Line Bøhmer Løkken har valgt en dokumenterende modus i utstillingen Sandaker skole – en skole for alle på Fotogalleriet, med farge- og enkelte sort/hvitt-fotografier på vegg, et bokprosjekt samt en stillbildefilm – alt sobert og enkelt gjennomført. Skolebyggets skinnende linoleumsgulv, slitte pulter og stort sett folketomme arealer gjør prosjektet til en nøyaktig åstedsgranskning som innrammer institusjonens gjenkjennelige karakter. Fotografiene er teknisk eksakte og rett på sak, men klarer også å skildre skiftende stemninger i elevenes hverdag; i et motiv rommer gymtimen en nesten symbolsk gruppeakrobatikk, i et annet er en elev i profil sittende ved en pult verdt å studere over tid. Er hun trøtt eller konsentrert?
De siste ti årene har vi sett en rekke lignende fotoprosjekter som viser institusjoner for læring og ivaretagelse, blant annet av Katja Høst, Kjersti Solberg Monsen og Lene Ask. I alle disse prosjektene er en underliggende sosial interesse tydelig. Sistnevnte viste for eksempel i 2004 interiørbilder fra et norsk asylmottak, hvor kamera ble brukt som et humaniserende apparat, som representant for det åpenbart viktige ønsket om å bli sett. De pragmatiske rammene som institusjonene representerer blir fremstilt som generelle og til dels tvingende, men også som utgangspunkt for dagligdagse og individuelle episoder. Denne interessen for å dokumentere menneskelig atferd innen samfunnsdefinerte strukturer er en vedvarende retning innen norsk fotografi, og etter årtusenskiftet har særlig fysiske rester etter sosialdemokratiske dogmer fått en estetisk appell.
 |
| Line Bøhmer Løkken, fra Sandaker skole – En skole for alle, 2009 |
Gjennom to år har Bøhmer Løkken fotografert den daglige aktiviteten ved Sandaker videregående skole. Bak dette valget ligger også en arkitektonisk interesse; skolen er bygget i en nøktern funksjonalistisk stil og trer i Bøhmer Løkkens arbeider frem som en hovedaktør. Skolen ble åpnet i 1959 og sto for en da moderne storsatsning som skulle inkludere elever med spesielle behov og være en eksperimentell forsøksskole. I dag har den et yrkesfaglig og studieforberedende utdanningsprogram og er skreddersydd for hørselshemmede. I 2012 vil skolen gjøres om til barneskole. Skolens motto er «En skole for alle, med fokus på enkelteleven – både faglig og sosialt – uansett bakgrunn». Denne Gerhardsen-relaterte ideologien ser ut til fortsatt å ha et sterkt nærvær på denne skolen, i alle fall slik Bøhmer Løkken har valgt å fremstille den. Som fotograf holder hun seg i bakgrunnen når lærerne uttaler seg om lærergjerningen som et slags livskall som lydspor på stillbildefilmen, som formidler utsnitt av ikke umiddelbart inspirerende interiører, passasjer som trappeløp og korridorer, hvor lærere og elever glimtvis opptrer. Skolen gjenspeiler åpenbart en flerkulturell virkelighet, og denne sosialt ladete situasjonen sett som en del av sosialdemokratiets idealiserte rammeverk skaper en megetsigende, men nedtonet friksjon i Bøhmer Løkkens fotografier. Ligger det egentlig en mer innfløkt konflikt til grunn her, en konflikt som ikke får et realistisk spillerom i Bøhmer Løkkens mer harmoniserende prosjekt?
Kanskje – men man kan fornemme et ønske om å snu om på medierte dystre perspektiver for samtidens norske skolehverdag. I Bøhmer Løkkens fotografier finnes ingen fremstillinger av utydelige masser, det er påfallende hvordan klassene og generelle ansamlinger av ungdom glimrer med sitt fravær. Det vi ser er individer, små grupper og enkeltelever, og det virker som om dette poengterer at alle disse elevene har et frirom rundt seg på denne skolen.
Disse stemmene og bildene synes å reflektere et ønske om et varmere og mer inkluderende skolevesen, og er i så måte en skolepolitisk og verdibasert kommentar. Arbeidenes saklige omsorg understreker dette lavmælte men insisterende engasjementet.
Ingressbilde: Line Bøhmer Løkken, fra Sandaker skole – En skole for alle, 2009.
