Rom for en annen verden

Kurator Birnbaum har lagt den 53. Veneziabiennalen faretruende nært opp til Moskva-biennalen fra 2007. Dette er et problem, men fratar ikke den besøkende gleden over å tre inn i noen fabelaktige verk fra hele verden.

Den 53. Veneziabiennalen er den hittil største. Utstillingsarealene er større enn noensinne; nye utstillingshaller er bygd, den italienske paviljongen er flyttet bort til Arsenale og en helt ny og utvidet internasjonal paviljong, Palazzo delle Esposizioni, er bygd inne i Giardini-parken, som opprinnelig ble anlagt av Napoleon. I tillegg er antall deltakerland utvidet; hele 77 land har egen paviljong i år. Hvis man tenker over at bare omlag 30 av disse har plass inne i selve parken, kan man spørre seg hvor alle de andre paviljongene befinner seg. Jo, de er spredt utover hele Venezia, i palasser, kirker, forlatte lokaler og bygninger. I tillegg er antallet såkalte kollaterale utstillinger økende; dette dreier seg om 44 mindre museer og gallerier i området som har greid å assosiere seg til biennalen med egne utstillinger av svært varierende kvalitet over et område som strekker seg fra Lido i øst til Verona i vest. Det sier seg selv at skal man se alt, trenger man minst en uke som kunstturist i Venezia og omegn. Jeg tror, med hånden på hjertet, at ingen makter å se alt. Da kan man spørre seg: er Veneziabiennalen blitt for stor og området for uegnet? Ja, helt sikkert. Ideen om at alle land og tilsynelatende alle gallerier i nærheten kan få søke om å få delta har nådd en grense. Samtidig er det ingen tvil om at størrelsen og omfanget er med på å gjøre denne hendelsen til en av de største og mest absurde (les: underholdende) kunstbiennaler i verden.

Corte Nova: bakgaten som forbinder Arsenale og Giardini-parken i Venezias Castello-bydel. Foto: Eivind Røssaak

Veneziabiennalen er også den eldste biennalen i verden, med åpning i 1895, som et barn av verdensutstillingene; i utgangspunktet skapt for å promovere italiensk kunst, men den ble raskt en voksende internasjonal biennale. Siden stedet er Venezia kan denne biennalen faktisk skryte av at mens den pågår, er det beste av tidligmoderne og moderne kunst fra perioden 1300-2009 samlet på tre av Venezias øyer. Ingen byer kan matche dette. Dette øker pulsen på enhver kunstentusiast idet man lander på Marco Polo-flyplassen og kaster seg på en av båtene, Alilaguna, inn til byen (ikke ta bussen inn, det er helt feil). Den vanligste måten å se denne utstillingen er å bruke to dager, en dag på å se paviljongene i Giardini-parken og en dag på å se den største utstillingsarenaen, Arsenale, som ligger ved båtbyggeriet fra 1400-tallet like ved. I tillegg bør man, hvis man har tid, ta med seg noen av de paviljongene som ligger spredt rundt omkring i byen, som for eksempel den islandske paviljongen som ligger i andre enden av byen, i Canal Grande, ikke så langt i fra jernbanestasjonen. Og så kan man, hvis man er eventyrlysten, ta med seg noen av de kollaterale utstillingene, helt på måfå og i håp om å oppdage noe uventet. Bonusen med slike eventyr er at selv om galleriet man oppsøker er en stor skuffelse, så finnes det ikke en gate i Venezia som ikke byr på et eller annet vakkert i seg selv. Og en ting til: i Venezia bor det svært mange lokale kunstnere, og de får sjelden eller aldri lov til å delta i biennalen. De arrangerer derfor egne vernissasjer og åpne gallerier overalt i byen i dagene omkring åpningen. Er man heldig, kan man bli med på en båttur i nærområdet med lokale kunstnere til øyene rundt omkring hvor alt deles med sjarm. Jeg ble selv med på en slik tur til øya Giudecca hvor et helt kvartal var ominnredet til de lekreste kunstnerverksteder (kollektivet Ex Birreria, Guidecca Palanca 710/C) som alle var åpne for anledningen – og sikkert også hvis du banker på en vakker dag.

