Stilleben over lengselen

Lotte van den Berg/Toneelhuis, «Stillen»,
Gjestespill, Black Box Teater, fredag 2 mai, 2008

Stillen er en forestilling over de store temaene: livet, døden og kjærligheten, hvor menneskelig lengsel snarere enn ord er det som driver handlingen framover.

Det flamske teatret har en sterk posisjon i Norge takket være Black Box Teater, Teaterhuset Avantgarden og Bit Teatergarasjen. Regissøren Lotte van den Berg er et nytt bekjentskap for det norske scenekunstpublikummet, men siden regidebuten i 2002 har hun gjort seg bemerket i hjemlandet og er for tiden en av seks residerende kunstnere og grupper ved Toneelhuis i Antwerpen. Toneelhuis er det tidligere kongelige nederlandskspråklige teatret som i 1993 ble radikalt omstrukturert gjennom at det faste ensemblet ble sagt opp og teatret gikk over til en prosjektbasert struktur.

Stillen minner på mange måter om kunstfilm, med mange dvelende scener mellom det jeg opplever som arketypiske handlinger med et fortettet dramatisk innhold som skaper spenning. Vekslingen mellom det stillestående og det dramatiske skaper en nerve, og skuespillerne, som ofte befinner seg på lang avstand fra hverandre, fysisk og følelsesmessig, fyller det store åpne rommet med en sterk tilstedeværelse.

Såpeglatt

Stillen, Lotte van den Berg. Foto: Dooreman & Houbrechts.

Uten replikker og dialog trer det visuelle ved teatret tydeligere fram. Scenerommet er enkelt, store skipslerret er hengt opp som et bakteppe, gamle stoler er plassert i ytterkantene av rommet, et piano står langs veggen. Rommet gir assosiasjoner til et venterom eller en dansesal og det skapes en følelse av at det er en varm og trykkende dag som går over til kveld. Skuespillerne tar av seg skoene og sitter nesten apatiske på stolene, som om det er for varmt til å gjøre noe annet enn å sitte stille. Gulvet er forestillingens store overraskelsesmoment, og er sammensatt av det som viser seg å være såpestykker i ulike bruntoner. Flere tusen går med i det store puslespillet som må legges for hver nye oppførelse. Såpestykkene brukes på ulike måter gjennom forestillingen, aktørene både leker med dem, vaskes rene, og sklir rundt på dem. En stor glassballong med vann tømmes over den ene skuespilleren som blir klissvåt der han står. Det etter hvert såpeglatte gulvet er åsted for både erotikk og komikk idet to av skuespillerne på hver sin side av rommet tømmer vannglass over barbeinte føtter og beveger dem i en slags dans over såpeflisene. Etter kalddusjen får de problemer med å holde seg på bena da de til slutt møter hverandre i en omfavnelse på det glatte gulvet. De små humoristiske øyeblikkene føles gode i en ellers ganske dyster forestilling.

Ord og handling

De seks skuespillerne innehar arketypiske roller: den unge og den gamle mannen, den unge og den gamle kvinnen, den blinde/enfoldige og barnet. Mellom dem utspiller det seg sterke scener og det er relasjonene mellom karakterene som driver forestillingen. Det er interessant hvordan et begrep som undertekst får en ny mening i en slik sammenheng. Det skjer ikke noe «mellom linjene», for det finnes ikke noen linjer. Hele forestillingen oppstår i mellomrommet av det som forblir usagt – men som likevel sier mye. Som i ordtaket «handlinger sier mer enn ord».

Stillen bør ikke nødvendigvis tolkes til én enhetlig historie. Forestillingen består av tablåer som bygger seg opp i intensitet før de plutselig løses opp og en ny scene tar form. Den indre strukturen i forestillingen baserer seg på karakterene og deres innbyrdes relasjoner, men det oppleves som reduserende å fortelle at dette er en fortelling om lengsel, familie, parforhold, mangel på kommunikasjon, lyst, avvisning, overgrep, uskyld, omsorg, alderdom. For mens Lotte van den Berg helt klart har en inderlighet og en sentimentalitet i uttrykket, er ikke forestillingen banal. I det gjenkjennelige ligger det nemlig en dyp menneskelighet og det er godt å se en forestilling som er så fri for ironi, som inviterer til innlevelse snarere enn distanse, uten at det dermed er snakk om en total identifisering med karakterene og handlingen.

