Rough Guide til Stockholms kunstliv

Er kunstlivet i Stockholm i endring?

Nye hotte gallerier, private kunsthaller, skandaler, innavl og et kunstmarked på turbogir. Her er Power Ekroths Rough Guide til Stockholms kunstliv!

Stockholm har alltid likt å se på seg selv som «Skandinavias hovedstad», og siden Wallpaper for nesten ti år siden hypet Stockholm som en moderne og kul by har den narsissistiske oppfattelsen av byen antatt enorme størrelser. Mens man for eksempel i Helsingfors er bevisst om å leve i periferien og er ganske fornøyd med dette, er Stockholm besatt av å framstå som universets sentrum, en strategi som ikke alltid faller like heldig ut.

Moderna Museet i Stockholm.] !>bilde 40415![2:35.1 er et av Stockholms hippeste utesteder, som også viser samtidskunst. Foto: Electrosound.se

Rent objektivt har Stockholm et rikt kunstliv. Her finnes to kvalitative kunsthøyskoler, Kungliga Konsthögskolan og Konstfack, et Moderna Museum med høy sigarføring i Europeiske kretser – en arv fra legenden og nylig avdøde Pontus Hultén – og en hel del gallerier som arbeider med samtidskunst. Dertil kommer Stockholms konsthall, Liljevalchs, kunsthallen Index, den private kunsthallene Magasin 3, samt det siste tilskuddet, Bonniers Konsthall, som åpnet bare for et år siden. Det finnes også flere kunsthaller i forstedene til Stockholm som til en viss grad viser samtidskunst: Marabouparken i Sundbyberg, Tensta Konsthall, Botkyrka Konsthall, Konsthall C i Hökarängen og Färgfabriken i Liljeholmen.

Viktig å nevne i denne sammenheng er også Iaspis, International Artist Studio Programme in Sweden, som siden starten i 1997 har betydd enormt mye for byens kunstliv med influx av viktige internasjonale kunstnere og outflux av svenske kunstnere som har skapt viktige kontakter som de har tatt med seg hjem igjen. Her finnes også fire viktige dagsaviser med flere kunstkritikere i hver avis som dekker kunstlivet i Stockholm, men som sjelden dekker det som skjer utenfor Sveriges eller ikke engang Stockholms grenser. Byen har også flere aktive barer og restauranter som kjøper samtidskunst som de viser permanent eller som lager temporære kunstutstillinger som Riche, Allmänna Galleriet og 2:35.1 i kjelleren på disco-palasset Berns. I tillegg finnes flere aktive kunstnerdrevne steder som AK28, Candyland, WIP og også Hammarby Artport. Kulturhuset, som ble skapt med tanke på å vise samtidskunst på alvor, har for lenge siden valgt bort den smale samtidskunsten og viser heller utstillinger med subkulturelle og minoritetsuttrykk.

«Stockholms Chelsea»

Per kapita finnes det altså et stort utvalg av forskjellige typer visningssteder for samtidskunst i Stockholm. Men skjer det noe viktig her’a?
– Svaret er både ja og nei. Bare i 2006-2007 har det skjedd en hel masse, i hvert fall på overflaten. En av de mest synlige forandringene er rent kosmetisk, mange av de gamle galleriene har byttet til seg nye, større og freshere lokaler. Tradisjonelt har galleriene i Stockholm samlet seg rundt området stermalm, der alle med penger også oftest velger å bo. Pengene har ikke flyttet på seg, men det har mange av de viktige galleriene gjort. Mange av dem er nå samlet rundt den samme bakgården i de nordvestlige delene av byen hvor det tidligere ikke fantes noen gallerier i det hele tatt.

Den Düsseldorfbaserte maleren Glen Rubsamen er for tiden aktuell med utstilling i Galleri Brändström & Stene. Her med bildet Pigeon Key # 3 fra 2005.

Galleri Brändström & Stene var først ute med å flytte til arkitektdesignede lokaler i Hudiksvalls-klusteret, som noen velger å kaller det siden det ligger i Hudiksvallsgatan. Andremann til området var det noe yngre Natalia Goldin Gallery, som nå har fått selskap av Andréhn-Schiptjenko, AERIA gallery og Galleri Nordenhake som gjenåpnet shop i Stockholm i tillegg til sitt nye Berlingalleri. Om kort tid vil også Mia Sundberg åpne i nye lokaler her.

Etter et år uten lokaler har også ALP gallery åpnet i nærheten, og noen nummer lengre bort i Torsgatan, finner vi en av «the new kids on the block», nemlig Loyal Gallery som også utgir det hippe og trendy tidskriftet Loyal Magazine. Loyal Gallery har spesialisert seg på amerikanske malere i en nyekspresjonistisk stil som var populær blant maleriprofessorer på Konsthøgskolan for ca. 20 år siden. Det er tydelig at denne typen maleri nå er in igjen. Bildene går unna som smør i solskinn og galleriet har ikke bare ett, men to gallerirom i den samme gata. Litt lenger opp i gaten finner man Crystal Palace som åpnet for omtrent en måned siden. Også det drives av unge mennesker som har fått teften på et trendy marked.

