Topp Plenty

Internasjonale kunstmagasiner november, desember, 2007

Kåringer av de viktigste kunstnerne, kuratorene og galleristene er hovedoppslag i flere av de internasjonale kunstmagasinene nå i vinter. Men mellom permene i kunstmagasinene uttrykkes også muligheten til å fokusere ut over mainstream.

En måte å nærme seg kunst på både for kunstnere og kritikere er gjennom å se på forholdet mellom objektorientert og prosessorientert, eller relasjonsbasert, kunstpraksis. Er det kunstgjenstanden selv eller det som skjer rundt som er viktigst? Vel, ofte er det jo tingen som går av med seieren. Med et stadig mer intenst kunstmarked, en ny gullalder kan det virke som, er det mange krefter i spill når det gjelder å holde kunstens objektkarakter i hevd. Kunst som noe man kan flytte på og selge, og med en verdi som kan regnes i kroner og øre. Dette reflekteres til stadighet i

ARTNews, november, 2007

kunstmagasiner også, selvsagt. I orienteringen mot internasjonale kunstmesser og utstillinger, som jeg snakket om i forrige magasintekst, men også i de stadige kåringer av de viktigste players i kunsten: Topp 100 aktørerer, Topp 10 kuratorer. Und zu weiter. I høst finnes, atter en gang, en salve av slike kåringer. Selv om det, ironisk nok, er det som skjer rundt – kall det produksjonsforholdene (eller resepsjonsforholdene) – som holder søkelyset på gjenstanden fast i disse indeksene.

Kunst er en hendelse

Før jeg tar en titt på dem, (men bare rolig, jeg skal spare leseren for en oppramsing av de siste konjunkturene), la meg først minne om hva Harold Rosenberg sa i sin artikkel som definerte amerikansk action painting (han fant opp begrepet): «Kunsten er en hendelse, ikke et objekt Tyve år senere sier han, hakket mer ekstremt, at kunstneren som er opptatt av å lage gjenstander er på ville veier. Kunst er, mente Rosenberg, unektelig knyttet til kunstnerens biografi og psykologi. Å lage kunst er en del av den store hendelsen, eller serie av hendelser, som kalles et «menneskeliv». Glemmer man det, forsvinner det interessante ved kunsten. Objektene blir objektive. «Verdifulle». «Kanoniserte». Indekser for verdier.

Hva så med disse listene? Over de viktigste kunstnerne, kuratorene, galleristene, samlerne. ArtReview har en skikkelig bredside og skryter på seg å levere den «viktigste lista» over whos hot and whos not. ARTNews likeså. De slenger like gjerne på en liten spådomsliste: hvem er de viktigste kunstnerne i 2012? Hey! Dessuten finnes en kunsthistorisk gjennomgang av om, eller når, magasinets kritikere har «tatt feil» og ikke (tar denne artikkelforfatteren feil eller ikke, mon tro?). Og jammen har de ikke slengt på en kunstquiz også! «Gjett hvem som har laget hva?». Moro for hele familien! I tillegg finnes, i nevnte magasiner, reportasjer om hvordan man skal fikse seg inn i de gylne kretser på kunstscenen: tips som til forveksling er like de Lars Vilks og Martin Schibli byr på i boka om hvordan man blir samtidskunstner på tre dager. Et av tipsene: «Try to act eccentric all the time. After a while you’ll be so eccentric that you wont even know you’re acting». En blanding av humor, ironi, sosiologi og kynisme renset for enhver tro på at kunsten er noe i seg selv preger disse tekstene. Det mest pussige med tekster som støtter seg så tungt på den institusjonelle kunstteorien, er at man aldri helt vet hva som er rakkerstreker og hva som er seriøst. Men dette er kanskje litt som kunsten selv? Er det bare tøys eller er det dypt meningsfullt? You will never know. Men det er antagelig noe midt imellom.

