15. desember – Ingrid Halland

I Kunstkritikks julekalender velger våre skribenter og inviterte gjester det mest interessante fra kunståret 2018. I dag: kunsthistoriker og kritiker Ingrid Halland.

Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, vakreste eller mest engasjerende i 2018? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2018. Dagens bidragsyter er kunsthistoriker og kritiker Ingrid Halland. Halland underviser i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og forsker på postmoderne arkitektur og design. Hun skriver av og til for Kunstkritikk og bidrar som skribent i katalogen til utstillingen Sol og vår i januar som åpner på Astrup Fearnley Museet i januar.

 

UTSTILLINGER

Aurora Passero, Silvery Actions, 2018. Foto: Jiri Havran.

Aurora Passero, Silvery Actions, Vigeland-Museet, Oslo

Det er noe med vevd nylon som griper meg fullstendig. De monumentale salene i Vigeland-museet holdt seg i bakgrunnen da Aurora Passeros skjøre, stedspesifikke nylontekstiler fylte museet. De tynne polyamid-trådene tok så mye plass. I strid med utstillingens tittel syntes Passeros arbeider å motsi idéen om veven som en materiell manifestasjon av tilblivelse og prosess. Verkene virket ensomme og var så vakre at det gjorde vondt.

 

Visning. Albertslund, Danmark, Lange Eng, Dorthe Mandrup, 2007-2009.

Visning, Nasjonalmuseet – Arkitektur, Oslo

Gjennom en historisk undersøkelse av boligmarkedet i Oslo viser Nasjonalmuseet hva en markedsstyrt boligpolitikk gjør med våre omgivelser. Konsekvensene er en stadig nedgang i mediankvalitet samtidig som medianprisen pr. kvadratmeter har eksplodert. Visning: Gjennomført og lekker 1(2)-roms utstilling om boligkvalitet var en utstilling som ville noe. Et usedvanlig politisk – dog noe underkommunisert – argument fra Nasjonalmuseet. Mer av dette, takk.

 

Aslaug M. Juliussen, Hornkule (detalj), 2001. Foto: Nordnorsk kunstmuseum.

Aslaug M. Juliussen, Skjæringspunkter, Nordnorsk kunstmuseum, Tromsø

Jeg tillater meg å trekke frem en utstilling jeg ikke ennå har sett, men som jeg gleder meg veldig til. Aslaug Juliussen arbeider hovedsakelig med installasjoner og skulpturer i syntetiske og organiske tekstilmaterialer. Verkene kan ses i sammenheng med duodji, et samisk begrep som vanskelig lar seg oversette til norsk, hvor materialer, tradisjon og åndelighet forenes i det skapte verket. Med Skjæringspunkter og den ypperlige monografien Aslaug M. Juliussen: Intersections (Arnoldsche Art Publishers, 2018), som ble utgitt i samband med utstillingen, viser Nordnorsk kunstmuseum og kurator Charis Gullickson et høyt ambisjonsnivå hvor faglig fordypning står sentralt.

 

EVENTS

Fra utstillingen The Situationist Times: Same Player Shoots Again på Torpedo. Foto: Øivind Bakken.

Lanseringen av The Situationist Times no. 7 på Torpedo, Oslo

Tidlig på 70-tallet var redaktøren for The Situationist Times, Jacqueline de Jong, i planleggingsfasen av et spesialnummer om pinball, men nummeret ble ikke lansert før i år i forbindelse med utstillingen The Situationist Times: Same Player Shoots Again, kuratert av Ellef Prestsæter. Selv om det grundige digitaliseringsarbeidet og utviklingen av en egen The Situationist Times-software nok var det faglige høydepunktet, var det morsomste uten tvil etterfesten på Tilt da de Jong briljerte med gamle flipper-kunster og utkonkurrerte en rekke håpefulle jyplinger til tonene av The Whos «Pinball Wizard».

 

Foto: Amund Bakke Foss.