Det idemessige problemet

Årets internasjonale biennalekurator er den svenske Daniel Birnbaum (f. 1963), den yngste i biennalens historie. Han er ansvarlig for den internasjonale paviljongen og det store Arsenale, hvor om lag 100 kunstnere stiller ut. Det er disse delene jeg vil konsentrere meg om i denne omtalen. De nasjonale paviljongene har som kjent selvstendige opplegg, ofte med egne kuratorer. Birnbaum er etter hvert kjent for å ha kuratert flere store internasjonale utstillinger og biennaler, senest den Andre Moskvabiennalen i 2007. Han døpte den 53. Veneziabiennalen til Making Worlds (Fare Mondi på italiensk). Dette er en vakker og for så vidt aktuell tittel. Den får frem det faktum at kunst ikke lenger primært handler om å lage objekter, og den fremhever derved en sentral forskjell mellom kunst og design på en effektiv måte. Birnbaum hevder videre at alle kunstverk «represents a vision of the world» og er i siste instans «a way of making a world». Etterhvert blir tittelen en slags catch-all-frase, og det er det problematiske med tittelen; den er så åpen, hyggelig og omfattende at den til slutt nesten ikke betyr noen ting. Dette til tross for at Sven-Olov Wallenstein (som også samarbeidet med Birnbaum i Moskva), skriver en grei artikkel i katalogen om hvordan termen «Making Worlds» knytter an til hele filosofihistorien fra Platons filosofiskole til motstridende retninger som fenomenologi (Husserl) og logiske positivisme (Carnap), som faktisk begge, ifølge Wallenstein, forsøkte å komme frem til et nullpunkt hvorfra verden kunne analyseres riktigere, og frem til de mer konstruktivistiske retningene fra Heidegger til Deleuze og Nelson Goodmans Ways of Worldmaking.

Parergonale logikker i yvind Fahlströms imponerende installasjon, Dr. Schweitzer’s Last Mission (1964), utsnitt. Foto: Eivind Røssaak

Alt lar seg appropriere, og det er en smule forstemmende å se hvordan alle sponsorene og annonsørene har omfavnet tittelen. De italienske bilprodusentene som sponser biennalen skriver rundt omkring på store bannere ved Arsenale at «VI ER SOM KUNSTVERDENEN OGSÅ LEVENDE ENGASJERT I Å SKAPE VERDENER». Jaja, uten sponsorer overlever selv ikke Veneziabiennalen, og som Birnbaum har sagt i flere intervjuer, det er helt utrolig at det går an å lage en slik utstilling med så skrinne budsjetter. Også kunstverdenen og Venezia har merket finanskrisen. Men det virker også som om Birnbaum har tatt noen litt for enkle snarveier i sitt valg av tittel og tematikk. Som en forberedelse til den Andre Moskvabiennalen arrangerte Birnbaum en flott filosofisk konferanse som het «Thinking Worlds» i Moskva i 2006 med deltakelse fra blant andre Giorgio Agamben, Chantale Mouffe, Jacques Ranciere og Bernard Stiegler. Det virker som om programmet her har dannet utgangspunkt for ideen og tittelen til Veneziabiennalen. På den ene siden er det bra at man kan skape kontinuitet og videreutvikling av ideer på denne måten, på den andre side virker det som om Veneziabiennalens idé bare blir en lite forpliktende spin-off fra en konferanse som virkelig var solid. Hastverket og snarveiene kommer enda tydeligere frem når man ser at flere av de sentrale artiklene i Veneziabiennale-katalogen er opptrykk og utdrag i fra boken etter konferansen i Moskva. Dette er utilbørlig. Her er sindige Birnbaum taktløs og nonchalant. To store biennaler bør ikke gå hverandre så tett i næringen. Da får den alltid forekommende men fordomsfulle kritikken om at de internasjonale kunstbiennalene arrangeres av et laug som forskjellsløst reproduserer seg selv, faktisk rett. Nå er denne kritikken heldigvis ikke rammende for Veneziabiennalen i sin helhet. Her er nok av overraskelser og til tider suverene verker og installasjoner. Likevel er det noe for trygt og tannløst ved utstillingen. Det er som om tittelen, «Making Worlds» glatt legitimerer alle arbeidene uansett anslag, takt og tone. Og sammenligner man etikettene som presenterer de til dels forskjellige kunstverkene i Arsenale, så er det slående hvordan det sies at alle kunstnerne driver med en form for «replacing» eller «displacing» eller «translation» eller «critique» av noe. Altså, alle kunstverkene foretar en slags forskyvning eller en slags kritikk av noe allerede eksisterende. Jeg tror det er riktig at mange av verkene kan tolkes slik, men det forblir nesten bare tomme ord, når dette sies om og om igjen uten at det utdypes; det blir en litt krampaktig feiring av en åpning. Alt blir korrekt, hyggelig og kreativt. Det er som om flere av de gode verkene virkelig hadde fortjent en enda strammere regi og tydeligere tale, men det er kanskje blitt umulig; kanskje utstillingsformatet er blitt for stort, interessene for mange og budsjettet for lite?

