Tromsø er langt hjemmefra for de aller fleste, også for meg. Et faktum som spiller en rolle for persepsjonen når jeg i lav høyde sklir over kysten i et Widerøe-fly i timesvis og sier til meg selv at jeg ikke er redd for å dø. Noe som i sin tur korresponderer med situasjonen i Tromsø Kunstforening. Lydinstallasjoner er vanskelige saker, men her er det løst på den måten at alt vanskelig overlates til publikum – lokalene ligger i et kompakt mørke.
Carl Michael von Hausswolff og Geir Jensens utstilling består av to sorte rom; det første med noe rødt – som etter hvert viser seg å være noen trær i skogen – projisert på veggen. Det andre – og her begynner det å lukte Twin Peaks og the Black Lodge lang vei – et enmannstelt som står og lyser i et hjørne, der lyskilden viser seg å være en… ryggsekk. Dette er hva vi ser. Men vi hører, eller rettere sagt, føler inn i margen, et gradvis skiftende lydbilde bygget opp av frekvenser som vibrerer sånn passe mye slik at de ikke demolerer huset.
 |
| Carl Michael von Hausswolff, Red Dawn (The Goering Hunting Lodge, Krasno Lesje, Russia 2009). |
Rett fra dette flyet, der jeg hele tiden har sett det norske landskapet passere nært nok til å tenke at vi kan komme borti en fjelltopp hvis det går riktig galt, er mystikken i de mørke rommene en bekreftelse på noe jeg ikke helt får tak i. Denne følelsen man av og til kan få av å befinne seg i en film man ikke har noe brukbart manus til. Så er dette også, til tross for – eller på grunn av – mørket, veldig cinematisk. Twin Peaks er nevnt, men også den spesifikke uhyggen i forhold til naturen som f.eks. finnes i The Blair Witch Project passerer bakhodet i mitt febrile forsøk på å organisere inntrykkene. Så, er det egentlig kinomørket vi befinner oss i her? Eller er det et veldig reelt, naturalistisk scenario vi forholder oss til? For meg er det jo enkelt – det er absolutt ingen annen tilstede her, men hva ville skje hvis disse rommene krydde av folk? Vel, hva er det som vanligvis skjer når det er drøssevis med folk i mørke rom der lyden bidrar til å radere ut de direkte sanseinntrykkene? Jeg liker å tenke på disse tingene.
Ingressbilde: Geir Jenssen, The Self-Inflating Camp, 2009.
Først; takk til Solhjell for viktig kommentar, og til Kosmo for konstruktiv tilbakemelding.
Så; For alle som er interessert i kunstkritikk; Tromsø er arena for en viktig debatt førstkommende fredag 20. november; da inviterer HATS (kompetansesenter for teater og revy) og Norsk Kritikerlag til debatt omkring media og det frie scenekunstfeltet, i samarbeid med Hålogaland Teater.
IdaLou Larsen, Kristine Junttila og Erling Steenstrup sitter i panelet, ordstyrer er Sidsel Pape.
Tid og sted: Fre. 20. nov. kl. 21, Kafèen, Hålogaland Teater
Kom og debatter!
Det skulle vært en “Jeg liker”-knapp her slik som på facebook… Jeg støtter opp om kommentaren din i alle fall Kosmo. Forresten ble det nettopp publisert et leserbrev fra Tromsø som snakker om akkurat dette på trondheimkunsthall.com.
