Torsdag og fredag arrangerte Rogaland kunstsenter og Stavanger2008 symposiet Site and Art, om kunst og sted fra kunstnernes perspektiv og om instrumentelle muligheter og utfordringer. Filosofen Oliver Marchart avsluttet første dag med påstanden «Public sphere doesn’t exist».
 |
| Torunn Larsen (Rogaland kunstsenter) åpner dag to av symposiet Site and Art på Tou Scene, Stavanger |
Lars Ramberg, Jeanne van Heeswijk, Angus Farquhar, Alfredo Jaar og Vito Acconci er kunstnere som antageligvis kun har to ting til felles; de kan plasseres inn under den nokså vidstrakte headingen Site and Art, og de er alle dyktige formidlere av sine egne prosjekter. Spranget mellom Acconcis virtuelle virkelighet og van Heeswijks bydelsprosjekter kunne ha sprengt publikums mulighet til å reflektere over tematikken, men i stedet gjorde det oss oppmerksomme på den uendelighet av utfordringer og muligheter vi står overfor når vi snakker om kunst i offentlig rom.
Det er ikke helt riktig at Oliver Marchart avviser eksistensen av public sphere. Det han sier er at den offentlige sfæren oppstår gjennom antagonisme, uenighet, kamp og fiendskap. Den er ikke et fast og avgrenset rom som ligger klart til å bli fylt opp av for eksempel kunstneriske objekter. Den offentlige sfære er et mellomrom, noe som oppstår mellom mennesker i det de er i strid med hverandre, i det de fremmer uforenelige meninger og synspunkter.
Marcharts abstrakte og mellommenneskelige sfære kunne man finne igjen i flere av de kunstneriske prosjektene som ble vist fram. Jeanne van Heeswijk, som heller velger å kalle seg selv mediator – mellomann – enn kunstner, er mer opptatt av å synliggjøre og forfølge relasjonelle konflikter og samspill, enn av å konkretisering egen kunstnerisk praksis. Lars Ramberg omtaler seg selv på en liknende måte når han ser seg som en representant for folket forstått som en uendelighet av individuelle forskjeller. Hans katalysatorevne gjør ham i stand til å snakke høyt om det alle hvisker om: «Zweifel!»
Dag to handlet i stor grad om bruk av kunst i by- og stedsutvikling. Lewis Biggs snakket om Liverpool, Inger Blix Kvammen om Barentsregionen, mens Tone Hansen, Per Gunner Tverbakk og Jørn Mortensen hadde Oslo og som fokusområde. Imidlertid kommer også disse foredragsholderne fra kunstfeltet, ingen av dem har sitt daglige virke innenfor byplanlegging eller politikk. Resultatet ble at stedet og rommet også denne dagen ble belyst på kunstens premisser.
Og kanskje er det derfor Mortensens avsluttende kommentar spilte så godt opp mot Marcharts tanker om den offentlige sfæren. Skal kunsten ha en selvstendig kritisk stemme i et gjennomkapitalisert offentlig rom må den gjøre det umulige, eller i følge Jørn Mortensen; forsvinne – .
Men gjennom de ulike prosjektpresentasjonene viste dette symposiet oss også en mindre fatalistisk løsning, en mulighet som handler om at stedsspesifikk kunst kan bedrive sin anarkistiske geriljavirksomhet på kryss og tvers av konvensjonelle grenser og verdihierarkier. At den stedsspesifikke kunsten kan skape sitt eget landskap, temporære mulighetsrom, offentlige sfærer, mellommenneskelige møtesteder.
Meget lang replikk som utfyllende orientering til din knappe rapport fra Site & Art i Stavanger
Site & Art Symposium ga tilgang til noe vin på kveldstid, men var intet drikkegilde i sokratisk forstand á la Platons dialogiske formidling. Det vil si: Kjærlighet var også tema. En uuttalt kjærlighet, stort sett, til kunstpraksis og samarbeidsformer som ønsker å bidra til en fysisk og kulturell offentlighet hvor fornuft og følelser, undring og gjenkjennelse, lokalpolitikk og kosmopolitikk kan ha sin estetiske og etiske plass.
