Spaserer du forbi Galleri Bastard en dag – gå inn, kjøp deg en øl, og mediter noen minutter foran Liv Bugges fotografi. Det andre kan du glemme. Så kan du gå videre. Eventuelt kan du bare gå forbi.
1.
Som gjest på Galleri Bastard legger man kjapt merke til lokalets likefremme preg. Her var det ingenting, virkelig ingenting, som hadde blitt gjort mer appellerende enn den gjennomsnittlige studenthybel – det var skittent i lokalet og maling flakket fra både vegger og tak. I tillegg dannet gulvet en hel liten geografi med sine allsidige sprekkmønstre. Flisene var riktignok en fest for barna, som – mens de voksne prøvde å fordype seg i kunsten – kunne bedrive sine egne arkeologiske prosjekter på gallerigulvet (for øvrig uten at noen så ut til å reagere på det). Skillevegger mellom bakrom, «kontor» og selve utstillingslokalet var ikke-eksisterende. Uten å anstrenge seg synderlig kunne de besøkende få oversikt over hva galleristen og kunstnerne (?) hadde spist til middag (et lite arkiv av bokser). Og hvis vi lente oss litt lenger enn strengt tatt nødvendig (for å være tilskuer til Bugges videoarbeid) kunne vi også lese VG-nyhetene for et par dager tilbake (avisene lå oppslått på bakrommet). Og det kunne saktens være greit tidsfordriv mens man satt til livs eventuelle forfriskninger. For det er en sjelden uinspirert utstilling dette. Årsaken til min grundige beskrivelse av lokalet er, slik sett, at den slo meg som et presist bilde på hva som foregikk innenfor veggene på Bastard. Verken kunstnere eller besøkende virket særlig interessert i kunsten heller, ja, de fleste virket nærmest likegyldige, og halvparten stod til enhver tid ute med pils & røyk og småpratet om alt fra barnepass til siste episode av Lost. Jeg klandrer dem ikke.
Utstillingen består av to avdelinger; Per-Oskar Leus Three To Get Ready –The Second Skin, som er satt sammen av tre madrasser i trikolorens farger og noen støvler som hang i strømledningene på utsiden av lokalet, og – som er det jeg skal konsentrere meg om her – Liv Bugges videoarbeid og fotografi. Det er Bugges andel – som går under navnet Willing Suspension Of Disbelief som fungerer. Og av hennes bidrag er det, stort sett, et fotografi som viser kunstneren (?) hengende etter foten fra et tre det er verdt å bruke tid på. Uten det hadde jeg nok satt meg ned sammen med barna og pirket i gulvet jeg også.
2.
Bugges opphengte skikkelse – som nesten ser sovende ut – samsvarer med den såkalte «hengte mannen» i Tarotkortstokken. I spåkortverdenen betyr kortet oppgivelse, fullendelse, åpenhet, endog offer, skjebne og – i ytterste konsekvens martyrskap. Vi kunne selvfølgelig lese dette som at Bugge er selvoppofrende etc. i forhold til kunsten, men slike blødmer skal vi styre unna. Likevel er det en avklart ro i posituren, til tross for dens utsatthet, som korresponderer med denne symbolikken. Fotografiet er ellers velkomponert; veiene i bakgrunnen repeteres, med en liten perspektivforskyvning i tregreinene, og danner en komposisjonell rytme som løfter frem skikkelsen i forgrunnen. I tillegg finnes det en urotilstand som ikke blir forsøkt forklart nærmere, men som (aner det meg) er forbundet med foten hun ikke henger i – som, bøyd ned langs siden av den andre opphengte foten, klarest bærer frem elegansen og usikkerheten i den øvrige billedflaten.
Spaserer du forbi Bastard en dag – gå inn, kjøp deg en øl, og mediter noen minutter foran dette bildet. Det andre kan du glemme. Så kan du gå videre. Eventuelt kan du bare gå forbi.
“Og av hennes bidrag er det, stort sett, et fotografi som viser kunstneren (?) hengende etter foten fra et tre det er verdt å bruke tid på.”
jeg tenkte bare å være så grei å fjerne parentes-spørsmålstegn-parentes for eventuellt interesserte. det er ikke kunstneren som henger i treet.
Men først: Pluss at det å snakke om øl og “omgivelser” altså ikke er for å være “hip” eller – for å trekke inn Morgenbladet innlegget forrige uke – eksluderende eller “brifete”, men rekvisitter i en faktisk kritisk skrivemåte. Vi snakker jo om kunsten hele tiden og ikke det faktum at det drikkes øl/spises spekemat.
