Hvordan er det å leve her? Det er spørsmålet som surrer i bakhodet i møte med Manifesta 15 Barcelona Metropolitana, i alle fall den delen av utstillingen som befinner seg i industriforstaden Sant Adrià de Besòs. Etter å ha gått langs en eviglang murvegg hvor et maleri av blått hav og marint liv etter hvert ble avløst av graffiti, nådde jeg endelig inngangen til den industrielle ruinen Les Tres Xemeneies. Med vinden piskende i ansiktet så jeg opp på et enormt byggverk som levende kropper engang må ha slitt seg ut på å bygge og drive og følte meg liten og sårbar, men dypt fascinert.
Det er ikke tilfeldig at det særlig er Les Tres Xemeneies – «De tre skorsteinene» – som preger markedsføringsmaterialet til den nomadiske europeiske biennalen som i år har slått seg ned i og omkring Barcelona. Selv om biennalen er desentralisert, spredd rundt i forstedene og byene som omkranser den katalanske hovedstaden, fremstår utstillingen i den nedlagte termiske kraftstasjonen som en slags hovedutstilling – ikke bare fordi åpningsarrangementet med taler, trommer, flamenco og djs foregikk der, men mer fordi opplevelsen av stedet og kunsten der overskygger resten av biennalen. Og det tør jeg å si uten å ha oppsøkt samtlige seksten visningssteder i programmet.
Å bruke gamle industrilokaler til å vise kunst, eller omvendt, å bruke kunsten til å sette fokus på et sted, er på ingen måte nye grep, men jeg har aldri sett det så overbevisende gjennomført som her. At det virker så sterkt handler delvis om den spesielle rammen som den merkelige ruinen setter – det dreier seg om tre gigantiske, dystopiske betongtårn som kan minne om noe fra Star Wars, Dune eller Ringenes Herre. Dette landemerket, som kan sees på lang avstand, blant annet fra stranden i nabobyen Badalona, har fått tilnavnet «arbeidernes Sagrada Família», som om det var et slags brutalistisk svar på arkitekten Antoni Gaudís ruvende hovedverk, den fortsatt ufullførte katedralen og turistmagneten i Barcelona sentrum.
De hundre og seksti meter høye skorsteinene ble tilført kraftverket på begynnelsen av 1970-tallet, etter at kvinner i lokalmiljøet hadde organisert store demonstrasjoner mot forurensningen som la seg over nærområdet. Imidlertid betød ikke oppgraderingen at det ble slutt på forurensing. I installasjonen Memory of the Smoke. Eco-social conflicts in sacrifice zones, viet historien til kraftverket og lokalmiljøet rundt Besòs-elven, kommer det frem at prisen for denne formen for strømproduksjon var utslipp av tonnevis av svoveldioksid og svart sot. Kraftverket ble stengt i 2011, men jordsmonnet rundt er fortsatt giftig. I en tv-dokumentar i utstillingen beskrives Sant Adrià de Besòs som et slumområde hvor både Barcelona og Badalona pleide å dumpe søppelet sitt. I samme dokumentar snakker imidlertid tidligere arbeidere ved den såkalte «fabrikken» nostalgisk om et arbeidsmiljø preget av vennskap og samhold, og etter nedleggelsen av kraftverket har lokalmiljøet kjempet for å få beholde det som er igjen av byggene, etter at ovnene og turbinene ble fjernet.
Nå som Manifesta 15 har inntatt den digre turbinhallen og det store inngjerdede strandområdet rundt kraftverket, er det første gang etter nedleggelsen at offentligheten får tilgang. For lokalbefolkningen må det nødvendigvis være en ganske annerledes opplevelse enn for de av oss som er tilreisende. For meg som ikke kjente det fra før, virker det nedlagte kraftverket som okkuperer en del av den katalanske kysten som et dystert og slående symbol ikke bare på industrialismens mørkere sider, men mer generelt som symbol på en grunnleggende voldelig og dypest sett kolonialistisk og dehumaniserende logikk, hvor man er villig til å ofre både natur og mennesker for at noen andre skal kunne nyte velstand og privilegier et annet sted. Altså den logikken som har ført oss ut i en klimakatastrofe, men som allikevel fortsatt er rådende, og gjør det mulig å fortsette med alt fra oljeutvinning til barnearbeid i koboltgruver og bombing av sivile som har søkt tilflukt i teltleire.
