Utstillingen Diva dreams tar utstillingsrommet med storm og plasserer seg respektløst i en tradisjon av store formødre. Det hele startet for om lag 24 000 år siden…
Utstillingen Diva dreams tar utstillingsrommet med storm og plasserer seg respektløst i en tradisjon av store formødre. Det hele startet for om lag 24 000 år siden, med små statuetter formet i stein. Men mens en av de mest kjente kvinnene i denne kanonen, Venus fra Willendorf, er uten ansikt, er Venus fra Sandnes langt fra anonym, Anne Klovning er – som vi har sett det før – et sentralt motiv i Anne Klovnings kunstproduksjon.
Som alle selviscenesettelser er Diva dreams nødvendigvis også et narsissistisk prosjekt. Men Klovnings utstilling i Sandnes kunstforening overskrider det selvmytologiserende, og går langt ut over tradisjonell selvforherligelse. I Klovnings arbeider forelsker vi oss alle i våre egne kulturelle vrengebilder.
Klovning har i flere prosjekter benyttet seg av venusmytologien. I Diva dreams refererer kunstneren eksplisitt til en bestemt venusskikkelse, Édouard Manets Olympia fra 1863. Men der Manets Olympia ligger henslengt på en chaiselong blant puter og tepper, ligger Klovnings Diva, i utstillingens 6 collager, noe mer ukonvensjonelt plassert på et stupebrett. Maskulin kraft og spenst ligger alltid på lur for å vippe Diva av pinnen. Trøsten er at hun alt har sett seg selv falle. I collagenene ser vi Diva lag på lag; hun ligger oppå brettet i en ettersittende gullkjole og hun ligger under det helt uten klær – fullstendig utlevert, det finnes ikke noe mer å frykte.
Hvis vi isolerer maleriet som kunstform, kan vi si at nakenmodellen som motiv oppstår som en guddommelig Venus i renessansen, og ender opp som en luksusprostituert i Manets Olympia. Egentlig er hun hele tiden den samme, et tingliggjort menneske, et objekt for seg selv og betrakterens blikk. Menn kikker på kvinner, kvinner observerer seg selv bli betraktet. Denne situasjonen bestemmer ikke bare mannens forhold til kvinnen, men også kvinnens forhold til seg selv. Kvinnen betrakter seg selv fra et maskulint synspunkt i det hun blir objekt for sitt eget blikk. Kvinnens subjekt abstraheres bort. Slik skjønnheten innenfor estetikken nettopp er en abstrakt størrelse.
Venus forfølger oss inn i vår egen tid, men vår tids venuser opptrer oftere i reklamen enn i kunsten. Hun kommer gjerne i en sterkt ombygget versjon, man har fylt på litt her og sugd bort litt der, og slik kan hun fremdeles framstå minst like uoppnåelig som antikkens gudinne.
Klovnings collager har unektelig et glorete preg, og bruken av rødt og rosa kan gi assosiasjoner til asiatiske tegneserier og animasjonsfilm. Hun går hele tiden langt utover grensene for hva en seriøs kunstner kan tillate seg. Klipp og lim-teknikken er rå og brutal. Og det er nettopp dette, kunstnerens bevisste provokasjon av grensene for pent og stygt, for godt og dårlig, som får det hele til å fungere.
Det finnes et enormt potensial for fortolkning i disse arbeidene. Noe av det mest utfordrende er måten kunstneren våger å bruke seg selv på. At det personlige er politisk er noe vi alle kjenner til, men det private? For det er dit hun leder oss, helt inn til det mest intime, til våre kroppslige erfaringer av oss selv. Mens estetikk historisk sett har befattet seg med det skjønne på en abstrahert måte, nærmer Klovning seg det estetiske gjennom det partikulære, gjennom sin egen kropp. Diva er privat i full offentlighet, og det angår selvfølgelig alle.
Klovnings utstilling i Sandnes kunstforening er rå, kul & morsom – og ikke minst: viktig! Den inviterer både det trente og utrente blikket inn til nye oppdagelser i vår tids myter. Hun utfordrer kjønnsframstillinger i vår egen visuelle kultur og hun viser oss kunsthistorien som en uutømmelig kilde for våre egne selvforståelse.
Anne Klovning, Diva dreams, Sandnes kunstforening. (Utstillingsplakat)