Men også helt direkte ble kjærlighet et tema, slik som da en moden kvinne kom bort til meg den siste dagen og spurte om vi trengte assistanse til Alfredo Jaars prosjekt i Nabolagshemmeligheter (som jeg driver sammen med den svenske kunstneren Jörgen Svensson). Hun ville gjerne hjelpe, om hun kunne, en kunstner som arbeidet så dedikert som Alfredo, med hjertet som basis og pulserende måleenhet. Hun følte Alfredo var en slags kunstens healer, hans arbeider og prosjekt, som han hadde vist oss noen eksempler på under symposiet, var slike som gjorde mennesker hele, mente hun.
Jeg var ikke uenig. Alfredo Jaar har mot, både til store følelser og intellektuell kritikk av den treffende sorten. Og så er han en retoriker, en som vet hvordan han skal formidle det han ønsker å formidle for å skape den ønskede virkning. Noe som kanskje er kunstnerens viktigste egenskap. Jaars pathos er likevel ikke viktigere enn hans logos som igjen er utlagt med en større ethos. Den menneskelige karakteren er viktigere enn det konkrete budskapet som er viktigere enn det følsomme rommet som skapes hos tilskueren “ som er viktig nok i seg selv.
Site & Art-symposiet var vellykket for alle som virkelig er interessert i emnet – eller skjønner hva det handler om. Både Alfredo Jaar og Jeanne van Heeswijk var likevel noe “depressed” av Jørn Mortensen, fra nye Koro og gamle Utsmykkingsfondet, og hans snakk andre dag om at kunstnerens beste opsjon i det nyliberale samfunnet var “exiting” – ikke å delta, leve hemmelig, non serviam, gjøre seg usynlig, ikke visualisere – for kunsten blir fort til store reklameplakater for det kunstneren egentlig arbeider imot.
For en som har lest sin Georg Johannesen er dette ikke nye tanker, men det samme dilemmaet som all virkelig kunst til alle tider har stått ovenfor. Georg Johannesen mente i sin tid at hans fortid som lyriker (kunstner) hadde ødelagt hans sjanse for å bli tatt på alvor, og dermed ha noen som helst innvirkning gjennom sitt arbeid. Han mente at ”vi kunstnere er i samme posisjon som de parlamentariske konger: Vi er sparket oppover, men vi er uten stemmerett.” Det sa han allerede i 1966, da hans nestsiste rene diktsamling kom ut. Han fant seg andre skrive- og tenkemåter å bidra med; til en rausere norsk offentlighet, til et spissere språk, til en utvidet kunstforståelse “ til skjønnhet og avmakt.
Det var derfor interessant å høre Alfredo Jaar fortelle om hvordan han forlot arkitekturen til fordel for kunsten, fordi at han ikke kunne leve med arkitektens avhengighet av en stadig skitnere kapital (men han føyde til at han hadde tatt feil, det var minst like ille i kunstinstitusjonen). Mens det motsatte gjaldt for Vito Acconci, som forlot kunsten til fordel for arkitekturen, for der hadde hans kunstneriske tenkning et visst gjennomslag og virkningspotensiale.
Jeg tror begge har rett, i den forstand at kunsten kan stå for den mangelfulle generalisering og allmengjøring som betegner det moderne, differensierte samfunnet, og at all vandring mellom tenkemåter og kunstformer øker sjansene for gode og virkningsfulle verk som kan ha faktisk betydning for mennesker og steder.
Det er den rene kunsten og den rene tenkningen som er fienden. Det er den som er tilfreds med å være parlamentarisk konge. Du må være villig til å dø litt, slik Jeanne van Heeswijk formulerte det, for det du arbeider med, både i form av kompromiss og i form av arbeidsvilje, med evne til å se sammenhenger og strukturer for å måle virkninger.
