Resirkulering av destruert materiale er en fellesnevner for flere av arbeidene i de to utstillingene.
De levende døde spiller en prominent rolle i Arne Borgans utstilling «The Impossibility of Getting Used to Constant Resurrections». I en serie videoarbeider under fellestittelen Zombies! Staging a Feast for your Eyes opptrer små zombiefigurer i en tett hær med tinnsoldatens stivhet. Forsåvidt i tråd med tidens øvrige darkness i store deler av samtidskunsten. Med overbevisende kontroll over presis kamerResirkulering av destruert materiale er en fellesnevner for flere av arbeidene i de to utstillingene.aføring, pulserende lys, skygge og lyd dunker Borgan inn en truende stemning. Zombiefilmen som stilisert og parodisk grotesk referanse er tykt påsmurt, riktignok uten blod og gørr. Fokuset er sløret og intensjonen bak det hele synes med overlegg uavklart. Også i installasjonen hvor man gjennom et vindu ser inn på teksten «When there is no more room in hell the dead will walk the earth», er motivet mer enn åpenbart, men hvor går man herfra?
 |
| Arne Borgan, Drawing B og The avenue of ghosts, (tusj på papir). Foto: Line Halvorsen. |
Refleksjonsnivået er ikke slående, og arbeidene oppnår for det meste kun å fremvise en fascinasjon for zombien som kultfenomen, en fascinasjon som i en viss grad blir stående å spinne. Som hypotetisk metafor, kan vel zombiene sies å representere noe fryktinngytende, ubestemmelig og opprørsk i kulturen – bevis på at noe har gått alvorlig galt. Lik skyter opp til overflaten og nekter å ligge stille, med omkalfatring av naturen og sivilisasjonens vante orden som følge. Dødens visuelle kraft, er også til stede i Borgans digre fotografi av dyreskjeletter fra Zoologisk museum i Paris. På geledd ser skjelettene ut til å bevege seg mot betrakteren med voldsomme og skarpe knoker. Skremmende, javisst, men samtidig oppstår et besynderlig dekorativt mønster i knoklene stilt opp i det historiske og ornamenterte utstillingsrommet. I seg selv blir visningslokalene og utstillingsformen en type fortidslevning med en til dels utvasket eksistens.
 |
| Arne Borgan, Untitled, (c-print). Foto: Line Halvorsen. |
Det er i sine tre store tusjtegninger Borgan virkelig innkasserer, kanskje fordi skrekk-kabinettet her ikke blir så bokstavelig billedgjort, men antydes gjennom et utflytende og hakket mer progressivt overskudd. Tidligere har man jo også sett Borgan gjøre bra ting innen tegning, blant annet på UKS med The Comic Book Backfire Project og på utstillingen «Scandinavian Spastic» på Sjokoladefabrikken i 2006. Borgan er kraftfull i sine kronglete hengemyrer av noen svungne komposisjoner. Inne i konturene lever et organisk materiale som slår krøll på seg selv i mange fine detaljeringer. Mørke, sugende fortetninger i randsonene av både barokke former, en art nouveau-aktig eleganse og mystisk ladet fantasy, med lianer mellom abstraksjon og diffus figurasjon, evner å lokke betrakteren til seg. Ole Jørgen Ness sine fabulerende arbeider er en assosiasjon det er vanskelig å fri seg fra, men Borgan har utvilsomt en egen motor som driver ham.
I kunstnersenterets andre etasje har Heidi Marie Wien og Kine Lillestrøm (sic!), som begge gikk ut av akademiet i Oslo for et par-tre år siden, forent sine intensjoner i den lille utstillingen «Flash Memory». Begrepet refererer til lagring og sletting av digital informasjon, men også til overføring fra et medium til et annet. Et visuelt, motebetont neontema i utstillingen er ikke til å overse. En installasjon med fem lysbokser i forskjellige farger er laget av lysarmatur dekket av voksduker. Kladaser av ledninger omgir boksene, og det samlede uttrykket er kanskje ment å punktere en slick reklameestetikk, eventuelt minimalismens monokromer, men dette når i gjennomføringen dessverre ikke helt frem og prosjektet synes noe uferdig.
 |
| Heidi Marie Wien, Grey is black and white, (papircollage). Foto: Line Halvorsen. |
Resirkulering fra en form til en annen, destruert, som Borgans zombiemotiv innebærer, får en mindre dyster fasong i Wiens Grey is Black and White. Her er en hel vegg kledd i makulert papir som ser ut til å tyte ut av veggen. Skriften som tidligere fyllte arkene, er nå kun spektralt tilstede i den flossy, dype massen av papirstrimler. Rommet endres til en skjevere, mer uforutsigbar variant av seg selv som følge av oppløsningen av tekstuell mening. Avfallet, det ødelagte og den tomme formen oppleves her paradoksalt nok som det mest substansielle innslaget i utstillingen.