Men hvor interessante er egentlig disse listene? At det finnes gallerister og samlere, kritikere og kunstnere som har masse makt er jo åpenbart, og ikke noe mysterium. Man kan jo, for å være litt praktisk anlagt, si at det å lese en sånn liste er som å lese en bruksanvisning. Man vil sette seg inn i hvordan en maskin fungerer, ikke sant? Og kunsten kan jo også ses på som en slags maskin. Og for å fungere som en del av maskineriet bør man jo også kunne trykke på de rette knappene?

I think I’ll stick arround

I tillegg til å være beslektet med Vilks og Schiblis håndbok, drar listene også veksler på historiske verker som Machiavellis Fyrsten eller Baltasar Graciáns The Art of worldy wisdom. De er kart over hvor det er lurt å være, hvem det er lurt å kjenne, hvilke navn man bør lufte i de rette sammenhenger. Osv. Flere steder snakker man også, mer spesifikt, om en maktgeografi, steder hvor den sentrale kunsten finner sted, steder der det (igjen) er smart få klemt seg inn. Stedene er, selvfølgelig, New York, London, Berlin, Beijing. Men først og fremst, what else?, New York. ArtReviews reportasje «London vrs New York: How are the scales tipping between the centres of artworld power?» munner ut slik: «As the critic Ken Johnson … noted of art «being made at the margins»: «if it its any good, and hasn’t made it’s way here yet, it will.» Tekstens forfatter, New Yorker han også, kommenterer lakonisk, «I think Ill stick around».

I det første nummeret av Paper Monument, en avlegger av det ultrahippe highbrow-magasinet N+1, har en ganske annen politikk enn de fleste kunstmagasiner. De er tilbakelente cool cats, som påberoper seg å kunne se gjennom alt fiksfakseriet i kunsten. Noen ganger gjør de det også, eller: de peker i hvert fall friskt i andre retninger. Nevnte by, det store eplet, omtales for eksempel som overmodent og selvopptatt. Christopher Hsu skriver i artikkelen «New York must end» (jeg koster på meg et lengre sitat):

«In the exaltation of its own singularity, its endless discourses on its own repetetive phenomena, New York is congruent with pubescent boys, its hypochondriacs, and its artists. It is artists, though, who have taken it the furthest, who have ridden uniqueness to the point of bare identity, who have made it possible for anyone living in New York today to call himself, with deep legitimacy, an artist. (…) what remains is the New York artist to define himself as such by nothing more than the particular facts of his own life, the only constant feature of which is the achievement of living in New York.»

Påstanden i ArtReview trekkes her til det absurde: New York er så viktig at bare det å bo her gjør deg til en player. Hehe. Slike tekster trengs. Ikke for å skape usikkerhet akkurat, men som alternative versjoner av fiksjonen «New York» eller andre fortellinger om kunsten (vi tror vi kjenner). Hvorvidt det «stemmer» er egentlig irrelevant. Slike tekster skaper regulative fortellinger, fiksjoner og perspektiver som justerer vårt bilde av tingen, eller i dette tilfellet av stedet. Ja, som kanskje også gjør at vi anerkjenner at alt har et fiksjonsinnhold, noe uvirkelig eller imaginært i seg, og som kan brukes produktivt i forhold til tingen & stedet.

Det imaginære

I filmen The perverts guide to cinema beveger Slavoj Zizek seg ut og inn av filmens imaginære verden. Her er han i en scene fra Hitchcocks Fuglene.

Den slovenske filosofen Slavoj Zizek beskriver denne situasjonen som en vipping mellom det symbolske og det reelle, et avvekslingsforhold mellom for eksempel å spille spillet «New York er sentrum i kunstverdenene» og erkjennelsen av at vi bare spiller et (av flere mulige) spill. I filmen The perverts guide to cinema gir han et kostelig eksempel: Noen ganger når man har sex, sier han, inntreffer plutselig øyeblikk hvor man tenker «Hva faen gjør jeg? Hvorfor disse merkelige repeterende bevegelsene?» Han føyer også til at man aldri har sex med en faktisk kvinne (eller mann), men kun med sin forestilling om kvinnen, (eller mannen), under (eller over) oss. En sexpartner er alltid imaginær, altså. Også kjærlighet og nytelse baserer seg altså på fiksjoner: «You are not fucking the girl, but your phantasy about the girl» (Zizek). Man kan kanskje tenke at sloveneren trekker det vel langt her, men han poengterer uansett godt, syns jeg, at enhver handling i verden, om det er merkelige repetisjonsøvelser, karriereklatring som maler, eller praktisk kunstkritikk man måtte bedrive, har et grunnleggende feste i noe imaginært. Alle våre oppfatninger av verden er basert i imaginære fortellinger, som, når de kommer til syne, viser til muligheten av andre verdener og andre mulige fortellinger (eller spill) enn det dramaet man måtte foretrekke, eller den scenen man måtte definere seg i forhold til.