Hehe, ikke dumt “Littdritt”. Syns innlegget ditt var litt spekent og slat selv, jeg. Finfint, det. Likevel er det ikke så enkelt som du skal ha det til: de fleste kjenner vel til den gamle traveren metaforen og hvordan man ved å si en ting sier noe annet? Og hva mer er; at man kanskje ved å snakke indirekte om saken er mest presis? Jeg nevner det bare. Ikke for det: god, gammeldags vrudering av bra/dårlig etc må være med i i valsen, den, vil neppe forlate festen uansett, men vi må ikke gå av veien for at andre skrivemåter kan være vel så funskjonelle rent vurderingsmessig. Indirekte kritikk kan være ganske direkte kritikk, den, ja mer enn den som addresserer gjenstanden direkte, noen ganger. Å snakke om øl og fliser i gulvet kan være like spekent, altså. for eksempel. Vil nå jeg si. Men dette kan vi snakke mer om. Nå må noen andre si noe.
Tilbake til pilsen (siden bikkja er definert ut)…det er blitt så poppis å skrive om alt det rundt, dvs. hvordan publikum egentlig oppfører seg og hva de snakker om, eller om kritikerens diverse assosiasjoner… Og for all del, jon, kjetil og tommys personlige, mentale “googlismer” kan være flotte nok, alt til sin tid…og noen ganger fungerer de jo også, men spørsmålet er hva det har med kunsten å gjøre? Det at man ikke skriver om kunsten, men om ølen, har noe med kunsten å gjøre, men hva? Kanskje vi kunne skrive om at kunsten er kjedelig og hvorfor, og ikke om alle menneskene som drikker øl? Pils is the new hip! …og kritikerne som ikke gidder å bla opp skikkelige saker, men bare serverer lunkent øl, burde ta seg sammen: vi vil ha mer enn slapp lefling med populærkultur og “post”-uttrykk, vi vil ha ordentlig spekemat til ølet!
Bastard ligger i Bjerregaardsgate 51 Oslo (inngang Uelandsgate 22)
He he, ja.
Man burde jo i grunnen – som kritiker – lever en pakke foruten selve anmeldelse/kritikk: med fremmedordbok, kart og alpelue. Eventuelt kunne valgfrie rusmidler også innlemmes i et slikt survival-kit i den harde kunstverdenene for ytterligere å bryte isen mellom den lukkede in-crowd og de som er støtt ut i mørket. Du er inne på noe der, C. Dynna. For det er jo selvfølgelig hevet over enhver tvil at om noen har vansker med å følge et resonnement eller, for den saks skyld, ikke vet hvor utstillingen er plassert i geografien – ja, da er anmeldelsen verdiløs. Det selvklare modell gjelder kunsten: er det uforståelig eller ikke-kommuniserende er det moden for søppelhaugen. Til slutt kan jeg føye til at like åpenbart som det ovennevnte er hva “kommuniserbarhet” egentlig består i.
Så var det sagt!
Ærbødigst,
undertegnede
Med tanke på det nylig fremsatte kravet om kritikkens formidlingsverdi, fremsatt i dagens utgave av Morgebladet bør noen ta det ansvaret, kanskje http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20051209/OKULTUR/112090029
Ja, det kan du ha rett i, Christer, altså dette med addresse etc. Men det er kunstkritikk.no’s jobb å føre opp over anmeledelse, syns jeg. Eller hva, Ketil?
Kritikkens betimelig(?) grundige beskrivelse av lokalet avslører likefullt ikke hvilken adresse galleriet har, eller hvor i verden det var de to helgene dette varte. For åpenbart ikke-innvidde som meg, og sånn til neste gang, og på vegne av vanvittig få: hvor er Galleri Bastard? (Og hva er eventuelt passordet??)
Så mye prat om enn utstilling, som ifølge kritker Røed, er såpass uinteressant er jo ganske interessant i seg selv. Eller?
Punkgreiene er overlesning så det ljomer!
Og madrassene ligger inntil hverandre. Kanskje vi kunne blitt skjenka et bilde av mer enn treet og vofsen?
J.R.Moe hva høh?
Javel, da! Så blinga jeg litt med henblikk på trikoloren … Var vel bare den generelle nummenheten som førte til en generell fargeblindhet, tenker jeg. Eventuelt at den ølen gikk ned lovlig fort. Syns det svarte så ut som blått, jeg. Nuvel, dette er vel neppe et stort poeng, uansett, for meg, som mente Bugge var den reelle leverandøren her. Takk i alle fall for utfyllende kommentarer/lesninger av Leus arbeid (hvor det svarte riktignok får en funksjon).
Bikkja skal få hvile i fred (RIP, vofsen)
Den holder ikke, ass!
vel, rent etymologisk: “trikolor” lar seg vel lede tilbake til, surprise!, tre farger … ? Hm.
….hva om kritikken utelater vesentlige momenter i verkene, da er det kanskje kritikerens vitalitet som bør trekkes i tvil?
Høh!
“Utstillingen består av to avdelinger; Per-Oskar Leus Three To Get Ready The Second Skin, som er satt sammen av tre madrasser i trikolorens farger og noen støvler som hang i strømledningene på utsiden av lokalet”.
