Kunstkritikk har det siste halve året rettet kritisk søkelys på den planlagte skulpturparken på Ekeberg. Den 17. november tar Lise Mjøs fra Kulturetaten til motmæle. Under overskriften Kulturetaten var positiv til skulpturparken fra starten går hun til felts mot artikkelen Kulturetaten ønsket ikke kvinnepark (skrevet av undertegnede og publisert på Kunstkritikk 11.11.11). Avstanden er altså stor mellom de ulike synene på Kulturetatens opprinnelige holdning til Ringnes’ plan om en park til kvinnes pris. Selv om det er positivt at Kulturetaten nå tar bladet fra munnen, er det flere momenter ved Mjøs’ replikk som ber om en kommentar.
I følge Mjøs stilte Kulturetaten seg i 2006 meget positiv til selve ideen om å anlegge en skulpturpark på Ekeberg. Det er riktig at høringsnotatet, som Mjøs selv saksbehandlet, avslutter med et utsagn om «etaten stiller seg meget positiv til CLRS’ forslag om anleggelse av en skogskulpturpark på Ekeberg». Men samtidig presiseres det at støtten gis under forutsetning av at etatens kritikk av prosjektets ideologi og kunstfaglighet tas til følge. Denne kritikken retter seg først og fremst mot parkens kunstfaglige konsept, noe Mjøs også fremholder i sin replikk. Som Mjøs skriver ble det derfor oppnevnt en kunstfaglig gruppe med mandat å utarbeide «et særskilt skulpturfaglig konsept, med utgangspunkt i det feminine».
Kulturetatens revisjon av Ringnes’ idé om en kvinnepark består altså i at man har beveget seg fra et «kvinnetema» til å ha «det feminine» som tematisk omdreiningspunkt. Det hadde vært interessant om noen i Kulturetaten kunne redegjøre den kvalitative forskjellen mellom det gamle og det nye temaet. Sett utenfra er det ikke opplagt hva distinksjonen består i. Tvert i mot er det lett å sitte igjen med en følelse av at Ringnes langt på vei har fått gjennomslag for sitt parkkonsept, men at kommunen gjennom en språklig manøver har forsøkt å tilsløre dette. Inntrykket av at Ringnes har fått beholde brorparten av definisjonsmakten forsterkes når man ser på planene Lise Mjøs og Kulturetaten opprinnelig hadde for en skulpturparken. Som jeg påpekte i min artikkel, uttalte Kulturetaten ved Mjøs i 2006 at man ikke ønsket frittstående skulpturer uten tilknytning til området. I stedet så etaten for seg en rekke stedsspesifikke verk basert på Ekebergskogens historie, botanikk og geologi. På denne bakgrunn er det overraskende at Mjøs hevder at «i de 5 årene siden Kulturetatens uttalelse ble skrevet, har de opprinnelige planene blitt endret helt i tråd med våre anbefalinger». Et raskt blikk på de 25 skulpturene som så langt er valgt ut viser tydelig at dette ikke er tilfelle; bare fem av arbeidene er bestillingsverk, og med ett unntak er ingen av dem stedsspesifikke i den forstand at de bygger på stedets særtrekk eller historie.
Det mest problematiske ved Mjøs sin replikk ligger imidlertid ikke fortolkningen av høringsnotatet og den påfølgende saksgangen, men i det faktum at teksten inneholder en klar usannhet. I min artikkel påpekte jeg at Kulturetatens høringsnotat, og en rekke andre saksdokumenter, hadde vært unntatt offentlighet, og at dette hemmeligholdet representerte et demokratisk problem. Videre nevnte jeg at det først var etter at Folkeaksjonen for bevaring av Ekebergskogen hadde klaget hemmeligholdet inn for Fylkesmannen, at saksdokumentene ble tilgjengelige for offentligheten. Mjøs skriver at dette ikke medfører riktighet. I følge henne fikk Folkeaksjonen innsyn i uttalelsen tidligere i høst «helt uten noen form for klage». Dette er beviselig feil. I et brev kommunaldirektør Bente Fagerli sendte Atle Klungrehaug i Folkeaksjonen 23.9.11 står det svart på hvitt: «Vi viser også til din tidligere begjæring 17.08.11 om innsyn (…). Denne innsynsbegjæringen ble avslått her 22.08.11 (red. uthev.) Videre viser vi til avgjørelsen 14.09.11 fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus, på bakgrunn av en klage fra Kommunal Rapport, der kommunen blir bedt om å gi innsyn i Kommuneadvokatens brev sendt finanskomiteen (…) Vedlagt følger i tillegg de øvrige dokumentene det er begjært om innsyn i.» Dokumentene kommunaldirektøren viser til inkluderer også høringsnotatet som Mjøs saksbehandlet i 2006.
Mjøs’ påstand om at innsyn ble gitt uten klage, vitner om at hun ikke har satt seg godt nok inn i kommunens håndtering av Ekeberg-dokumentene, fra de ble «hemmeligstemplet» til de etter klagen endelig ble offentliggjort. Selv mener jeg at det faktum at det tok hele fem år fra Kulturetaten skrev sitt kritiske høringsnotat til det ble offentlig, i seg selv vitner om at åpenheten har vært lang under pari. Det er et syn som deles av Carl I. Hagen. I en mail Hagen sendte til en av Folkeaksjonens ledere 13.11.då., understreker han at han i utgangpunktet er helt uinteressert i Kulturetatens bedømming av saken: «hva kulturbyråkratene måtte mene om denne saken er meg knekkende likegyldig og av null interesse. Vi i FrP tenker selv og trenger ikke råd i saker alle vi folk flest kan forholde oss til». Avslutningsvis kommer han likevel med en innrømmelse, i det han skriver «Men det var idiotisk å unnta brevet fra offentligheten».
Kommunepolitikeren Carl I. Hagen ser altså hemmeligholdet som et problem. Kommunebyråkraten Mjøs, som opplevde at hennes eget notat ble hemmeligstemplet, ser ikke ut til å gjøre det. Forklaringen er antagelig enkel: Etter at notatet ble skrevet har Kulturetaten blitt Ringnes’ samarbeidspartner. Mjøs sitter nå selv som leder i det kunstfaglige arbeidsutvalget som skal velge skulpturer til parken, og etaten har ansvaret for å administrere parkprosjektet. At båndene mellom C. Lundes Stiftelse og Kulturetaten er tette ser vi og av det faktum at både forprosjektet og saksbehandlingen var bestilt og betalt av Ringnes – en rolleblanding som virker mildest talt merkelig. Nok en grunn finner vi kanskje i at Lise Mjøs siden 2006 har rykket opp fra å være saksbehandler på Ekebergparken til å bli konstituert seksjonssjef for kultur i den nye byrådsavdelingen for kultur og næring. Ergo kan man ikke se helt bort fra at faglig integritet har måttet vike for å redde Kulturetatens og kommunes ansikt.