Mange kunstverdener

Siste utgave av Raw Vision, verdens eneste magasin om outsider art.

Stilt overfor kunstmagasinenes lister, disse registre og kart over kunsten og dens hovedrolleinnehavere, kommer uvegerlig trangen til å oppsøke andre verdener, andre fiksjoner. Om kunsten. I det minste for å regulere den etablerte geografien. Da kan man for eksempel friske opp blikket ved å kikke på magasinet om outsider art, Raw Vision. Her er den internasjonale kunstverdenen så å si fraværende. I stedet betraktes kunst i forhold til det lokale, til idiosynkrasien. Til avviket snarere enn til regelen. Kunsten her vipper mot en privat verden, snarere enn en registrerbar og målbar offentlig kunstdiskurs. Jeg har også stor glede av magasiner som Cabinet og Afterall. Cabinet opererer kompromissløst med temanummere: det siste nummeret dreier seg om fjell. Kunsten kommer inn bakveien, kunne man si. Gjennom ved å fordype seg i fjell og insekter, blant andre tema, kommer man likevel fram til kunsten. Afterall, et av de beste kunstmagasinene der ute, utmerker seg ved dybdeartikler om enkeltkunstnere (de gir også ut en serie med essays hvor kritikere tar for seg et enkeltverk). Jeg vil også nevne det eminente FilmComment et filmtidsskrift som noen ganger skriver bedre om videokunst enn mange kunstmagasiner. I det siste nummeret finnes blant annet en super artikkel om Richard Serras filmer og en lang artikkel om Coen-brødrenes No country for old men. (Denne adaptasjonen av Cormac McCarthys moderne westernroman er antagelig deres beste film siden debuten Blood simple). Mer om Afterall og Cabinet i neste tekst om magasiner nærmere jul.

I den nyeste utgaven av Frieze, en av de store, magasinbaserte, kartleggerne av kunsten, skisserer Jennifer Higgie alternative koordinater i artikkelen It aint easy. Hun skriver at «confusion, in art, in thinking and writing can be, given the right mind and circumstance, a good thing». Hun fortsetter: «det finnes ingen kunstverden som sådan, men uendelig mange kunstverdener». Ja visst, nikker jeg. Higgie runder av resonnementet: kunst er ikke en kode som skal knekkes, men en frigjørende posisjon.

En frigjørende posisjon. Men hva er man egentlig fri til? Hva er denne friheten til for? Igjen tar jeg meg i å tenke på sameksistensen av forskjellige verdener, forskjellige spill, fiksjoner. Er ikke kunsten dette, egentlig, muligheten av å se en sak, en ting, et sted, fra uendelig mange perspektiver? Handler ikke kunsten om å påpeke verdens fiksjonsinnhold og, gjennom det, å åpne for produksjonen av andre fiksjoner? I ArtReview stilles den relasjonelle estetikkens utopiker og gudfar Nicolas Bourriaud et lignende spørsmål «hva er kunst til for?» Han svarer, i tråd med sine overbevisninger at «Kunsten er det beste redskapet vi har for å splintre miljøet man befinner seg i i et uendelig antall imaginære fortellinger». Ganske riktig: kunst dreier seg ikke om å dokumentere hvordan noe virkelig er, men om å vise oss hvordan noe kan være. Det er snakk om å tenke seg muligheter, skape en mer fleksibel omgang med virkeligheten, tillate fantasiens frie spill for dermed å kunne få en mer gangbar virkelighet i retur.