Nei nei. Madrassene er ikke i “trikolorens farger”, noe som selvfølgelig gir helt andre assosiasjoner! Frankrike nå? En rød, en hvit og en SORT madrass. Arbeidet handler, så langt jeg har tolket det, om diverse skinheadmiljøers intrikate fargekoder hvor de flagger rett skinheadtilhørighet ved farvene på lissene på bootsa. Som de fleste vet kan det være vanskelig å skille en neofascist fra en marxist-leninist fra en blackblock anarkist osv ved kleskodeks alene da disse paradoksalt er noe overlappende. Ja såvisst er dette opplysninger som ikke slår ut av verket alene, det er for de fleste nødvendig med et ekstra hint, men dette er da ikke uvanlig på en festlig åpning. Når man så begynner å sette seg inn i arbeidet åpner det seg et vell av spennende assosiasjoner, som at madrassenes skinnende lateksoverflate helt klart hinter mot et annet undergrunnsfenomen, gaysaunas hvor igjen andre übermacho scenarier utspiller seg, hvor menns maktspill har både helt andre og noen beslektede, premisser og spilleregler. Underkastelse, makt, seksuell identitet, gruppe, individ, overskridelse, rollespill osv. Kan det være at disse undergrunnsmiljøenes beslektede og noen ganger overlappende problemstillinger er en inngangsport til en mer generøs lesnings av Leus arbeid? Hva med det rent formale, taktile? Skinn, lateks, farvekodeks? Fargede armbånd er f.eks en kjent måte å flagge seksuelt ståsted og interesse for både fjortiser og mer hard core miljøer… jaja, nå skulle ikke dette være noen ny kritikk, bare noen ekstra synspunkt. La nå bikkja i fred!
Jo, men hunden er altså (fortsatt) ikke klar til (av)sprang. Enig i at pils etc er commonplace på vernissager etc. Bare litt mer beskrivende her.
Aldri lurt å blande seg når man ikke har sett originalen…men det ser da ut som hunden (som ser ut som en pitpull eller noe annet slemt) er på vei rett mot det forsvarsløse, hengende hodet?! -noe som gir bildet en slags “stille før stormen”-stemning, eventuelt “sleeping beauty” før “disturbing violence”… sånn sett ville jeg tenkt at hunden hadde noe med uroen å gjøre…
Og ellers er det ikke noe nytt at “de besøkende” er mest opptatt av pils og sånt, spørsmålet er om det har noe med kunsten å gjøre…Den beskrivelsen hadde trolig vært gyldig for omtrent samtlige vernissager en hvilken som helst fredag i Oslo by, eller en hvilken som helst dag i hvilken som helst by for den saks skyld…
Hæ..?
Hunden er ikke klar til sprang, men burde muligens vært med, kanskje også på å trekke lesningen videre. Hunden ser, som den hengende, ut til å sove og korresponderer således med denne (den hengende). Den nevnte usikkerheten vil jeg altså ikke innlemme hunden i – dyret trekkes snarere inn i samme rom som skikkelsen i forgrunnen (en skjør ro). Når det gjelder usikkerheten, og hva denne måtte innebære, tenker jeg på det uavklarte mellom roen som presenteres (i tilsynelatende søvn etc) og det utsatte i å henge slik skikkelsen gjør. Hva grunnen til opphengningen etc måtte være forblir jo usagt, settes ikke inn i en fortelling, noe som fremhever det rent billedmessige i fotografiet, som (for meg) blir en ikke-narrativ metafor for nevnte den nevnte, fortsatt uavklarte – eller kanskje jeg heller skulle si: åpne,
usikkerhet. Slik sett blir de formale trekkene ved komposisjonen også viktigere enn hunden, som poengterer den opphengtes funksjon i bildet ved å bære skikkelsen frem ytterligere gjennom den virvel repetisjonen av linjen, altså veien, i bakgrunnen settes inn i gjennom greinenes fordreining av den opprinnelige linjen.
Slik sett: vesentlige momenter utelates ikke, selv om de kanskje burde vært forklart nærmere. Om kritikerens vitalitet ellers bør trekkes i tvil kan vel hende – ihvertfall som entusiasme betraktet, i forhold til denne utstillingen.
Ned i knestående og rense fliser er vel ingen risikosport?
Billedanalysen omtaler «… usikkerheten i den øvrige billedflaten» i fotografiet til Bugge og skal med de ordene trolig favne også den brune kjøteren som ligger ved foten av treet. Hunden (som jeg tror jeg ser) er klar til sprang. Og dette dyret mer enn formale nyanser i greinene og veinettet burde kanskje påaktes med et par ord for å bringe analysen et skritt videre?
Den deskriptive redegjørelsen feller utstillingen for dens manglende vitalitet, men hva om kritikken utelater vesentlige momenter i verkene, da er det kanskje kritikerens vitalitet som bør trekkes i tvil?