Tiden stoppet endelig opp og la seg i perfekte smørdeigsfolder under en av kritiker Maria Mosengs største kunstopplevelser i år.
Utstillingen med palestinske kunstnere på Nitja er også en praktisk øvelse i forskyvningen av definisjonsmakt.
Kunstnergruppen Institutt for degenerert kunst gjenoppstår hos Christian Torp i Oslo.
Daddy’s Dinner på Tenthaus i Oslo navigerer i maktdynamikker som aldri virker helt sementerte.
Britta Marakatt-Labbas utstilling på Nasjonalmuseet viser at alternative livsformer til kapitalismen er mulig å billedliggjøre.
Gjør Fatou Åsbakk et forsøk på å fornye institusjonskritikken, eller bare hacke oppmerksomhetsøkonomien?
Generasjonsgapet er en avgrunn som blir resonanskasse for Franciska Eliassens filmbudskap.
I Apichaya Wanthiangs solo på Munchmuseet ledsages intimiteten av en lengsel etter nærhet.
For Synnøve Anker Aurdals frodige tekstilarbeider er Astrup Fearnley Museets påtrengende arkitektur en lett match.
Sammenstillingen av Kaia Hugin, Hasan Daraghmeh og Magdaléna Manderlovás verk risikerer mer årelating enn vitalisering.
UKS’ jubileumsutstilling undersøker fellesskapets betingelser, men er mest interessant som en fortelling om kunstnerens forhold til naturen.
I sin utstilling på Fotogalleriet romliggjør Dora García arkivet og bidrar til følelsen av historisk mobilitet og mental berøring.
Nora Arrhenius Hagdahl om ett händelserikt år i Stockholms undre gallerivärld.
Lisa Jonassons bilder är texter som är kroppar som är drömmar om förvandling.
Lyden fra en lysbildefremviser ble til hjerteslag i en av utstillingene som inspirerte kunstner A K Dolven i år.
En af årets vigtigste udstillinger mindede os om, at verden ender for nogen hver dag. Kunstner Asta Lynge om kunståret 2024.
Kunstkritikk støttes av
