Kunsthistorisk ble portrettsjangeren lenge sett på som en forhandling mellom kunstneren og den avbildede. Et vellykket portrett skulle ikke bare kanalisere den portrettertes personlighet og «indre essens», men også etterfølge gjenkjennbare skjema for sosial status, yrke, etnisitet og kjønn. Nyere modeller for portrettsjangeren tar til sammenligning større høyde for massemediene; her er gjenkjennelsesfaktoren gitt ut fra hvordan den portretterte er foreviget i den elektroniske offentligheten og dermed vårt kollektive minne.
Det er utvilsomt den sistnevnte tilnærmingen til portrettet som er mest relevant når Gardar Eide Einarsson nå viser seks malerier av statsoverhoder som har blitt utsatt for attentatforsøk i utstillingen Rawhide Down på Standard (Oslo). Maleriene til Einarsson er utført etter tegneserier og viser tettbeskårede ansiktsutsnitt av de amerikanske presidentene Theodore Roosevelt og Ronald Reagan, Israels tidligere statsminister Yitzhak Rabin, og den siste sjahen av Iran, Mohammad Reza Pahlavi.
Selv om karaktergalleriet til Einarsson (eller skurkegalleriet, avhengig av hvordan man ser det) består av ledere som huskes av svært ulike årsaker, glir de stiliserte og forflatende fremstillingen over i hverandre. Firkantede kjever, rynkede panner og direkte blikk gir ansiktene et ikonisk heller enn personlig preg. Dette er portretter som legger til side nyanser til fordel for en hypermaskulin karikatur. At fremstillingene er appropriert fra tegneserier, knytter dessuten denne looken til maktfantasiene som er typisk for superhelter – det ulmer noe ubehagelig overmenneskelig bak de bistre blikkene.
Portrettene virker å handle mindre om hvem som er portrettert enn innvirkningen slike fremstillinger av autoritetsfigurer har på vårt kollektive minne og dermed også en attentatmanns psykologi og motivasjoner. Slike ikoniske fremstillinger av kroppsliggjort autoritet medvirker til den tvilsomme troen på at statsmakten er inkarnert i enkeltpersoner. Kanskje motiveres attentatmenn av et behov for selvhevdelse. Den usynlige attentatmannen bekrefter sin verdi gjennom å være den som bringer übermennesket ned på jorden og beviser at vedkommende er av kjøtt og blod.
Etterretningsorganisasjoner bruker begrepet «blowback» for å beskrive de uintenderte konsekvensene av intervensjonene sine – for eksempel når et «vellykket» droneattentat bidrar til å radikalisere målets venner og slektninger. I kunstnerkskapet til Einarsson finnes det en tydelig fascinasjon for de uintenderte konsekvensene kontrollsamfunnet fører med seg i form av terrorisme, kriminalitet og paranoide konspirasjonsteorier. Den grå, kjølige estetikken er analog til hvordan statlig overvåkning fremstilles i populærkulturen: kornete svarthvitt-videoer fra overvåkningskameraer, endeløse grå serverparker eller Black Hawk helikoptere og svartkledde elitesoldater. Denne optikken fremmaner attentatmannens (tilsynelatende) dystre og paranoide verdenssyn, og dytter portrettsjangeren vekk fra sitt pyntelige historiske tilholdssted. I stedet for å slå seg til ro med å være en oppdragskunst som bekrefter maktstrukturer, spør Einarssons portretter «hva hvis attentatmannens paranoia kan berettiges?».
Maleriet er – på tross innslag av «skjønnhetsfeil» som drypp og flekker – først og fremst en container for idéer i denne utstillingen. I motsetning til enkelte kunstnere i generasjonen etter Einarsson, er han ikke opptatt av å fortette lerretet med gester som henviser til skjermformater og den digitale hverdagen. I stedet fokuserer han på hvordan mediekonsumet vårt innvirker på forståelsen av hvor makt oppholder seg og hvordan den er strukturert.