Extinction Rebellion-utstilling på Podium oppfordrer til sivil tålmodighet heller enn sivil ulydighet.
I Lene Bergs familie synes en intens, noen ganger også mytoman, fortellerglede å gå i arv.
Mickael Marmans energibomber fisker oss opp fra doomscrollingens avgrunn.
Hvem er venn og hvem er fiende i Jelsen Lee Innocents utstilling på Nitja?
Tiden stoppet endelig opp og la seg i perfekte smørdeigsfolder under en av kritiker Maria Mosengs største kunstopplevelser i år.
Utstillingen med palestinske kunstnere på Nitja er også en praktisk øvelse i forskyvningen av definisjonsmakt.
Kunstnergruppen Institutt for degenerert kunst gjenoppstår hos Christian Torp i Oslo.
Daddy’s Dinner på Tenthaus i Oslo navigerer i maktdynamikker som aldri virker helt sementerte.
Britta Marakatt-Labbas utstilling på Nasjonalmuseet viser at alternative livsformer til kapitalismen er mulig å billedliggjøre.
Gjør Fatou Åsbakk et forsøk på å fornye institusjonskritikken, eller bare hacke oppmerksomhetsøkonomien?
Generasjonsgapet er en avgrunn som blir resonanskasse for Franciska Eliassens filmbudskap.
I Apichaya Wanthiangs solo på Munchmuseet ledsages intimiteten av en lengsel etter nærhet.
Som en sikkerhedsnål i en skoleuniform. Sofie Winthers børnehave er et punket modstandsbillede.
Den norske kunsthøsten er besatt av mediet som nekter å dø.
Victoria Verseaus långfilmsdebut berättar om transition, vänskap, förlust och längtan.
Någonstans mellan svart figuration och den sene Picasso söker den svenska konsthösten efter relevans.
Kunstkritikk støttes av