De gode installasjonene

Foto fra Carsten Höllers Slide House Project-serie med inntegnete rutsjebaner. Foto: La Biennale

Selv om den sømløse regien kan være noe enerverende, er det som sagt mange gode verk og ideer å glede seg over. Det ble nesten som om noen av de beste verkene tydeliggjorde mangelen ved utstillingskonseptet, dvs. de gode verkene tar deg virkelig inn i en ny verden heller enn bare å fremstå som en påstand om dekonstruksjon eller «displacing». De beste verkene fikk kroppen til å dirre og persepsjonen til å bryte sammen på en engasjerende og spennende måte. Blant de første kunstverkene i Arsenale finner man belgiske Carsten Höllers. Idet man entrer det tredje rommet kan man velge å gå inn i en tunnel som Höller har konstruert (Swinging Curve). Den kan se ut som en minimalistisk skulptur, som om det er en utforsking av rene former. Poenget merker man ikke før man går inn i tunnelen. For det første føles det rart inni tunnelen å merke at dette ikke er en tung sak i betong, men rett og slett isopor. Det oppstår en bedragerisk diskrepans mellom persepsjon og fysikk. For det andre, denne diskrepansen videreutvikles enkelt og effektivt ved at tunnelen bøyer seg samtidig som den utvider seg; det oppstår et slags sug i kroppen idet man nærmer seg åpningen, som om tyngdekraften driver gjøn med oss. Veldig rar og uventet opplevelse med så enkle midler. Elegant fører Höller oss fra det minimalistiske til det teatrale, nærmest tivoliaktige, uten at verket kan plasseres i noen av stedene. Det skulpturelle forlates ved at gjenstanden blir et miljø man beveger seg i – over tid. Det er som om effekten er cinematisk – beslektet med en fun-ride, men i et svært nedtonet leie. Når man kommer ut av tunnelen åpenbarer Höllers Slide House Project seg, en samling fotografier av afrikansk arkitektur, ofte store forlatte bygninger, hvor Höller har tegnet inn rutsjebaner, som store spiraler som slynger seg nedover veggene eller utfor takene. Kontrasten mellom den statiske og forlatte bygningsmassen og den medrivende dynamikken i de skisseaktige rutsjebanene konkretiserer idealet om å «være realistisk ved å gjøre det umulige». Selv om Höllers grep er enkle, så merker man dybden i arbeidene; hans særegne bakgrunn innenfor naturvitenskap og arkitektur med kunnskapen om persepsjonsteori, fysiologi og zoologi kommer til sin rett.