To av de tyngre Stockholmsgalleriene, Milliken Gallery og Galleri Magnus Karlsson, har (ennå?) ikke flyttet til det som i markedsføringen omtales med det temmelig pinlige begrepet «Stockholms Chelsea». Men selv om seks, sju gallerier i samme bakgård ikke helt kan sammenlignes med Chelseas 300 gallerier, har begrepet slått gjennom både i media og blant folk flest.

Bonniers konsthall, Stockholm. Foto: Jordgubbe

Den største kaka i det nye galleriområdet er dog Bonniers Konsthall som ligger i et helt nybygget hus i Torsgatan. Konsthallen eies av familien Bonnier som også driver sitt eget media-imperium, med tidligere direktør for Iaspis, Sara Arrhenius, som direktør. Selvom Bonniers Konsthall har vært åpen i over et år, har den holdt en overraskende lav profil på sitt kunstengasjement. Hittil har utstillingsprogrammet bestått av kunstskolestudenter, Bonnier-stipendiater og «generic exhibitions» med kunstnere Arrhenius har jobbet med i andre sammenhenger, og sånn vil det fortsette i minst et år fremover.

Skandaler og innavl

Da «vår mann i den store verden», Lars Nittve, kom tilbake til Moderna Museet fra direktørsposten på Tate Modern i 2001, var det mange som håpet på nye og spennende inputs til det da utskjelte museet. Moderna Museet har siden 70-tallet lidd av et stort Pontus Hultén-kompleks – ingen direktør er god nok hvis man sammenligner med Hultén. Men lite har skjedd på museet etter at Nittve tok over. Grunnen er kanskje at mye av energien har gått med til Nittves fundraising til planlagte storinnkjøp av glemte kvinnelige kunstnere. Det mest interessante som er skjedd når det gjelder utstillinger var et stort show med gubben Paul McCarthy og den store manifestasjonen av svensk samtidskunst kalt Modernautstillingen, en utstilling med nesten 50 kunstnere mellom 29 og 99 år – et utstillingsformat som er planlagt å repeteres hvert fjerde år.

Lars Nittve. Foto: Moderna Museet.

Nittves gode vennskap med direktørene David Neuman på Magasin 3, og Bo Nilsson på Liljevalchs, er godt kjent og noe ingen av dem har forsøkt å skjule. Tilløpet til en debatt om «gubbestyre» for fire-fem år siden ble fort glemt. At folk kjenner hverandre godt i en liten kunstverden er ikke så rart. Det er kanskje heller ikke så rart at det er de samme menneskene som sitter i kommiteer og styrer år etter år uten å byttes ut. I styret på nystartede Bonniers Konsthall sitter for eksempel både Lars Nittve og David Neuman. Dette er nødvendigvis ikke bare et problem. Administrasjon underlettes og det kan fungere positivt. Men det er ikke alt som dufter roser.

I et års tid har Nittve og Moderna Museet i forhandlet med Malmö by om å inkorporere den tidligere private kunsthallen Rooseum som en filial til Moderna Museet. Dette til tross for massiv motstand fra Malmös kunstliv som ønsker en selvstendig kunsthall. Både Nittve og Bo Nilsson har vært sjefer for Rooseum tidligere. Bo Nilsson forlot Rooseum for å bli sjef for Stockholms kunsthall Liljevalchs, men for omtrent et år siden takket han ja til å bli direktør for Charlottenburg i København, og har siden da drevet Liljevalchs parallelt.

Bo Nilsson. Foto: Liljevalchs.

Den 23nde august, etter nesten et helt år uten offisiell sjef, skulle Stockholms kommune endelig offentliggjøre hvem som var blitt ny sjef for Liljevalchs. Men da tiden for pressekonferansen kom ble kommunens inkompetanse avslørt; det eneste man hadde å si var at den sjef som skulle ha tiltrådt ikke lenger var aktuell. Rykteflommen gikk naturligvis over sine bredder, men det ble snart klart at den påtroppende direktøren som som hadde trukket seg (eller ble strøket) dagen før pressekonferansen var ingen ringere enn Bo Nilsson selv. Ideen var altså at han skulle få tilbake den jobben som han et år tidligere hadde forlatt til fordel for en annen jobb. Men Nilsson hadde ikke tenkt å «komme tilbake» for fullt. I stedet mente han at han kunne være direktør for Charlottenburg i København og Liljevalchs i Stockholm samtidig! At en mann kan lide av narsissisme og stormannsgalskap er en ting, men at Stockholms Kommune ikke så noe galt i at han Nilsson skulle lede to kunsthaller i to forskjellige land samtidig, er uforståelig.

