Utstillingen med palestinske kunstnere på Nitja er også en praktisk øvelse i forskyvningen av definisjonsmakt.
Kunstnergruppen Institutt for degenerert kunst gjenoppstår hos Christian Torp i Oslo.
Daddy’s Dinner på Tenthaus i Oslo navigerer i maktdynamikker som aldri virker helt sementerte.
Britta Marakatt-Labbas utstilling på Nasjonalmuseet viser at alternative livsformer til kapitalismen er mulig å billedliggjøre.
Gjør Fatou Åsbakk et forsøk på å fornye institusjonskritikken, eller bare hacke oppmerksomhetsøkonomien?
Generasjonsgapet er en avgrunn som blir resonanskasse for Franciska Eliassens filmbudskap.
I Apichaya Wanthiangs solo på Munchmuseet ledsages intimiteten av en lengsel etter nærhet.
For Synnøve Anker Aurdals frodige tekstilarbeider er Astrup Fearnley Museets påtrengende arkitektur en lett match.
Sammenstillingen av Kaia Hugin, Hasan Daraghmeh og Magdaléna Manderlovás verk risikerer mer årelating enn vitalisering.
UKS’ jubileumsutstilling undersøker fellesskapets betingelser, men er mest interessant som en fortelling om kunstnerens forhold til naturen.
I sin utstilling på Fotogalleriet romliggjør Dora García arkivet og bidrar til følelsen av historisk mobilitet og mental berøring.
De idylliske omgivelsene til Momentum 11 truer med å overdøve biennalens velmente anslag til aktivisme.
Käthe Kollwitz på Statens Museum for Kunst er en kniv i hjertet og et opråb om modstand.
Krigen er kunstnerens muse i Vanessa Bairds retrospektiv på Munchmuseet i Oslo.
Katalin Ladiks första stora separatutställning i Norden betonar röstens omvälvande kraft.
106 år efter kvinder fik adgang til Folketinget bliver 30 af de mest indflydelsesrige foreviget i Mie Mørkebergs maleri.
Kunstkritikk støttes av