Utsnitt fra Cildo Meireles fargede rom med videomonitor, fra installasjonen Pling Pling. Foto: Eivind Røssaak

Brasilanske Cildo Meireles har på samme måte ført post-konseptualistisk kunst inn i arkitekturen. I verket Pling Pling har han konstruert en passasje hvor man går gjennom seks rom, komplette med vegger, tak og innganger. Hvert av rommene er malt i en av primær- eller sekundærfargene, og via monitorer i hjørnet av hvert rom utvikles komplementærfarger som endrer seg langsomt over tid. Det blir et levende miljø. Rommene har sterk innflytelse på sinnet idet man går igjennom; det er som om fargene setter deg i ulike sinnsstemninger fra det lyse til det mørke idet man vandrer gjennom. I tillegg produserer de sterke fargeflatene underlige hallusinasjoner ved at åpningene mellom rommene oftest ser mer ut som en farget vegg heller enn en åpning. Jeg har aldri opplevd fargers emosjonelle kvaliteter så sterkt som i dette verket. Det var både behagelig og skremmende. Jeg merket at flere av de besøkende vandret gjennom rommene gang på gang, som om de var blitt aldeles besatt av scenarioet.

Mot slutten av Arsenale kan man oppdage kinesiske Chu Yuns installasjon. Man går inn i et komplett mørklagt rom. En enorm og reell spenning føles i rommet. Etterhvert som øynene tilvennes mørket, trer hundrevis av bittesmå røde, grønne, blå og hvite lys frem. Noen blinker, andre svirrer, lager linjer eller flytter seg. Gradvis går det opp for meg at jeg står i et rom fullstappet med elektroniske husholdnings- og kontorartikler som er slått på, som summer, som dirrer, som lever og sender ut relativt kraftige elektromagnetiske felter. Verket heter Constellation og er et arbeid som har vært har vært i kontinuerlig utvikling siden 2006 og som har vært vist i forskjellige varianter, også i Norge. Dette er i sannhet en levende konstellasjon; «lysbildet» i det mørke rommet flytter seg hele tiden. Det er nesten forstemmende å tenke på at vi til daglig beveger oss i slike rom og kontorlandskaper. Hva slag virkning har det egentlig på oss?

Experimentet

En besøkende fortaper seg i Georges Adéagbos idiosynkratiske installasjon La création et les créations…! Foto: Eivind Røssaak

Stillbilde og blomst fra Nathalie Djurbergs viltvoksende installasjon, Experimentet. Foto: Eivind Røssaak

Norsk natur: stillbilde fra Philippe Parrenos filminstallasjon El sueño de una cosa. Foto: La Biennale

