Hva var de mest interessante utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2015? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer inviterte gjester og våre egne skribenter kunståret. Den femtende i rekken er Mariann Enge, som er skribent og redaksjonssekretær for Kunstkritikk.
*
Ok, så hva vil jeg huske fra 2015? Slike tilbakeblikk er ikke på noen måte nøytrale; minner om utstillinger, performancer, konserter, filmer, bøker er blandet med minner om møter, samtaler, sene kvelder på byen, eller det motsatte, stille tilbaketrekning, isolasjon. Varme, kulde, tørst, trøst. Hvor retter du blikket? Hva klarer du å forholde deg til, i flommen av informasjon og tilbud som hele tiden truer med å sprenge mailboksen, internettet, hodet? Jeg har også vært innom noen større institusjoner i året som gikk, men det er ikke til å komme bort fra at jeg har en tilbøyelighet til å prioritere de små, mer eller mindre alternative, kunstnerdrevne stedene i Oslo, denne byen jeg knapt har forlatt i året som har gått, og som følgelig ikke bare har merket meg, men også utvalget under.
UTSTILLINGER
Margrethe Kolstad Brekke, The Potential is Virtually Unlimited, Noplace.
Uten at jeg har holdt noen opptelling, kan jeg med sikkerhet si at Noplace er det visningsstedet jeg har oppsøkt oftest i året som gikk. Men så må man også gå dit ganske ofte om man skal få med seg alt som skjer, siden de åpner ny utstilling sånn ca. annenhver uke. Ikke at jeg fikk med meg alt, men blant høydepunktene kan nevnes Marius Engh, Kristian Øverland Dahl, Josefine Lyche, Eirik Senje, Daniel Slåttnes, Ayatgali Tuleubek, Ann Iren Buan – og Frido Evers, som transformerte stedet totalt ved å bygge et nytt, todelt rom i rommet. Om jeg skal trekke frem én utstilling spesielt, så må det likevel bli Margrethe Kolstad Brekkes The Potential is Virtually Unlimited. De fargesprakende håndsydde silkedragene som i et par uker hang fra taket inne på Noplace er ikke bare potensielt flygende objekter, åpenbare frihetssymboler – eller potensielle energikilder, slik det foreslås i en video som ble vist i utstillingen – men virker også som representanter for noe mer udefinerbart og mystisk. Håp, drøm. Utstillingen var en del av Kolstad Brekkes markering av 500-årsjubileet for Sir Thomas Mores roman fra 1516, Utopia. Følgelig var den som skapt for Noplace, ettersom den samme teksten visstnok spilte en rolle i oppstarten av stedet. Jeg har fortsatt til gode å lese More, men har fått med meg at tanken er at Utopia aldri kan eksistere, annet enn som et «noplace».
Simona Barbera og Ronny Faber Dahl, If I just laid down, Lynx.
Jeg hadde egentlig planlagt å bare stikke kjapt innom utstillingen If I just laid down, på vei videre til noe annet. Men idet jeg kom inn på Lynx den kvelden, ble jeg umiddelbart fanget inn av Simona Barberas lydverk. Nærmest hypnotisert. Jeg måtte bare høre litt mer, og litt mer, og litt mer… Eller var det lydene jeg ikke hørte som fikk meg til å ville bli værende? Verket består visstnok ikke bare av hørbar lyd, men også av noen dype frekvenser som ikke kan oppfattes av det menneskelige øret. Det man kan høre er uansett fascinerende nok. Verket består både av Barberas egne opptak og approprierte lyder, samplet og repetert, og man kan blant annet høre stemmene til sør-italiensk ungdom og den amerikanske aktivisten Ramona Africa. Og Ronny Faber Dahls tekstilskulpturer – pent sammenfoldede fritidsklær i Lycra – understreket metonymisk nærværet, eller fraværet, til menneskene bak stemmene i rommet.
Kristian Skylstad, True Time, Lynx.
Lynx igjen, men jeg må ha med denne utstillingen til Kristian også. Tre enkle elementer, men ladet til bristepunktet, som et slags romlig haiku: På veggen, et bilde av planeten Pluto. På gulvet, en Lone Star-ølbokslampe som lyser rødt ut av en knust pære. Midt i rommet, en søyle med en svart Music Angel som siterer fra lydsporet til filmen The Hours, stemmen til den døende Richard i loop, og den looper fortsatt i hodet: «We want everything, don’t we». Ja.
EVENTS
Next Life, konsert på Værdens værste kunstutstilling, 23. mai 2015.
Stormønstringen Værdens værste kunstutstilling på Øvre Fossum Gård kultursenter på Stovner levde ganske godt opp til navnet sitt, men liveprogrammet ødela litt for det dårlige inntrykket. Blant annet leste Jóhanna Ellen Ríkharðsdóttir dikt iført gulrotkostyme, og Sten Ove Toft fremførte et støyverk – men det absolutt beste ved hele arrangementet, og altså noe av det beste jeg fikk med meg i hele år, var en kort, intens, vanvittig rå og energisk konsert med bandet Next Life, bestående av Hai Nguyen Dinh på gitar og Tormod Christensen på vokal. Det er egentlig bare ett ord som er dekkende: WOW.
