«Gode kunstnere tar aldri ferie» står det skrevet på siden av skrivebordet som står i sentrum av Hold allting kjært, Lotte Konow Lunds midtkarriere-utstilling på Henie Onstad Kunstsenter. Den er en typisk konowlundsk frase, og demonstrerer hennes følsomhet for hverdagsspråkets tvetydigheter: den kan like gjerne være uttrykk for snusfornuft som den kan være en resignert påminnelse om vanskelige arbeidsvilkår; både antiborgerlig, romantisk kunstnerideal, og nyliberalt mantra. Hva Konow Lund personlig legger i utsagnet er heller ikke godt å vite. I intervjuet hun gjorde med Kunstkritikk i forkant av utstillingen sier hun: «Jeg tegner fordi det har tillatt meg å arbeide hvor som helst hele tiden.»
Utstillingen på Henie Onstad fokuserer på Konow Lunds tegninger – av de 200 verkene er det kun fire videoer – og det er særlig den samfunnsengasjerte kunstneren som fremheves. Kurator Milena Høgsberg har gjort et fint og representativt tverrsnitt av kunstnerskapet, med særlig vekt på serier fra de ti siste årene. Man kan kanskje innvende at utvalget er litt forutsigbart, og uten de helt store overraskelsene, for man vil finne de fleste av Konow Lunds mest kjente arbeider i utstillingen. Blant dem er Self Portrait as Five Dictators and a Victim (2007), der kunstnerens ansiktstrekk går i ett med trekkene til diktatorer som Adolf Hitler og Idi Amin. Et annet er prosjektet Why do I draw? Hommage à Dagny Tande Lid (2006), der Konow Lund satt frivillig vakt på Naturhistorisk Museum i Oslo for å holde utstillingen av verkene til den kvinnelige botaniske tegneren Lid åpen for publikum. Presentasjonen av Konow Lunds egne botaniske skisser er både endemål og biprodukt av denne performative gesten.
Her er òg omlag 50 verk fra den pågående Konow Lund Samlingen (2009 –), der hun etablerer sin egen kanon av nyere norsk kunsthistorie ved å gjengi verkene i nokså ensartede skraverte, svarthvite tegninger. Idéen om en privatsamling for ubemidlede kunne like gjerne vært gjennomført med fotografier, men ved å bestå av originale tegninger får også selve samlingen en egen økonomisk verdi. Samtidig får tilegnelsen som ligger i tegnehandlingen betydning av både appropriasjon og dedikasjon; Konow Lund Samlingen er også en hommage.
Mest interessant er det å lese kunstnerskapet på tvers av de femten årene som utstillingen dekker. Særlig én ting blir tydelig: enten det er video eller tegning som er det dominerende mediet, er det ofte språket som er Konow Lunds egentlige materiale. Hun viser for eksempel effektivt og eksplisitt hvordan språket er et instrument for sosial tilpasning i det tidlige og tydelig feministisk inspirerte videoverket French Lesson (2001), der en ung kvinne stotrende repeterer munnhell som «The higher you climb the deeper you fall» og «Everything will pass». Der «det sosiale» i dette verket synes å være en strukturerende, og mildt repressiv, anonym størrelse, får det et mer positivt fortegn i senere arbeider. Et eksempel er serien Images from the inside (2007–), som er viet mye plass i utstillingen. Den baserer seg på Konow Lunds frivillige sosialarbeid på Breitvedt kvinnefengsel, der hun har holdt tegneundervisning de siste ni årene. I undervisningen fungerer tegningen som en drivkraft for å etablere et sosialt fellesskap mellom Konow Lund og de innsatte – «kunsten blir et verktøy for personlige fortellinger», som det står forklart i utstillingen. Fragmentene av disse personlige fortellingene er vekselvis brutale («Freedom is not having to bend down and show your asshole every time you’ve been shopping») og lyriske («Freedom is to hold my sleeping daughter»), men i motsetning til i French Lesson blir språket her en frigjørende kraft. Om de innsatte kvinnene sannsynligvis aldri vil få noen definisjonsmakt i utvidet forstand, gir tegne- og samtalegruppene dem i det minste mulighet til å definere hva som er viktig for dem selv.
I utstillingen formidles de innsattes utsagn via Konow Lunds grafiske gjengivelser. Seriens «tegne-tekster» står med varierende skriftstørrelser, fonter og bakgrunn, og har noe av den vimsete vilkårligheten man ofte treffer på når tekst presenteres som bilde. Det er som om Konow Lund ønsker å gi utsagnene individualitet ved å gi dem forskjellig grafisk uttrykk, men utformingen svekker i stedet noe av utsagnenes kontante effektivitet. Den slags formale detaljer er vanligvis underordnet i sosiale prosjekter som dette, men når jeg likevel henger meg fast i dem, skyldes det at tegningen, om den er aldri så mye verktøy, egentlig aldri er sekundær i Konow Lunds arbeid.
Hvor viktig tegningens uttrykk og format er, demonstreres tydelig i det som etter min mening er et høydepunkt i kunstnerskapet, Dagbøkene januar 2014–februar 2016. Kunstnerboken som ble utgitt tidligere i år er en tjukk samling med tegninger og korte tekster fra hennes notatbøker, innbundet i et kledelig Moleskin-aktig omslag. Konow Lunds oppslåtte notatbøker vises i utstillingen, men selv med 30 oppslag mangler denne presentasjonen nødvendigvis det helhetlige inntrykket som et flere hundre siders bokformat gir. Noe er imidlertid løst ved at enkelte av skissene fra Dagbøkene er tegnet på ny i større format. De er hengt tett og fyller en hel endevegg i den ene salen. Her er de skarpe penneskraveringene erstattet med mer forseggjorte, løsere og mykere linjer tegnet med blekk og pensel, men noe av energien som liksom vibrerer fra sidene i notatbøkene er likevel beholdt.
I Dagbøkene fant Konow Lund sitt perfekte format. De skraverte, kantete tegningene er grovere og mindre artikulerte her enn hva hun har stilt ut tidligere. Mange av dem ligner drodlerier, men er likevel ikke distré og retningsløse. Andre er provisoriske figurer eller kroppsløse lemmer. Det som imidlertid bærer denne utgivelsen er tekstene, også her «tegnet» for hånd, med enkle, fete typer som liksom prøvende og nervøst sprer seg stakkato over sidene: «Det begynner / på samme / måte / hver / gang / et lite overgrep / et slag / en setning / en til / nærmelse / som blir / rettferdig / gjort / normaliser/ t». Tekstene består av tilsynelatende henslengte strøtanker, anekdoter og overhørte bemerkninger fra Konow Lunds hverdagsliv. Men de har åpenbare litterære kvaliteter. Fremfor alt viser de hennes lydhørhet for hvordan et samfunns tidsånd nedfelles i språket. «Uten penger finnes du ikke», står det et sted. Men om bokens gebrekkelige figurer og tankebilder kanskje synes å være kuet av slike vilkår, finnes det også håp. I et av tekstbildene står det mismodig og resignert «vi prøver bare å komme gjennom dagen», men det følges like etter av det muntrere «og mye skal gjøres.» Konow Lunds arbeider er oppløftende, tross alt.