I den internasjonale paviljongen (Palazzo delle Esposizioni) i Giardini-parken står verkene mye tettere og man blir lettere slått av mengden (nærmest rotet) enn av kvaliteten. Dette fører til at man kanskje må sette spørsmålstegn ved effektiviteten til uttrykk knyttet til store collager eller disse tidstypiske ansamlingene av found objects på slike utstillinger, som for eksempel afrikanske Georges Adéagbos La création et les créations…! De krever en tid og en ro man sjelden får på slike gigantutstillinger. Likevel blir jeg fascinert av det kontinuerlig utviklende, men kaotiske arkivet, Showcases, etter russiske Anna Parkinas (f. 1979) performances, selvbiografiske intervensjoner og bøker eller de store collagene av de meget sterke svenske kunstnerne yvind Falström og Jan Håfström som velfortjent har fått god plass under Birnbaums regi. Men den mest interessante svensken her er uten tvil Nathalie Djurberg (f. 1978) som fyller et helt rom i den internasjonale paviljongen med installasjonen Experimentet. Dette er som å tre inn i et av de merksnodiske universer. Rommet er mørkt, men noen kjempestore forvokste blomster, noen større enn de besøkende og flere i antall, skyter til værs som hissige erogene soner. De er kraftig opplyst, som om vi går i en slags kunstig hage, og materialet de er laget av, vet ikke helt hva det er, er mykt, nærmest organisk, og malt i glinsende og blanke farger. Det er som om vi suges inn i et mørkt og fuktig område av underbevisstheten, et forstørret eventyrland. Det omtales i katalogen som et surrealistisk paradis som har gått av hengslene. Inn i mellom blomstene er det satt opp noen lerreter hvor det går saftige videoer (tre filmer) hvor noen dukkefigurer romsterer i et landskap parallelt til utstillingsrommet, et pervotale, hvor disse avsindige «claymate»-figurene til Djurberg, konger, røvere, barn, tjenere, et helt kobbel av rariteter man husker fra barndommens verste godnattfortellinger, går inn i et dels karnevalistisk, dels orgiastisk, dels voldelig ritual hvor kropper, grynting og gruff går om hverandre akkompagnert av Hans Bergs frodige lydunivers. Jeg fikk ikke satt meg skikkelig inn i historien (hvis det overhodet er mulig?), inntrykkene ble for sterke. Det var som å gå i et vrengt rom hvor utstillingsrommet ble til filmens landskap og vandringen blant tingene, blomstene ble til en vandring i selve filmen. Det skal bli meget spennende å følge dette kunstnerskapet. Den filmatiske energien i verket har jeg ikke opplevd siden jeg så Martha Colburns filmer i New York for en tid tilbake.

Fransk-algirske Philippe Parrenos film blir en øvelse i beherskelse i sammenligning. Han har satt opp et eksperiment kalt El sueño de una cosa, i et rom fylt av andre verker. Rommet er lyst, og i enden er det satt opp en gruppe hvite monokrome malerier i storformat a la Robert Rauschenbergs bilder fra 1951. Etter Rauschenberg laget John Cage sin berømte 4’33 minutter med stillhet som han beskrev som «airports for light, shadow and particles». Parreno har tatt denne visjonen på ordet. Etter noen minutter mørklegges rommet brått og en kort, men intens film på ett minutt projiseres på det hvite maleriet. Filmen er en billedsterk komposisjon av klipp fra et norsk landskap, Bjørnøya eller Svalbard, til det ekstremt sterke tonefølget av Edgar Vareses Desert. Parrenos film antyder en narrasjon gjennom sin utsøkt effektive klippeteknikk og det hele ender i et magisk crescendo hvor noen blomster brått kommer opp av bakken, en finurlig digital effekt – og igjen, et vakkert møte mellom det minimale og det barokke.

Besøk Tobias Rehbergers elleville kafeteria, Was du liebst, bringt dich auch zum Weinen i den internasjonale paviljongen. Foto: La Biennale

Besøket i den internasjonale paviljongen bør avsluttes med en kaffe i paviljongens kafeteria som er totalinnredet av tyske Tobias Rehberger under tittelen Was du liebst, bringt dich auch zum Weinen. Han bruker speil og en spesiell type kamuflasjefarger som ble brukt på skip under Første verdenskrig. Det består av komplekse geometriske mønstre i kontrastfarger som svart/hvitt som forstyrrer og krysser hverandre. Denne formen for kamuflasjemønstre ble gjerne kalt Dazzel Painting og ble ikke brukt for å skjule skipene, men for å gjøre hastighet og retning umulig å beregne. I kombinasjon med et sammensurium av speil som går ut i rommet, er dette blitt et fantastisk rom og et nesten umulig sted å spise i – i hvert fall i ro og mak.

Ingressbilde: Noen av Nathalie Djurbergs blomster i menneskestørrelse, fra installasjonen Experimentet. Foto: La Biennale.