Det finnes mange slags periferier å befinne seg i, men ganske få sentrum. De relativt få posisjonene som gir definisjonsmakt i norsk kunstliv befinner seg i politiske, estetiske, teoretiske og økonomiske sentrum, så vel som geografiske. Selv om man fungerer i Bergen kan man meget vel, som Tommy Olsson er et vandrende eksempel på, klare seg med andre sentrum. Problemet sett fra min synsvinkel som kunstner, er at aktørene innen kunstfeltet i periferien(e)unnlater å foreta egne definisjoner. Dette ser man et godt eksempel på i utstillingen “Sort romantikk” som også tilfeldigvis er anmeldt av Tommy O. Nordnorks kunstmuseum hiver seg på hypen rundt den nye romantikken, og henter inn bevegelsens frontfigurer fra Oslo, kunstnere som allerede er ferdig definerte. Det løftes ikke på en stein for å finne noen nye navn eller nyansere bevegelsen. Denne feigheten er kanskje typisk for kunstfeltet. På musikkscenen er jo periferien vital som bare pokker, Tromsø ikke minst. Hva hadde ambient vært uten Tromsø?
aux éditeurs: det er bare å melde seg
Nå begynner det å merkes at det egentlig ikke er meg som skal ta denne diskusjonen, jeg gjør da bare jobben min. Spør redaktøren hvis det er noe.
En redaksjon som søker kritikere i grisgrendte strøk og innafor kan ikke passivt vente på at folk skal melde seg. Jeg har flere ganger hatt positiv erfaring med å sende ut etterlysningsmail til noen jeg vet om eller får navn på i vedkommende område, og ber dem om tips til noen jeg kan kontakte, skribenter eller «noen som kjenner noen»… Det har fungert i Chicago, og for tiden tester jeg metode i Murmansk. Det fungerte da jeg søkte en anmelder i Tromsø i sommer. (Gjennom noen late sommeruker fikk jeg oppgitt, og kontakt med, 6-7 navn. Det var i denne anledningen likevel ikke tilstrekkelig for å finne den ene som kunne ta akkurat dette oppdraget, men «ringerunden» gjorde at jeg nå har en liste på fire anmeldere/ potensielle anmeldere til neste gang behovet melder seg.
Det ver nettopp det jeg tenkte, serru. Jeg sa allerede i 2006 at Trondheims kritiker sannsynligvis allerede var i Trondheim, men jeg har ikke fulgt med på adressa i det siste. Nei, det skal litt til å ha en nese som strekker seg fra Oslo til Tromsøl. Ikke en gang Pinnochio ville klart å lyve så mye. Folk må melde seg.
Siden 2007 har din kollega Anja Johansen (http://kunstkritikk.no/author/390) skrevet kritikk fra Trondheim. Like lenge har Solveig Lønmo dekket kunstscenen i Trondheim for blant annet Adresseavisen. Det får meg til å tro at det finnes kritikere i Tromsø, kunstkritikk.no har bare ikke så lang nese.
Jeg er derimot enig med deg at det fort kan forandre seg i Trondheim. Flere skribenter fra masterstudiet i kunstkritikk og kulturformidling skriver sine første anmeldelser og kritikker for ArtSceneTrondheim i disse dager.
Mvh Daniel Slåttnes (trondheimkunsthall.com)
“I 10 år, frem til 1983, var jeg foreningens leder og første intendant. Byen og kunsten der har fortjent kunstkritikere som føler seg hjemme der, slik jeg fortsatt gjør.” sier han som mener jeg trekker oppmerksomheten for mye mot meg selv…men jeg vil nødig gå inn i en krangel her, selv om jeg som nevnt bor i Bergen og ergo befinner meg i periferien allerede i utgangspunktet. Dette handler ikke om meg som sentrum – selv om jeg ikke blir kvitt meg selv hvor langt jeg enn reiser – men at folk flest bor i Kina, ikke i Tromsø. Men, altså, jeg velger å bortse fra disse småsure bemerkningene fordi Solhjell som vanlig har et poeng – selvfølgelig burde det være folkbokførte kritikere disse stedene, som rapporterte om hva som skjer, slik at oppblåste selvopptatte superkritikere som undertegnede ikke trengte reise så langt. Og selvfølgelig burde kunstkritikk.no oppmuntre en slik utvikling, men…hvordan? Ikke engang i Trondheim ser det ut til å finnes en lokal kritiker – men det kan jo fort forandre seg, hvis jeg har skjønt det riktig. Denne tanken er jo ikke ny, den ble diskutert allerede den gang jeg satt i redaksjonen, og sikkert også før det, men vi kan ikke bare tenke oss det scenariet og tro det blomstrer opp av seg selv – disse folka må også eksistere til å begynne med. Hvis jeg leser riktig er dette det sentrale spørsmålet – jeg kan ikke tro noen gidder å prøve seg på å ta meg fordi jeg “bare skriver om meg selv” enda en gang, altså – og der er vi enige; Tromsø fortjener avgjort en lokalt basert kritiker. Men vedkommende må gi seg til kjenne. Min jobb er bare å skrive om disse tingene, ikke gjøre de.
