Postkort fra Moskva

Moskva er en drøm for konspirasjonsteoretikere, men fremstår som noe av et mareritt for (sosial-)realister.

Chto Delat, ..
Chto Delats delvis sensurerte verk i utstillingen Ten Thousand Wiles and a Hundred Thousand Tricks på Institutt for afrikastudier i Moskva.

Jeg ankom Moskva et par timer etter at et tog på den mørkeblå T-banelinjen hadde sporet av og sendt over tjue passasjerer i døden; før jeg reiste videre til St. Petersburg og Manifesta, hadde et malaysisk passasjerfly med nesten 300 mennesker om bord blitt skutt ned over ukrainsk territorium. Og mens kjæresten min signaliserte at jeg for all del måtte holde meg unna T-banen, og Liza og Maria, de to ukrainerne jeg tilbragte første kveld i Moskva med, kastet seg på første nattog hjem til Kiev etter flytragedien (de fryktet at grensen kunne bli stengt), virket Moskva påfallende uberørt av de fatale begivenhetene. Få ville egentlig snakke om konflikten med Ukraina, og estisk-russiske Olga viste til at det var flere mennesker som tok livet av seg på T-banen i New York enn det var dødsofre i ulykken på linje 3.

På et hustak traff jeg den venstreradikale kunstneren Anastasia som betrodde meg at husleien hennes ble betalt av en oligarkfrue. De historiske ironiene og sosiale motsetningene er overalt og eklatante, men vanskelige å sette i perspektiv. Jeg fikk ofte høre om det ene og det andre at det hadde «uklar» status, det befant seg i en eller annen form for «gråsone». Megabyen framsto med andre ord som en drøm for konspirasjonsteoretikere, og et mareritt for (sosial-)realister. Mens jeg forgjeves forsøkte å forstå Moskvas hemmeligheter, har de lokale samtidskunstnerne valgt allegorikerens modus.

Jeg besøkte Lenins mausoleum og Malevitsjs svarte firkant (fra et rent konserveringsmessig synspunkt holder Lenin seg klart best). Boris sa at myndighetene ikke tør begrave Lenin, av frykt for at kommunismen skal hjemsøke landet. Russisk-israelske Haim pekte på en statue av Lenin, der han ikke er portrettert i den typiske gestikulerende posituren, men lener seg fredfullt tilbake i en stol, og sa: «Han vet ikke at revolusjonen er over.» Og han viste meg det bortgjemte og nedgrodde huset til konstruktivisten Melnikov, samt det falleferdige leilighetskomplekset Narkomfin – to revolusjonære kulturminner med «uavklart status». Deretter tok han meg med til et monument over opprøret i 1905, ikke fordi monumentet var bemerkelsesverdig i seg selv, men fordi den åpne plassen omkring var avstengt. For ham var plassen blitt et emblem for et samfunn der offentligheten eroderer og samlingsplasser som kan vekke minner om fortidens radikale energier for all del må kontrolleres.

Olga introduserte meg for Institutt for afrikastudier, et statlig forskningssenter etablert i 1959 i det som opprinnelig hadde vært den ekstravagante residensen til en styrtrik armener. Instituttet spesialiserer seg på studier av de sosio-økonomiske, kulturelle og politiske problemene som oppsto i kjølvannet av avkolonialiseringen av Afrika. At vi i det hele tatt slapp inn i bygningen skyldtes at den var siste stoppested for Ten Thousand Wiles and a Hundred Thousand Tricks, en gruppeutstilling kuratert av det kroatiske kollektivet HWH. Opplevelsen av instituttet overdøvde kunstverkene fullstendig, men ga ny resonans til alle de fiktive sovjetiske forskningsinstituttene på fjorårets Bergen Assembly, som plutselig framsto som virkelighetstro.

Vladislav Krutsjinskij,
Fra Vladislav Krutsjinskijs portrettserie av kollegane på Institutt for afrikastudier.

Overvåket av fem strenge vakter, ble vi geleidet rundt av en obligatorisk guide som kun snakket russisk. Blant fantastiske mosaikker av afrikanske frigjøringshelter, sovjetiske kontormøbler og montre fulle afro-etnografika, var det plassert store doser politisert samtidskunst. Om jeg forsto Maxim rett, arbeidet flere av instituttets forskere fortsatt innenfor et marxistisk paradigme. De syntes angivelig at utstillingsprosjektet, som har hentet inspirasjon og tittel fra Franz Fanons Jordens fordømte, ikke var radikalt nok i sin analyse av dagens verdensorden. I instituttets bakgård viste kunstnergruppen Chto Delat en politisk allegori som var delvis sensurert. Blant en rekke megetsigende figurer i finér, var det hengt et svart klede over en politimann med hundehode og Lenins mausoleum krysset med en sopp. Ryktene skulle ha det til at sensuren slett ikke kom fra høyeste hold, men fra instituttets vaktmannskap (i politihundens tilfelle) og instituttledelsen (i mausoleets tilfelle). Jeg har aldri opplevd en mer motsigelsesfull og kompromissvillig (freudianske marxister ville ha sagt «overbestemt») utstillingskontekst. Best fungerte ironisk nok bidraget til en av instituttets ansatte, Vladislav Krutsjinskij, som hadde tegnet en portrettserie av sine kolleger. På ett av dem sitter forskerne og diskuterer «So, the topic of today’s roundtable is ‘Are we exotic by ourselves or is it so because we study Africa?’».

Hinsides all meta-eksotisme oppdaget jeg for alvor det multietniske Russland i Moskva. For eksempel så jeg Untitled (Native Foreigners), en utstilling viet kunstnere født i Kaukasus mot slutten av Sovjetæraen. Den vises på Garage, et kunstsenter i Gorkijparken drevet av kjæresten til oligarken Roman Abramovitsj. Størst inntrykk gjorde ett av verkene til russisk-dagestanske Taus Makhatsjeva, som hadde plassert et tjuetalls treneser i en monter. Kroppsdelene framsto verken som traumatiske eller fetisjistiske: Nesene lå ganske enkelt og pekte mot himmelen, som en besnærende enigmatisk fjellformasjon, og tittelen Landscape alluderte ganske riktig til at samme ord brukes om både nese og fjell på avarisk, ett av de mange språkene som snakkes i Dagestan. Visstnok finnes det en rekke fortellinger derfra om menn som blir frastjålet nesen sin og må ut på eventyr for å vinne den tilbake. Legg til at neseprofil antagelig er en viktig etnisk markør i fjellandet, som etnisk sett er den mest sammensatte republikken i Russland, og Makhatsjevas likefremme ambulerende neser får en voldsom allegorisk ladning, både på Garage i Moskva og i helt andre sammenhenger (dagen etter så jeg dem på What Thinks Me, en nydelig utstilling med utgangspunkt i John Baldessaris verk med samme navn på Taiga i St. Petersburg). Jeg går gjerne den veien disse nesene peker.


Москваялдаса салам буго урхъараб нужеде

Ellef

 

Ellef Prestsæter, f. 1982, er kurator på Blaker gml. meieri og kritiker i Klassekampen og Kunstkritikk. Han har nylig oversatt José de Almada Negreiros’ Oppfinnelsen av den lyse dagen. Som medlem og grunnlegger av Skandinavisk institut for samtidig sammenlignende vandalisme (SISSV) er han for tiden aktuell med en utstilling ved Museum Jorn i Silkeborg.

Leserinnlegg