasjon) oppnevnte aldri flertallet av representantene i Museets innkjøpskomité. Fra Museets start av foreslo NBK to av de fem faste medlemmer av innkjøpskomiteen i MfS, i tillegg oppnevnte styret i MfS en kunstner til å sitte i komiteen, denne siste posisjonen ble snart omdefinert til å kunne gjelde en ekstern kunstsakkyndig person (som gjerne var en kunsthistoriker utenfra). Museet faglige ansatte var (forståelig nok ut fra deres standpunkt) misfornøyde med at museet selv ikke hadde kontroll over den viktige innkjøpsfunksjonen og i 1995 bestemte museets styre at den siste plassen skulle tildeles en av museets egne kunsthistorikere. Dette medførte at kunstnerrepresentantene trakk seg fra videre arbeid i komiteen. Fra 1995 fikk dermed museet selv fullt og helt ansvaret for innkjøpspolitikken og vedtektene ble i etterkant endret i tråd med dette.
Mye rart ble sikkert sagt i 1970- og 80-åra, men at kunstnerorganisasjonene skulle bestemme utstillingspolitikken i MfS var aldri noe forslag som ble fremmet av NBK..
At det skulle ha vært en tabbe å la museet selv bestemme sine innkjøp, i stedet for en komite med et eksternt flertall sammensatt av fagorganisasjonsprosesser, er i dag et såpass sjeldent synspunkt at jeg gjerne skulle hørt Eiebakke begrunne det nærmere. Mener han det samme om alle kunstmuseer? Hvordan tenker Eiebakke seg at samling(ene) i dag ville sett annerledes ut hvis den gamle ordningen hadde blitt beholdt? Burde også hele utstillingspolitikken bli bestemt av kunstnerorganisasjonene i stedet for en kuratorstab, slik det også ble agitert for ved opprettelsen av Museet for samtidskunst?
Det hadde vært spennende å lese Eiebakke gi noen eksempler på utstillinger som er viktige, men vist andre steder enn på Nasjonalmuseet (implisitt: burde vært vist på Nasjonalmuseet).