Tromsø er langt hjemmefra for de aller fleste, også for meg. Et faktum som spiller en rolle for persepsjonen når jeg i lav høyde sklir over kysten i et Widerøe-fly i timesvis og sier til meg selv at jeg ikke er redd for å dø. Noe som i sin tur korresponderer med situasjonen i Tromsø Kunstforening. Lydinstallasjoner er vanskelige saker, men her er det løst på den måten at alt vanskelig overlates til publikum – lokalene ligger i et kompakt mørke.
Carl Michael von Hausswolff og Geir Jensens utstilling består av to sorte rom; det første med noe rødt – som etter hvert viser seg å være noen trær i skogen – projisert på veggen. Det andre – og her begynner det å lukte Twin Peaks og the Black Lodge lang vei – et enmannstelt som står og lyser i et hjørne, der lyskilden viser seg å være en… ryggsekk. Dette er hva vi ser. Men vi hører, eller rettere sagt, føler inn i margen, et gradvis skiftende lydbilde bygget opp av frekvenser som vibrerer sånn passe mye slik at de ikke demolerer huset.
 |
| Carl Michael von Hausswolff, Red Dawn (The Goering Hunting Lodge, Krasno Lesje, Russia 2009). |
Rett fra dette flyet, der jeg hele tiden har sett det norske landskapet passere nært nok til å tenke at vi kan komme borti en fjelltopp hvis det går riktig galt, er mystikken i de mørke rommene en bekreftelse på noe jeg ikke helt får tak i. Denne følelsen man av og til kan få av å befinne seg i en film man ikke har noe brukbart manus til. Så er dette også, til tross for – eller på grunn av – mørket, veldig cinematisk. Twin Peaks er nevnt, men også den spesifikke uhyggen i forhold til naturen som f.eks. finnes i The Blair Witch Project passerer bakhodet i mitt febrile forsøk på å organisere inntrykkene. Så, er det egentlig kinomørket vi befinner oss i her? Eller er det et veldig reelt, naturalistisk scenario vi forholder oss til? For meg er det jo enkelt – det er absolutt ingen annen tilstede her, men hva ville skje hvis disse rommene krydde av folk? Vel, hva er det som vanligvis skjer når det er drøssevis med folk i mørke rom der lyden bidrar til å radere ut de direkte sanseinntrykkene? Jeg liker å tenke på disse tingene.
Ingressbilde: Geir Jenssen, The Self-Inflating Camp, 2009.