Å vise kunst i en såpass tungt ladet kontekst, er ikke uten videre enkelt. Men her utnyttes både mulighetene som stedet gir til å vise storskala arbeider, og muligheten for utforskning av ulike tematiske forbindelser. Utstillingen inngår i den delen av biennalen som går under tittelen Imagining Futures, og legger opp til å se Les Tres Xemeneies som åsted for et øko-sosialt skifte – riktignok uten å gi noen klare svar på hvordan det skiftet skal se ut. Rett innenfor porten henger colombianske Carolina Caycedos verk Our Mineral Intensive Futures (2024), en mangeperspektivisk billedvev som blant annet viser gruvedrift, vindmøller og romfart, med en liten gruppe mennesker i sentrum av bildet som demonstrerer for urfolksrettigheter og mot litiumutvinning. Verket setter effektivt tonen for resten av utstillingen, med sidestilte tekstfelt med spørsmålet «Er fremtiden vår fiendtlig eller vakker?» og en henvisning til behovet for omstilling.
Turbinhallen rommer tre høye etasjer som er forbundet med innvendige ståltrapper og en utvendig heis for rullestolbrukere, sistnevnte åpenbart oppført for anledningen for å gjøre utstillingen universelt tilgjengelig. Noe av det som gjør lokalet spesielt, er at det er store åpninger mellom etasjene. Mange av verkene er dermed synlige fra alle tre etasjer. Det gjelder blant annet angolske Kiluanji Kia Hendas installasjon The Frankenstein Tree (2024), en skog av døde trær, som står plantet i firkantede trekasser i kjelleren og strekker seg opp i første etasje. Som botaniske Frankensteinmonstre er trærne skrudd sammen av resirkulerte plankebiter, knekte kvister og rester av sortsvidde trær fra skogbranner som rammet El Pont de Vilomara, et område i utkanten av Barcelona, i 2022 og 2023.
Et annet verk som kan sees fra alle etasjer, og som i stor grad preger hele opplevelsen av stedet, er amerikanske Asad Razas Prehension (2024). I kontrast til det massive bygget består installasjonen av en rekke florlette hvite tekstiler som henger fra taket. Vindusglassene i øverste etasje er fjernet, slik at trekk og vind slippes inn og setter tekstilene i bevegelse. Første gang jeg besøkte utstillingen var vinden kraftig og hallen fylt av heftig blafring og virvling, mens andre gang jeg var der, vaiet stoffene kun svakt. Vinden virker naturligvis også på de besøkende: med vind og vær i ansiktet kan man se ut gjennom gitteret som dekker vinduene, mot stranden og Middelhavet på den ene siden, og mot nedre del av de tre skorsteinene på den andre siden. Razas verk er overveldende og subtilt på samme tid. Veggteksten knytter an til den fransk-karibiske filosofen Édouard Glissants begrep om en pensée de tremblement (skjelvende tenkning), en strategi som verdsetter det hybride og ustabile i møte med imperialistiske systemer, terror og dominans.
Om Razas installasjon er åpen for tolkning, er budskapet til verket den deler rom med, ikke til å misforstå. På endeveggen lyser et hvitt neonskilt med teksten When women strike the world stops. Dette verket fra 2020 er signert det Palermo-baserte kollektivet Claire Fontaine, som også står bak Foreigners Everywhere (2004-), som spiller en sentral rolle i årets Veneziabiennale. Slagordet her er en lett omskriving av «If we stop, the world stops», som har vært brukt i en rekke sammenhenger av kvinnebevegelser internasjonalt, blant annet i forbindelse med en storstreik i Spania i 2018. I kontekst av denne utstillingen kan setningen både sees som en hilsen til den kvinneledete protesten mot forurensningen fra kraftverket, og som påpekning av et uforløst potensial.
Blant de bemerkelsesverdige storskala arbeidene er også Yield (2024), tyske Diana Scherers organiske og mørkt jordduftende «teppe» med et nettverk av røtter i manipulerte mønstre på forsiden og tett gressvekst på baksiden, som henger som en diger tunge fra taket og ned på gulvet i første etasje. Mønsteret er ikke kun dekorativt, men tar opp i seg ulike elementer fra Barcelonas historie. Vi informeres om at ryggradmotivet i teppet er en referanse til Gaudí, som hadde en forkjærlighet for ryggrader og knokler, men også til Gaudís sponsor Joan Güell, som tjente en formue på slavehandel, som han blant annet investerte i Barcelonas tekstilindustri.