Og der møttes symposiekunstnerne og budskapet i Jørn Mortensens innlegg “ ”Where are the Artists when you need them?” “ som på mange måter faktisk var det mest optimistiske innlegget av alle, synes nå jeg. Han, mye mer enn f.eks. kunstfilosofen Oliver Marchart, tegnet opp et arbeidsrom for disse kunstformene, hvor også det utenfor ble synlig. Mer enn det, han skisserte, med utgangspunkt i Bjørvika-prosjektet, kunstnerens spesielle ansvar som arbeider i det offentlige rommet under nyliberalismen og mediekapitalismen. (Jeg tar ikke opp den spesielle Bjørvika-historien som er viktig og klargjørende, ikke minst om forholdene i Oslo og Norge.)
Mortensen formulerte på sett og vis det samme som mange av kunstnerne, og kanskje spesielt det som Jeanne van Heeswijk hadde angitt dagen før, i sin presentasjon, at bare god nok og dyp nok kunnskapsinnhenting og research kan produsere gode og viktige nok verk/prosjekt/prosesser som bør eller ikke bør visualiseres. At det å skape deltagelse og samarbeidsformer automatisk reduserer maktens og kapitalens egennyttige handlingsrom.
Alfredo Jaar og Jeanne van Heeswijk anførte imidlertid etterpå, ganske korrekt, at Jørn Mortensen og Oliver Marchart likevel manglet et utvidet fokus på de andre partenes ansvar for det offentlige rommet (og kunstens rolle), og at det mye oftere er kommisjonæren, bedriften, kommunen, institusjonen eller andre parter som ikke gjør godt nok arbeid og forarbeid, og som ikke gjennomtenker det offentlige rommets etiske og estetiske kvaliteter. Men i et symposium hvor vi først og fremst ser på Site & Art fra kunsten og kunstnerens perspektiv er intet mer nødvendig enn å minne nettopp om kunstnerens eget ansvar. For meg ble nettopp det “ ansvar og mot “ den symposiekjernen jeg i etterkant kunne skrelle meg frem til.
Alfredo Jaar antok at hans arbeider var 90% research og 10% presisjon, og at han oftest brukte mellom 2-6 år på en ”public intervention”. Lars Ramberg kalte seg selv en glokal utforsker. Han mente han brukte 6 år på å finne frem til de sju neonbokstavene i ZWEIFEL på Palast der Republic i Berlin. Og de virket.
Strategier for å unngå å være ”nyttige idioter” og bli ”olje i maskineriet” ble manet frem gjennom presentasjonene. Den ansvarlige kunstneren kan skape verk og prosesser som bidrar til noe mer enn kommisjonærens merkevarebygging. Site & Art er en del av Stavanger2008, som noen anser som ren merkevarebygging av Stavanger-regionen. Alle er vi innenfor systemet, og kan bare arbeide derfra. Eller slik Georg Johannesen også sa, i et tidlig dikt kalt ”Generasjon”, han som alltid anbefalte eksilet så varmt, både som menneskelig og kunstnerisk posisjon, det ikke å lefle med makten, at: ”Vi ville melde oss ut av verden / men fikk ikke tak i noe skjema”. At Oliver Marchart avsluttet sitt innlegg med mitt favoritt-Cohen-sitat taler imidlertid til hans fordel (jeg brukte det allerede i ”Festen” fra en Kielland-Artist-Book): ”Ring the bells that still can ring / Forget your perfect offering / There is a crack, a crack in everything / That’s how the light gets in”.
Alle bidragsyterne var skjønt enige om at det kollektive rommet rundt oss ble konstituert av kamp og motstand. Det rene og perfekte rommet var ikke et offentlig rom. Jeanne: Field of crisis. Friksjon. Lars: Field of doubt. Uneinigkeit. Alfredo: Field of intervention. Historisk momentum. Oliver Marchart: Field of antagonism. Agoni. Vito Acconci: Field of the impossible. Det usette. Lewis Biggs: Field of contextual sensitivity. Glokalitet.
