Irske W. B. Yeats dikt The Second Coming (1919) er en fortvilet apokalypsefortelling skrevet i et Europa i kjølvannet av første verdenskrig, under spanskesyken, som nesten tok livet av poetens gravide kone. Diktets første strofe maler et impresjonistisk bilde av en verden i oppløsning. Tredje linje, for anledningen i norsk språkdrakt ved Kaj Skagen, lyder: «tingene dras fra hverandre; sentrum brister». Mitt inntrykk er imidlertid at mange gjenkjenner tittelen på irsk-palestinske, bergensbaserte Nora Adwans utstilling Things Fall Apart på Unge Kunstneres Samfund, fra Chinua Achebes roman (1958) med samme navn. Verket er kanonisert både i anglofon afrikansk- og øvrig litteraturhistorie, og følger klanlederen Okonkwo, som slites mellom tradisjon og ønsket om å kjempe mot de britiske koloniherrene i Nigeria.
Adwan har i flere tidligere utstillinger tatt for seg språk, oversettelse, eksil og diaspora. Kunstneren bygger gjerne opp verkene sine i sedimenter av uensartede bilder og tekstbrokker på ulike språk, som tilsammen skaper nokså forståelige fortellinger, like mye ved hjelp av megetsigende lakuner og flettverk av bilder og stemmer, som ved hjelp av tradisjonelt narrativt håndverk.
Sang i et Fremmed Land – et verk av kunstneren vist på Astrup Fearnley Museet i 2022 – består av en kapsel publikum kan gå inn i for å se nærbilder av gestikulerende hender og abstraherte «road trip»-bilder, til et lydspor av ulike kvinnestemmer som synger vuggeviser på arabisk og norsk. Shifting Inheritance, utstilt på Hordaland Kunstsenter samme år, er en video i tre kanaler med blant annet utsnitt av kart over Palestina satt opp mot bygnings- og rivningsarbeid, og en poetisk tekst som i bruddstykker beskriver marerittaktige situasjoner, nesten som drømmer, om fordrivelse og eksil over flere generasjoner. Generasjonstraumer, eksil og drømmeaktige tilstander er stikkord også for Things Fall Apart på UKS i Oslo.
Det er ikke hver dag jeg ser en utstilling hvor min første tanke er at den er vakker. Nå er det heller ikke hverken et krav eller et kriterium for kunst å være vakker som sådan, men det var likevel noe jeg merket meg i møte med Adwans installasjon. For de som ikke kjenner UKS’ utstillingslokaler, holder de hus i et gammelt teater (og settet til Olsenbanden-filmene), med iøynefallende søyler og galleriskueplasser fra en messanin i annen etasje. I dagens tilstand er lokalet hverken en hvit kube eller et scenerom, men noe midt i mellom, som mange kunstnere har fått bryne seg på. Adwan lener seg inn i den teatrale matrisen lokalet tilbyr, og klarer med enkle grep å legge beslag på oppmerksomheten, i den grad at jeg fort glemmer hvor jeg befinner meg.
Messaninen er innkledd i mashrabier; dekorative gitre, mest utbredt i vestlige deler av midtøsten. Disse hindrer innsyn, og filtrerer lyset utenfra slik at det oppstår skygge- og fargespill. Mashrabiene er lyssatt bakfra med farget lys, slik at det ikke er en kvadratmeter i visningsrommet som ikke er dekorert med kniplingsaktige, foranderlige skygger av arabesker og geometriske eller vegetale former. Fra taket henger tre store sylindre av silketrykket lateks som sender videoprojeksjoner ned mot gulvet. Latekssylindrene har påtrykte hender formet til ulike gester, et tilbakevendende motiv for Adwan, og et tvetydig bilde: hånden er både potensiell trøster og slagvåpen.
Trykkene er visstnok hentet fra videoopptak av kvinner som forteller om sine erfaringer i eksil. En vislende stemme spilles av fra polygone MDF-kasser hengt fra taket. Stemmen er hviskende og fjern, og resiterer et dikt forfattet av Adwan. Det består av brutte setninger om trøtthet, hender, pust og innkapsling. Sekskanter, som i en bikube, går igjen i utstillingen, i mashrabiene, i spileverket i latekssylindrene og i videoprojeksjonene på gulvet. Installasjonen gir i det hele tatt en følelse av å være omsluttet, innkapslet. Knekkprosaen og billedspråket hun bruker, har en flyktighet over seg som veksler mellom fortid, nåtid og framtid, hvor barsel og barndom går igjen.
Innkapsling er et ord som dukker opp når jeg tenker på Adwans kunstnerskap generelt, enten det er kokongaktig utstillingsdesign, eller en svøpe av ulike lag med temporaliteter, setninger, språk og løsrevne videobilder. Stemme- og lydsporet i Things Fall Apart viser til skjødet og morsomsorg, noe kunstneren har tematisert også tidligere. Undervannsopptak og hva jeg antar er opptak fra kontaktmikrofoner satt mot en kropp, skaper en lydbilde som om man befinner seg på innsiden av et legeme.
Barsel, og livets sykliske karakter fra fødsel til død, er også tilstede i Yeats The Second Coming. Diktets siste linjer beskriver oppstandelsen av et vesen hvis tur det er, etter at andres time er inne. Vesenet (Kaj Skagen igjen) «vralter nå mot Bethlehem for å bli født». Tross en behersket omgang med sine virkemidler og tema, viser Things Fall Apart til en pågående og langvarig humanitær og moralsk krise, som rokker ved tilliten til kommende generasjoners oppvekstvilkår og framtidsutsikter. Likevel inneholder Nora Adwans brustne sentrum en innbitt optimisme. Eller kanskje er det lov å kalle det håp?