Broen på Khartoum Contemporary Art Center, Oslo

Norges beste band fylte utestedsgalleriet Khartoum til randen tre dager til ende. Er det kunst, jazz eller pop? Broen har skapt sin egen sjanger, farlig vanskelig og lekende lett. Lokalet kokte. Avanserte taktskifter, skarpe tekster, men så laidback og dansbart. «Not safe for capitalism» står det på tubaen til Heida Karine Johannesdottir Mobeck. Jeg er enig.

 

Kunsthistorisk forenings konferanse 2018. Foto: Andrea Domaas.

Kunsthistorisk forenings konferanse

«Den beste konferansen jeg noen gang har vært på», var min kollegas dom over den første fagkonferansen arrangert av Kunsthistorisk forening. Et stort problem i det norske kunsthistoriemiljøet har vært mangelen på arenaer hvor kunsthistorikere fra hele landet kan møtes for å diskutere ny forskning (beklageligvis er denne mangelen et resultat av mangelen på interesse – spesielt fra min egen institusjon – for de mindre institusjonene utenfor hovedstaden). Derfor var gleden stor da noen endelig dro i gang en åpen, nasjonal kunsthistoriekonferanse med innlegg fra blant annet Tore Kirkholt (NTNU), Monica Grini (Universitetet i Tromsø), Kesia Eidesen (KODE), Øystein Ustvedt (Nasjonalmuseet), Inger M. L. Gudmundson (Stavanger kunstmuseum), Svein Aamold (Universitetet i Tromsø), Charis Gullickson (Nordnorsk kunstmuseum), Gustav Jørgen Pedersen (Kulturtanken) og Wenche Volle (Nasjonalmuseet).

 

PUBLIKASJONER

Eyal Weizman, Forensic Architecture: Violence at the Threshold of Detectability, Zone Books, 2017

I akademia kan en bok utgitt i 2006 fremdeles anses som «nyere litteratur», så selv om boken om forsknings- og aktivistgruppen Forensic Architecture ble utgitt i fjor, føles den likevel relativt fersk. Weizmans bok om Forensic Architecture er den første inngående studien av gruppens revolusjonerende forskningspraksis som forener stordata, jurisdiksjon, solidaritet og estetiske analyser for å angripe politisk virksom sannhetsmanipulasjon. At gruppen er Turner Prize-finalister i 2018 er både med å utvide kunstbegrepet og aktualisere debatten om kunstens sannhetsverdi. Prosjektet fungerer overraskende godt i bokform – kanskje bedre enn i utstillingsformat – og etterlot meg både maktesløs og håpefull.

 

Palais 26: Camille Henrot – Days Are Dogs, Publisher Palais, 2017

På en av årets første dager kom årets kunsthøydepunkt for min del. Jeg rakk akkurat å se Camille Henrots Days are Dogs på Palais de Tokyo før utstillingen stengte. Det var søndag, siste åpningsdag og jeg sto i kø i en time. Jeg ble til midnatt og ville helst ha dratt tilbake neste dag. Heldigvis overføres noe av systematikken, ubehaget, estetikken og alvoret i Henrots univers til utstillingskatalogen, som er redigert av kunstneren selv. Ukedagene føles viktigere og livet litt rikere.

 

Concrete Oslo, redigert av Erik Fenstad Langdalen, Andrea Pinochet og Léa-Catherine Szacka, Torpedo Press/The Oslo School of Architecture and Design, 2018

En bok om betong gjorde at jeg tok t-banen til Vestli for å se på terrasseblokker, dro på søndagsgudstjeneste i St. Hallvard Kirke og fikk øynene opp for de buede betongstrukturene som strekker seg over togsporene på Oslo Sentralstasjon. Oslo har fått en ny reiseguide for de kulturinteresserte. Glemte luftekanaler på Grorud T-banestasjon, utskjelte mesterverk (Oslo bussterminal) og stilige bygg du ikke visste eksisterte (Bredtvet senter for logopedi) akkompagneres av grundige analyser av betong som materiale, estetisk ideal og som sosialt prosjekt. Laboratoriebygg L6 i Lovisenberggate 6, neste.

Leserinnlegg