Rituelt

Stillen, Lotte van den Berg. Foto: Dooreman & Houbrechts.

Tittelen Stillen vil på norsk være knyttet til det å stille et behov, som å stille tørsten, på tysk kan ordet også bety «amme». Forsøk på å oppnå ulike former for behovstilfredsstillelse gjentar seg gjennom forestillingen. Flere bilder har svidd seg fast på netthinnen. To menn, den ene er ung og sterk, den andre med ansiktet og øynene dekket av et slags ansiktsplaster, han er blind, kanskje psykisk utviklingshemmet. Som en fugleunge mates han med biter den unge mannen har tygd og gjemt i munnen, etter hvert forsyner han seg selv av den andres munn. Den voksne fugleungen tas på fanget i et favntak som etter hvert går over i det voldelige, og det er sterkt å se en voksen mann kjempe for å komme seg ut av en omfavnelse. Et annet bilde viser en middelaldrende kvinne som ligger på gulvet foran sin mann. Hun sprer bena og han nærmer seg henne etter tidligere å ha avvist hennes tilnærmelser. Hun strekker hånden mot ham og det ser ut som om han skal ta imot henne. Men istedet går han forbi og hun blir liggende og ule nesten som et såret dyr. Forestillingens avsluttende bilde viser den gamle mannen liggende urørlig på gulvet. Han er død og kvinnen har sunget ut sin sorg i en mollstemt arie. Den lille jenta, som gjennom hele forestillingen har vært en sårbar og uskyldig skikkelse kledd i rosa ballettdrakt og tyllskjørt, går fram til den døde og begynner å vaske ansiktet, hendene og til sist føttene hans. For å bruke et godt gammeldags uttrykk er det nesten rystende å se dette lille barnet gjøre denne store og symbolmettede handlingen overfor den massive urørlige mannskroppen, særlig i kontrast til de passive voksnes avmakt. Det er på samme tid en forsonende, rensende og rituell oppgave som barnet tar på seg når hun på denne måten stiller sorgen.

Stillen, Lotte van den Berg. Foto: Dooreman & Houbrechts.

Flere av bildene i forestillingen virker nesten burleske fordi de er så uvante i en ungdoms- og helsedyrkende kultur der død og sykdom gjemmes bort. Bildet av den aldrende kvinnen som et seksuelt vesen, kroppene i forfall, svette, vann og såpelukten – Stillen er en sanselig og fysisk forestilling hvor de fysiske aksjonene innimellom gir en kinestetisk gjenkjennelse som man oftere opplever når man ser dans enn teater.

Jon Fosses dramatikk slår meg som en relevant referanse til denne forestillingen. I hans tekster er det også gjerne det usagte, og relasjonene mellom karakterene som står sentralt. Et annet fellestrekk er dualiteten mellom lengsel og resignasjon. Skal man sammenligne Lotte van den Berg med en norsk regissør er det imidlertid nærliggende å vise til Goro Tronsmo som hadde premiere på sin siste forestilling under real bare noen uker før gjestespillet fra Toneelhuis. Tronsmos arbeider har de siste årene blitt et fast innslag i Black Box Teater sitt program og begge regissører arbeider med realistiske situasjoner, hvor handlingen er sentrert i relasjonene og ikke formidles gjennom tekst. Men der Tronsmo hittil har jobbet med unge uetablerte skuespillere og med en «teenage angst»-problematikk som tidvis tipper over i det interne og navlebeskuende, jobber van den Berg her med skuespillere i tre generasjoner og med universelle spørsmål. Stillen ble vist samme helg som et seminar om postdramatisk teater. Under seminaret snakket Knut Ove Arntzen, første amanuensis i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen, om det paradoksale ved begrepet, blant annet at det postdramatiske ofte rommer nettopp drama. Dette er Stillen et godt eksempel på, og på mange måter demonstrerer forestillingen hvordan teatrets tekst består av mye mer enn ord.