En fortsatt god aften ønsker Tommy Olsson
Farefull ferd til provinsen
”Tromsø er langt hjemmefra for de aller fleste, også for meg.” Ved slik ettertrykkelig å slå fast at han selv er sentrum og Tromsø er periferi innleder Tommy Olsson sin reportasje om seg selv i Tromsø Kunstforening. Setningen bekrefter det velkjente forhold at Olssons ”jeg” eller ”meg” er det sentrum hans kritikker dreier seg om, ikke den kunsten han ser.
Reportasjens innledning uttrykker imidlertid også det fenomen i norsk kunstliv og kritikk at motsetningen sentrum og periferi er en fast underliggende forståelsesramme i samtalen om kunst. Kunstens verden deles i to “ vi som er hjemme i sentrum, de andre som er i periferien “ vi og de andre. Kunsten sees alltid hjemmefra, fra det underforståtte sentrum som sitter med makten til å utøve kritikk. Dette enøyde perspektiv har til de grader erobret sinnene at de som er definert ut av sentrum selv føler at de ikke er sett dersom de ikke er sett av noen i sentrum. Derfor blir de sjeldne tilreisende kritikere møtt som en etterlengtet bekreftelse av egen betydning. Slik blir det omfattende og aktive kunstlivet utenfor Oslo noe uvedkommende og lite interessant ”for de aller fleste”. I Bergen er det konstatert at det er lenger fra Oslo til Bergen enn fra Bergen til Oslo. Tommy Olsson gjør avstanden ”hjemmefra” til Nord-Norge til et hovedpoeng i sitt reisebrev. Han går til den ytterste anstrengelse for å skjule at det er sentrum han kommer fra, ikke bare fra Bergen.
Hvis Olsson med sin henvisning til ”de aller fleste” mener kunstkritikere, har han allikevel mer rett enn han muligens tror. Tromsø er faktisk langt hjemmefra for alle aktive kunstkritikere i Norge. Nord for Trondheim bor det bare to av de 87 medlemmene av kunstseksjonen av Norsk kritikerlag. Den ene, fra Bodø, har ikke skrevet kritikker de siste 10 år. Den andre, fra Tromsø, har ikke vært aktiv som kritiker de siste tre år “ kanskje lenger. Ingen av dem har skrevet for kunstkritikk.no.
Jeg beklager at jeg ikke kan gi kunstkritikk.no det minste ros for å sende en kritiker ”hjemmefra” til Tromsø. Det kunstkritikk.no burde gjøre, er å utvikle en strategi som på sikt kan gi grunnlag for en selvstendig kritikervirksomhet i de 3-4 kunstsentra man har i Nord-Norge: Bodø, Svolvær, Tromsø og det samiske kunstnermiljøets sentrum i Karasjok. Da kunne man kanskje også oppleve at det kom noen ”langt hjemmefra” for å skrive kritikker av utstillinger i Oslo og Bergen. De ville imidlertid aldri gjøre det til noe poeng i kritikkene.
For de som ikke vet det: Tromsø Kunstforening er en av landets største kunsthaller, i et av Norges flotteste utstillingsbygg. I 10 år, frem til 1983, var jeg foreningens leder og første intendant. Byen og kunsten der har fortjent kunstkritikere som føler seg hjemme der, slik jeg fortsatt gjør.
Det mener Dag Solhjell.