Andre verk som er verdt å nevne er litauiske Emilija Škarnulytės Arrow of Time 2, en stedsspesifikk installasjon av en film fra 2022 som kretser rundt et nedlagt atomkraftverk, London-baserte Nnena Kalus store puppeliknende, fargesprakende skulpturer av VHS-bånd, papir, plast, teip, ulike tekstiler, plastrør og tau, og franske Ugo Schiavis Autotropic Spectra (2022-2024), en slags organisk-teknologisk sci-fi-installasjon, hvor han har hentet planter fra det forurensede området rundt Les Tres Xemeneies. Britiske Jeremy Dellers mørkegrønne banner med oppfordringen «Speak to the earth and it will tell you» (2024), en oppfordring hentet fra et bibelvers (Jobs bok 12:8), får både første og siste ord der det henger ved inngangen/utgangen, med tekst på engelsk eller katalansk, avhengig av hvor man ser det fra.
At utstillingen i Sant Adrià de Besòs virker selvtilstrekkelig, betyr ikke at de øvrige delene av biennalen er uinteressante. Men å få med seg alt er nærmest umulig, ikke bare på grunn av den geografiske spredningen, men også fordi hvert sted aktiveres med ulike arrangementer i løpet av høsten, i såkalte «fokusuker». Manifesta har bare ett visningssted i selve Barcelona, det tidligere forlagshuset Gustavo Gili, som har vært biennalens hovedkvarter siden 2022. Der vises tre arkivbaserte utstillinger – en om historikken til byens mange ulike alternative skoler og pedagogiske retninger, som vissntok har inspirert biennalens formidlingsprogram, en som tar for seg afro-europeisk kultur og livet til den svarte befolkningen i Barcelona, og en som gir et bilde av ulike folkelige og kulturelle motstandsbevegelser i byen. Om man ikke har tilgang på bil, må man ellers regne med å bruke noen timer på kollektivtransport i forskjellige retninger for å få sett de ulike delene av biennalen, som utover nevnte Imagining Futures, er gruppert under overskriftene Balancing Conflicts og Cure and Care.
Selv fikk jeg blant annet sett utstillingene i det gamle klosteret i den trivelige småbyen Sant Cugat del Vallès, og i det tidligere bispesetet La Seu d’Ègara, en samling bygninger og arkeologiske ruiner fra det 6.-8. århundre, midt i drabantbyen Terrassa. Wu Tsangs video Girl Talk fra 2015, hvor en kjolekledt Fred Moten danser til serpentwithfeets smektende vokal, satte tonen i klosteret i form av et slags håpefullt nærvær. For øvrig var palestinske Dana Awartanis tekstilverk Let me mend your broken bones (2024), ghanesiske Martin Tolokus treskulpturinstallasjon Immortal Smell (2024) og nederlandske Fanja Bouts’ fantastiske billedvev A Largely Distorted yet Surprisingly Ordered Map of Regular Irregularities: A Dense Description of The Present Day History of The Future (2023) blant høydepunktene der, mens malaysiske Marcos Kuehs billedvever, presentert i dialog med den lokale kirkekunsten, var blant det mest interessante i La Seu d’Ègara.
Å bli «tvunget» til å bruke tid i periferien fremfor i de mest overbelastede områdene av Barcelona, gir utvilsomt en bedre forståelse av regionen, og mange av de utvalgte destinasjonene er vel verdt å besøke i seg selv. Men selv om desentraliseringen letter trykket på Barcelona sammenliknet med om alt hadde foregått i sentrum, så er det klart at de fleste som besøker Manifesta også vil benytte anledningen til besøke noen av de mest populære turistattraksjonene. Ikke minst bidrar man som biennaleturist til trykket på Barcelonas flyplass, som nå står overfor en omstridt utvidelse som blant annet truer området rundt Casa Gomis, en rasjonalistisk villa signert den katalanske arkitekten Antonio Bonet, nå hovedarena for den delen av biennalen som foregår i El Prat de Llobregat.
Manifesta unnslipper ikke helt det mest problematiske ved det store biennaleformatet, nemlig klimaavtrykket, selv om den i større grad enn en del andre biennaler virker henvendt til et lokalt publikum, og ikke tiltrekker seg alt som kan krype og gå av internasjonale kunstbransjefolk, slik Veneziabiennalen gjør. Det er også vanskelig, i alle fall for en utenforstående som meg, å mene noe om hva slags effekter Manifesta 15 vil ha på Barcelonaområdet, og i hvilken grad biennalen faktisk gir noe til lokalbefolkningen og byen. Uansett er den et godt bud på hvilken rolle kunsten kan spille utenfor den hvite kuben, og jeg er ikke i tvil om at den kommer til å være et referansepunkt i tiden som kommer.