Utekino på Schous plass i Oslo, 21. august: Christian Braad Thomsens Fassbinder – At elske uden at kræve, 2015.
I sommer arrangerte månedsavisen Ny Tid, i samarbeid med biblioteket på Grünerløkka, friluftskino på Schous plass, hvor de intervjuet Christian Braad Thomsen og viste hans dokumentar om den legendariske, totalt arbeidsnarkomane filmskaperen Rainer Werner Fassbinder, som i det hele tatt levde så hardt at han døde bare 37 år gammel, i 1982. Braad Thomsens «personlige erindringer», som han også genrebestemmer filmen, gir et sterkt, kjærlighetsfullt og inspirerende portrett av en person som mildest talt var temmelig sammensatt. Filmen består hovedsakelig av tidligere upubliserte intervjuer Braad Thomsen gjorde med sin venn på 70-tallet – særlig er det mye materiale fra en samtale der Fassbinder ikke har sovet på flere døgn, og sitter mer eller mindre kollapset i en lenestol i et hotellrom og kjederøyker mens han holder seg fast i en drink. Uansett hadde han ikke nevneverdige problemer med å formulere seg.
Uhm, ja, og så trekker jeg gjerne frem et tredje event, men hvilket? Konserten med For Pete’s Sake på Blå? Den store gruppeutstillingen Menneskeberget som Christian Tony Norum arrangerte på Munchs Ekely 1. mai? Visningen av det nå tildekkede veggmaleriet Konsensusbilde av Steinar Haga Kristensen, i et av tårnene i Oslo Rådhus? Björks fantastiske album Vulnicura? Terje Dragseths drøyt timeslange opplesning av hele boken med langdiktet Jeg skriver språket? Jordan Scotts Unsound GTMO på Oslo Poesifestival, basert på lydopptak og notater fra Guantánamo Bay? Gjenåpningen av Diorama, dette kunstnerdrevne visningsstedet som knapt rakk å åpne i Stenersenmuseet før de ble kastet ut igjen, men som nå har fått nye lokaler i et tidligere vaskeri på østkanten? Hm. Kanskje det. Eller kanskje noe helt annet.
PUBLIKASJONER
Caroline Bergvall, Drift, Nightboat Books, 2014.
«Blow wind blow, anon am I.» Det er det sugende refrenget i en av diktseriene i Caroline Bergvalls Drift, som blant annet sirkler rundt det å være «due north» – eller «due naught», som hun med et ordspill også skriver – og om å miste retningen, om å være fortapt, på havet. «For a minute there I lost myself Totally at sea lost myway tossed misted / lost mywill in the fog hafville hafville my love.» Drift kunne også vært nevnt som event, ettersom jeg så performance-utgaven av prosjektet under Olavsfestdagene i Trondheim i sommer – med Ingar Zach på perkusjon og tekstanimasjoner av Thomas Köppel. Mens boken mister det lydlige, musikalske og lagene med tekst i bevegelse, har den til gjengjeld noen andre elementer; flere visuelle arbeider og en «Log» med refleksjoner rundt prosjektet, hvor Bergvall også mer eksplisitt knytter det til et kjærlighetstap. Men det kullsvarte hjertet i begge versjoner av Drift, og som dessverre har gitt prosjektet fornyet aktualitet i år, er Bergvalls komprimerte presentasjon av en rapport som ble offentliggjort i 2012, om en gummibåt med 72 flyktninger som i slutten av mars 2011 reiste fra Libya i et forsøk på nå Italia, og havnet i havsnød underveis. Rapporten redegjør for at båten flere ganger ble observert, både fra luften og av andre båter. Noen tok bilder, men ingen forsøkte å redde menneskene ombord – de ble etterlatt for å dø.
Susanne Christensen, En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika, Oktober, 2015.
«Trekk pusten helt ned i magen, la den fylle hele kroppen, hele veien ut i fingerspissene. Kjenn pusten stige langs ryggsøylen, kjenn hvordan lungene ekspanderer i alle retninger. Pust langsomt ut, les.» Slik lyder de første setningene i En punkbønn, denne boken som jeg har gledet meg til å lese helt siden Susanne først fortalte om at hun hadde begynt på den. Jeg har ikke hatt tid til å lese den ferdig ennå, jeg er for øyeblikket på side 109, men ut fra det jeg har lest, er jeg ikke skuffet.
Jørn H. Sværen (red.), Den engelske kanal 2015, Kolon forlag.
Med Den engelske kanal, som har kommet med en utgave årlig siden 2013, har Jørn H. Sværen satt seg fore å bøte på mangelen på poesi i norske tidsskrifter. I likhet med de tidligere to utgavene er dette en antologi utelukkende viet poesi; både nye skandinaviske tekster og oversettelser fra fransk og engelsk. Årets utvalgte er Kristin Berget, Claude Royet-Journoud, Beata Berggren, Lisa Robertson, Amalie Smith, Gunnar Berge, Karl Larsson, Victoria Xardel og Stéphane Mallarmé.
… OG DESSUTEN, ÅRETS ONELINER
Leserinnlegg