Når Lars Nittve i et intervju tidligere i år ble spurt hvorvidt det er så bra å sitte i hverandres styrer svarte han på denne måten: «Det är lite av en tradition i vår värld att man sitter i varandras styrelser för att dela med sig av kunskap och kontakter – för konstens och publikens skull». Her begynner maktkonsentrasjonen og kompistradisjonen å skurre på alvor. Når de samme menneskene sitter i alle de viktige styrene i kunstlivet, brukes altså den samme kunnskapen, de samme kontaktene og de samme telefonnumrene om og om igjen in absurdum. Og når man motiverer det med at det er «best for publikum» begynner det å stinke av søtaktig, muggen og resiprok incest. Det er kanskje å tolke Nittves svar på en litt stygg måte, men en ting er ihvertfall sikkert: det blir ikke lett for en yngre generasjon kuratorer eller direktører å komme inn på en allerede innarbeidet arena av «same old, same old and that’s a good thing».

Relasjonell estetikk på Tensta Konsthall. Fra Gruppo A12 IKEA-prosjekt i 2005. Foto: kunstnerne.

«Skandalen om Tensta Konsthall» som fikk som konsekvens at Lars O Eriksson, en av de mest legendariske svenske kunstkritikerne, måtte gå fra sin jobb i Dagens Nyheter, er gamle nyheter. Skandalen startet da styret avsatte kunsthallens daglige leder Gregor Wroblewski og kurator Celia Prado mot massive protester fra Stockholms kunstliv i 2003. Eriksson skrev en privat e-post til «Alla goda krafter i konstsverige» hvor han beklaget saken og sa noe om «boykott» og «svartføtter», (svensk slang for Streikebrytere. Red anm.) som altså førte til at han fikk sparken.

Styret tilsatte i stedet den unge ledertrioen Rodrigo Mallea Lira, Ylva Ogland og Jelena Rundkvist, men nå har det lenge virket som om troikaen som innførte relasjonell estetikk på kunsthallen, er på veg bort. Mallea Lira og Ogland har bodd i New York i mer enn et år og er i gang med å starte et privat galleri i byen, samtidig som de fortsatt er sjefer for institusjonen i Tensta. Det er populært i Stockholm å sitte på flere posisjoner samtidig.

Få virkelige forandringer

Kunstnerduoen Fienden, her representert med Christian Saldert, er årets siste utstiller på det ultrahippe Galleri Kleerup.

Ingen by uten skandaler selvfølgelig, men bortsett fra en god infrastruktur for samtidskunsten og noen helt nystartede galleriinitiativer som Galleri Kleerup, som har lyktes i å markedsføre seg som et ultrahipt alternativ til de mer etablerte galleriene, samt Nordin Gallery og Galleri Niklas Belenius), er det få virkelige nyheter i byen. Både institusjonene og gallerienes programmer er forutsigbare resirkuleringer av ideer og kunstnere, og til og med Iaspis, som har hatt et velfortjent rykte som en interessant møteplass for nye kunstneriske ideer, har under avtroppende direktør Maria Linds ledelse blitt til et sted hvor man kun ser en begrenset sirkel av kunstnere og kunstnerisk praksis. Det har gått så langt at studenter på Kunsthøgskolene ikke engang gidder å søke de tidligere så ettertraktede Iaspis-stipende siden de ikke ser på seg selv som «Iaspis-kunstnere», et begrep som er kommet til å bety «en kunstner som arbeider med sosiale strukturer eller med en type arkivkunst under et noelunde politisk korrekt flagg, gjerne krydret med en klype institusjonskritikk».

Fra åpningen av maleren Carla Kleins utstilling i Jarla Partilager. Foto: Jeroen Bosch

At det er en liten gruppe som betyr noe i Stockholms kunstverden, og at nye nysgjerrige individer ikke slipper inn er den aller nyeste «kunsthallen», Jarla Partilager kanskje et bevis på. Milliardæren Gerhard de Geer har startet et eksklusivt museum midt i byen for sin samling med god samtidskunst som blant annet består av mange verk av Olafur Eliasson. Spesielt for stedet er eksklusiviteten – hit kan man ikke komme uinvitert. Jarla Partilager er kun åpent under lukkede tilstelninger for en liten gruppe av de Geers venner. Det er få i Stockholms kunstliv som i det hele tatt kjenner til at stedet eksisterer. Ikke en gang journalister som har lyst til å se utstillingene får lov å komme.

Håpet for Stockholms kunstliv er at flere private aktører starter gallerier, nye unge kunstkritikere kommer til og får plass i kritikkens verden, at det kommer inn nye folk i styrene for de eksisterende institusjonene, at flere kunstnere starter egne visningssteder, at flere rike personer begynner å samle på kunst i større skala, og at de allerede etablerte kreftene arbeider for en kunstverden som ikke er cyklopisk, men som står for forskjellige tanker og ytringer. Kanskje vil det skje med de nye sjefene som snart vil bli annonsert for institusjonene Liljevalchs, Iaspis og Kulturhuset? Stockholms kunstverden krysser fingrene for visjonære direktører som promoterer en intellektuell friksjon og et mangfold av ideer som vi ikke har sett på veldig lenge. Kanskje kan noe spennende og mindre forutsigbart plutselig skje?