Rituelle forbipasseringer

Liv Reidun Brakstad, Knit-it, performance, Oslo 21.september

Brakstads strikkeaksjon ved høstjevndøgn 21. september har rituelle trekk. Med sin kunst fremstår hun som en liminal skikkelse som opererer i grenseland på tvers av en rekke kategorier.

Hvorfor strikker de?
Hva betyr dette?
Er det en strikkekonkurranse?
Hun har kommet mye lenger enn deg, men du strikker med bomullsgarn, er det solberggarn 12/2?
Det er for lite strikking, bra at dere gjør det.
Det minner meg om da jeg strikket teppe til datteren min før hun ble født. Hvitt, altså.
May I take a photo?
Hva er dette, egentlig?

“Det er det du ser”, svarer billedkunstneren Liv Reidun Brakstad på spørsmål fra tilfeldig forbipasserende som intetanende blir omgjort til tilskuere i hallen på Glasmagasinet i Oslo en tirsdag mellom klokken ett og to. Bare så lenge en vil det selv, men allikevel.

Tilskueren er her i uformell språklig dialog med et ubevegelig kunstverk. Det ubevegelige kunstverket signert Brakstad Konsept, har beveget seg fra plassen utenfor Oslo Domkirke og inn i glassmagasinets hall. Det blir stående der med bare hendene i bevegelse, og består av seks menn og kvinner iført mørk dress, hvit skjorte og røde slips. Hvorfor?

Det er lett å komme i dialog med Brakstad, samtidig som hun selv er en del av kunstverket, og altså har gjort seg selv til et kunstobjekt som kan betraktes. Som en derfor som tilskuer har rett, eller kanskje føler en forpliktelse til å ilegge en tolkning, ut fra de ikke-konvensjonelle konvensjoner som etter hvert ligger i forutsetningene for ulike typer konsept-kunst. Men det intetanende publikum som dukker opp her har slett ikke bedt om å være tilskuere. De tar seg derfor retten til å gi respons på situasjonen ut ifra egne forutsetninger, som jeg vil kalle ærlige og spontane uttrykk for en flyktig opplevelse akkurat her og nå.

Er dette kunst? Brakstad svarer at det er en verdensutstilling, som varer over flere år. Hun forteller at det står folk i samme kostyme og strikker i Stavanger og på Lillehammer også, og andre steder i verden vil komme med etter hvert. Kunstverket er nemlig ikke avsluttet med denne seansen. Det vil gjentas ved vår- og høstjevndøgn i tre år fremover. Konseptet er en oppfordring. Til hva?

Rituelle objekter og årstidssyklus
Går en inn med vilje til å tolke dette konseptet på dets egne premisser, må en lese det som objekt – som en tingliggjøring av bakenforliggende innhold, slik objekter fungerer symbolsk i rituelle sammenhenger. Dette kunstverket har umiskjennelig noen av de samme kjennetegnene som et ritual. Det inngår i en årstidssyklus i og med at det manifesterer seg i kalenderåret til samme tid som de gamle før-kristne fruktbarhetsfester. Dette er altså et syklisk ritual. Objektene brukt her står allikevel i kontrast til det en vil forbinde med orgastiske årstidsfester. Som en kjenner det fra Brakstads virksomhet, er ingenting ved det dresskledde objektet hun fremstiller tilfeldig. Det fremføres gjennom skarpe og konsist overraskende kombinasjoner av elementer i tilværelsen som ikke tidligere har vært assosiativt forbundet. Det er Brakstads spesialitet å ta tak i det selvfølgelige, og å underliggjøre det. Når Brakstad lykkes i en slik sammenstilling blir vante konvensjoner avkledd for sine vaner, og utfordret. Det var kanskje noe slikt den russiske kunstteoretikeren Viktor Sjklovskij tenkte seg da han for snart hundre år siden tok til orde for at kunstens oppgave er å underliggjøre det tilvendte, slik at sansene våkner ved å oppleve tingene på nytt. Som nye.

Det er det kraftige regnværet som har skylt gruppen fra torget utenfor domkirken og inn på Glasmagasinet. Gruppen blir stående rett foran reklamen til kosmetikkgiganten ”Esthetique”. Å dekke til skiltet er altså ikke tilsiktet, men en konsekvens av det årstidssykliske, nemlig septemberregn. Overraskelsesmomentet fører til en viss usikkerhet hos vekteren på Glassmagasinet, som lurer på hvor lenge de har tenkt å stå der, men han skal høre med parfymeledelsen, sier han, om det er OK. Og det er det. Brakstad har en egen evne til respektfull dialog. Det funker som regel.

Om parfymereklamen blir en del av kunstverket, eller om det blir rammen, får her være opp til fortolkeren. Men som gruppe antar de strikkende form av å være et rituelt objekt, samtidig som de gjør bruk av rituelle objekter.

I bruken av rituelle objekter ligger det en forutsetning om at dette objektet gjennom kontekstualisering har en kraft i seg selv, som er uadskillelig fra objektet, og som gjør objektet virksomt for den tilstedeværende, uansett hvilken individuell fortolkning en måtte legge i det. I bruken av forenklinger som maksimalt utnytter en naiv tilnærmingsmåte – det vil si en symbolbruk som aktiverer det selvfølgelige, de vedtatte kulturelle stereotyper – makter Brakstad å komme i dialog med et publikum som undertegnede antar bare i beskjeden grad besøker institusjoner for aktuell samtidskunst.