Habermas’ konsensusbegrep hadde svært dårlige kår. Kunstneren som tror at hans arbeid handler om å bli utstilt og solgt til fremme for karrieren og publikums beundring, han holdt betimelig kjeft. Den institusjonelle kunsten og dens entydige dimensjon av å være instrument kun for seg selv og ingen andre (også kalt autonomi av enkelte menighetsmedlemmer), var uuttalt tilstede som negativ forståelsesramme, hvor kunsten er et frafall av ansvar, og opptrer som kunstnerisme og borgerlig tilpasning. Men som Vito Acconci sa, det er kanskje i design at det største potensialet for estetisk innovasjon ligger i dag.
Per Gunnar Tverbakk og Tone Hansens gjennomgang av outsorcingen og bedriftsgjøringen av Norge, og betydningen for den performative og informative kunsten, hadde budskap men manglet litt retorisk punch. Jeg kan ikke la være å nevne deres bruk av Brechts kalenderhistorie ”Teppeveverne i Kulan-Bulak ærer Lenin” (oversatt av Georg Johannesen), for å antyde to motsatte former for kunst i det offentlige rommet. Brechts diktstrofer antyder også den relasjonelle kunstens forhistorie.
Landsbyen har samlet inn penger for å reise en byste til ære for Lenin, men landsbyen plages av pest. Folk dør. Da kommer et forslag om at landsbyen i stedet for å reise en byste skal kjøpe petroleum og helle over myra hvor den smittefarlige myggen lever, for å utslette disse, og redde landsbyboernes liv. De så gjør på Lenins dag. Men henger etterpå opp en tavle på jernbanestasjonen som forteller om deres valg og handling, alt til ære for Lenin.
Teppeveverne i Kulan-Bulak valgte altså bort den monumentale og tradisjonelle kunsten (statuen kommer av stat, statskunst, maktens kunst) til fordel for det som vi i dag kan kalle et verk med en mer relasjonell estetikk. Tverbakk/Hansen har antagelig fanget denne historien fra Claire Bishops Participation, som også er en kritikk av Nicolas Bourriauds begrep om relasjonell estetikk, i hvert fall slik det snevert fremstår gjennom hans bok Relasjonell estetikk, nettopp endelig på norsk. Slik sett forstår vi at relasjonell estetikk og tenkning alltid har vært der, vi har bare kalt det noe annet før, og at det ikke minst handler om å fange helheten i situasjonen og sette kunsten inn i en større sammenheng, gjerne med former for deltagelse.
Når det gjelder lokal mediedekning av symposiet skal den forbigås i stillhet. Mediene er ganske skamløse entiteter, stort sett uinteressert i kunnskap og forskningsfront, rett og slett uten kunst- og kulturbegrep. Din knappe refleksjon her på Kunstkritikk.no fanger også lite av det mest interessante under symposiet, dessverre, men understreker din akademiske posisjon og forsvar av et institusjonelt kunstbegrep også for kunsten utenfor museet – selv om du åpner døra littegrann på gløtt til slutt, med en slags aksept av at stedsspesifikk kunst kan ha en viss eksistensberettigelse. Jeg har sagt det før: Stavanger er en meget borgerlig andedam med lite utviklede arenaer for kunstforståelse. Personlig synes jeg både kunstbegrepet og steds-/offentlighetsbegrepet ble godt knadd gjennom symposiet.
Alfredo Jaar lar for øvrig følgende diktstrofe, fra William Carlos Williams Paterson, fare over skjermen når du kommer til hans hjemmeside. Strofen er en liten verdensanskuelse som passer bedre nå, under mediekapitalismen, enn på Williams tid. Den inneholder et humanistisk kunstsyn og et kunstlidenskapelig menneskesyn. Den første verselinja var også tittelen på hans innlegg/presentasjon under symposiet. Han fortalte oss utpå kvelden at han alltid brukte denne tittelen når han snakket om kunst og kunstens vesen rundt omkring i verden:
it is difficult
to get the news
from poems
yet men die miserably
every day
for lack
of what is found
there