Symbolsk fargebruk
Den mørke dressen er kostymet til maktens menn, og rødt slips, det blodige? Eller det som provoserer? Til Aftenposten har Brakstad sagt at ”De bestemmende menn hadde rødt slips da de begynte å bombe Afghanistan”. En ytterligere fargesymbolsk tolkning er ikke uinteressant her, den rituelle rammen tatt i betraktning. Den onde dronningen i eventyret om Snøhvit ønsket seg en datter ”så hvit som snø, så rød som blod, og så sort som ibenholt”, noe som fikk meg som barn til å grøsse på ryggen. Disse tre fargene, rødt, sort og hvitt, er nemlig de elementære farger i før-kristen ritualutøvelse. De symboliserer helt spesifikke kvaliteter i rituelle praksiser i ikke-vestlige kulturer. Disse tre fargenes innbyrdes betydning kan variere i ulike kulturer, men en står allikevel igjen med et inntrykk av at det er en klar relasjonell sammenheng mellom det hvite, det røde og det sorte.

Aktiviteten, eller den tematiske ”handlingen” ligger i det utøverne har i hendene, og det ”lille” forløpet, altså timen hvert halvår som er viet til rituell strikking. Det er også inn imot denne handlingen de fleste av tilskuernes kommentarer er rettet. At en hjemlig handling fokuseres og omfortolkes ved å flyttes ut i det offentlige rom er verken nytt eller ukjent i performance-kunsten. En har tidligere blant annet sett broderende offentlige menn i utstillingsvinduer i Amsterdam, og spising avløst av toalettbesøk i et utstillingsvindu på Karl-Johan. I Knit-it er det hvite ved strikketøyet en påminnelse om babytepper, men også om likkleder eller brudeslør. Hvitt er i den vestlige kulturfortolkning knyttet til renhet eller uskyld eller fred (fredsduen er hvit), men også til døden. Det er denne ambivalensen den hvite fargen i strikketøyet spiller på. Det hvite omslutter oss i livets fortettede, rituelle høydepunkter. Rebecca West i Ibsens Rosmersholm strikker også på et hvitt strikketøy, og vi vet ikke om det er brudestas, babyteppe eller likklede hun strikker, hun heller. Ikke før stykket er ferdig. Uansett er aktiviteten – å strikke – knyttet til omtanke for noen eller noe.

Liminalt
Og akkurat som Rebecca i Rosmersholm er Brakstad en liminal skikkelse, for å bruke et nyttig begrep fra antropologen Victor Turner. Hun befinner seg ”betwixt and between” altså ikke i, men mellom ulike kategorier. Ikke bare av det brede publikum, men også innen kunstverdenens oppfatning av seg selv, blir hun stående midt imellom. Det er også det hun vil. Hun ønsker å provosere, ikke bare som kommentator av den allmenne politiske og bevissthetsmessige sløvhet hos den jevne hop, men også selvopptattheten hos en generasjon kunstnere hvis selvkommenterende ironi ikke lenger evner å skape dialog utover seg selv. Brakstad har valgt en posisjon som krever både mot og utholdenhet, og ser man på hennes vedvarende produksjon av performance gjennom de siste tjue år, kan hun vise til rikelig av begge deler.

Individuelt og kollektivt
En eldre dame som går forbi stanser forundret og forteller med glede at hun har strikketøyet sitt med, hun også, og drar det opp av vesken. Men hennes er ikke hvitt, det er lilla. Hun strikker en jakke. Hun skal til en venninne i ettermiddag, til kaffe og kake. Og da skal de strikke. Mens en ung forretingsmann i dress, som senere viser seg å være fra Sri Lanka, relaterer det strikkende opptrinnet til borgerkrigen i hans eget land, som har vart i tjue år, sier han. På klingende bokmål. Selv har han den mørke dressen, mangler bare riktig farge på slips, og strikketøy.

Som kunstverk blir Knit-it på denne bakgrunnen både svært tilgjengelig og ganske utilgjengelig. Det rituelle bildet som skapes er tuftet på svært så selvsagte kulturelle konvensjoner, og har utgangspunkt og potensiell virkning i et kulturelt og globalt perspektiv. Samtidig er det lett for en bivåner av publikumsdialogen å se at det er på grunnlag av individuelle erfaringer den enkelte tilskuer relaterer seg til kunstverket. Den som kjenner Brakstads arbeider fra tidligere vet at dette er noe av den spesielle kvaliteten i hennes arbeider.

Performance-handlingen 21. september er avsluttet for i år, men kunstverket Knit-it vil foregå på de samme datoer i tre år fremover. Her kan alle som vil melde seg på det inkluderende konseptet og selv bli utøvere. Den hvite strikketråden kan sno seg rundt jordkloden, både mot øst og vest.

Rosmers Rebecca gikk jo som kjent ”rett west”, og ned i de liminale avgrunner, som ifølge Victor Turner er bunnløse. Men dette var innenfor en veldefinert Ibsensk fiksjonsramme. Den storpolitiske fiksjonsramme som Knit-it både er en del av, og en kommentar til – et sort/hvitt virkelighetsbilde iscenesatt av markedskrefter og maktovergrep – trenger å bli kommentert også i kunsten. Brakstad er ikke redd for det naive, og dersom en definerer selve den rituelle handlingen Knit-it som en ironisk kommentar til det som skjer i verden, er selvironien hos Brakstad ikke så sterk at den overskygger den reflekterende, kommenterende handlingen, selv om den aldri er helt borte. Tar en den storpolitiske verdenssituasjon i dag på alvor er det helt nødvendig å gå over avgrunnene for å få sagt sitt, også i kunsten. Regn i brudesløret skal jo bety lykke hvis det ikke var likklede, da. Jeg husker ikke så nøye.

Knit-it på nettet >>