Utstillingen Ghost in the Machine sløser ikke med virkemidlene. Ane Hjort Guttus nye film Manifest (2020) er projisert på Sveinung R. Unnelands Kjøkkenskulptur, som først avslører sin funksjonalitet hvis du beveger deg rundt den. Det som fra fremsiden ser ut som en vanlig projeksjonsvegg i et galleri, er ved nærmere inspeksjon et forkledd kjøkken. Guttu og Unneland har begge lang fartstid som undervisere ved kunstakademiene i Norge, og utstillingen på Hordaland kunstsenter har oppstått som resultat av møtet mellom de to i forbindelse med Unnelands PhD ved Fakultet for kunst, musikk og design (KMD) ved Universitetet i Bergen.
Når utstillingen tar for seg kunstakademienes vilkår, er det altså et insiderperspektiv vi får. For de av oss som har fulgt kunstutdanningene de siste 25-30 årene er dette kjent stoff: Konsolideringen av mindre autonome utdanninger til større tverrdisiplinære konglomerater, økende grad av målstyring, akademisering og profesjonalisering. Med andre ord er kunstakademienes transformasjon en strukturell normalisering som er parallell med samfunnsutviklingen forøvrig. De fire høyere kunstutdanningene i Norge (Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø) har ulik organisasjon, kultur og historie. Når jeg i det følgende bruker betegnelsen «kunstakademi», er det for enkelhets skyld og med vitende upresist, men også en anerkjennelse av hva de har felles.
Det er ingen tvil om at kunstakademiene har endret seg i den samme perioden. Ane Hjort Guttus essay «Farvel til kunstutdanningen slik vi kjente den» er til nå kanskje den viktigste refleksjonen over disse endringene, og var delvis inspirert av en workshop på KMD i regi av Unneland. Til tross for endringene har en viktig grunnpilar hele tiden vært at det som skapes på kunstakademiene er flyktig, i prosess, og at i den grad det finnes kriterier for å vurdere det som skapes, så er de også flyktige, subjektive og stadig i endring. Kunstakademiet er en arena som muliggjør en sosialisering inn i måter å praktisere på som er uregjerlige. Å tro på at kunstakademiet i dag er en nøytral, fleksibel struktur som gir rom for dette, er å samtidig tro på at regulert (begrenset) tilgang, studie- og emneplaner, digitale læringsverktøy, pensum og så videre er det nødvendige og tilstrekkelige rammeverket for disse prosessene og praksisene. Det er det selvsagt ikke, og det er nettopp det utstillingen Ghost in the Machine peker på og forsøker å vise en mulig vei unna.
Unnelands installasjon fungerer både som utstillingsarkitektur og projeksjonsflate for Guttus film Manifest, men den den spiller også en sentral rolle i filmen. Installasjonen er et mobilt kjøkken forkledd som en gallerivegg. Det ble utviklet i samarbeid med båtbygger og kunstner Maik Riebort og studenter under den nevnte workshopen på KMD – ledet av Unneland som underviser og er PhD-stipendiat, med Guttu som biveileder. Interessant nok gjenfinner vi det samme maktforholdet i begge samarbeidene: læreren og studenten. Det er dette kjente hierarkiet som utfordres i utstillingen, for her er studentene og lærerne medsammensvorne, partners in crime, med en felles motstander: New Public Management og dens hverdagslige avatarer.
Unneland og Guttu tar i bruk ulike strategier for å manifestere motstand. Unnelands prosjekt tar i bruk relasjonelle strategier hvor målet er like mye å skape mikrosamfunn hvor utveksling av ideer og erfaringer er likestilt med den fysiske manifestasjonen av ideene. Kjøkkenskulpturen er også den tredje arkitektoniske intervensjonen Unneland har lagd på KMD i sitt PhD-prosjekt, som en strategi for å utvide handlingsrommet for sosial interaksjon, produksjon og visning av kunst. Der Unnelands intervensjoner er konkrete reaksjoner mot institusjonens arkitektur og organisering, tillater Guttus verk en spekulativ politisk motreaksjon. Guttus 27 minutter lange film Manifest har, som tittelen tilsier, et mer ideologisk utmeislet premiss. Filmen er en fiksjonsdokumentar satt til et fiktivt kunstakademi som fremstår som en syntese av de norske kunstakademiene, selv om den er filmet ved KMD i Bergen. Ved dette kunstakademiet har studenter og ansatte organisert en skinnledelse hvis hovedoppgave er å utarbeide fiktive studieplaner, rapporter og evalueringer som sendes oppover i systemet. Det hele for å gi dekke til den egentlige kunstneriske aktiviteten og undervisningen som foregår, planlagt og organisert av studenter og ansatte i fellesskap gjennom allmøtet.
Selv om denne organisasjonsmodellen synes å låne inspirasjon fra en nær politisk radikal tid i Norge, er det et pragmatisk prinsipp som ligger til grunn. På spørsmål om hvorfor de ikke heller oppretter et eget kunstakademi utenfor systemet, konstaterer skinnrektor, som også er rengjøringsassistent, at det finnes ikke noe «utenfor» i høyere utdanning og at det eneste autentiske forholdet man kan ha til akademia idag, det er «et kriminelt forhold». Med dette parafraserer Guttu Fred Moten og Stefano Harney, som i essayet «The University and the Undercommons» (2004) ser universitetet som en reaksjonær og undertrykkende struktur, som like fullt gir ly til intellektuelle flyktninger som trenger universitetet, men nekter å reprodusere dets historiske, koloniale og patriarkalske arv. Kunstakademiene har lenge akseptert og omfavnet rollen som slike undercommons, som fristeder hvor nye måter å gjøre, tenke og organisere har kunnet utvikle seg i opposisjon til etablerte politiske og kulturelle hegemonier.
Om denne selvforståelsen har hatt rot i virkeligheten kan diskuteres, i hvert fall om den er mulig å opprettholde over tid. Historien om Vestlandets kunstakademi (VKA) kan være et illustrerende eksempel. Det ble startet i 1973 som en motvekt til det konservative Statens kunstakademi i Oslo. Det var selvorganisert og kunstnerdrevet, frem til 1981 da det ble en statlig utdanning. I 1996 ble VKA slått sammen med Statens høgskole for kunsthåndverk og design for å danne Kunsthøgskolen i Bergen, og i 2017 ble Kunsthøgskolen en del av Universitetet i Bergen som et kunstfaglig fakultet, KMD. Dette er nøyaktig den samme endringen det norske samfunnet gjennomgikk i samme periode. Fra fattig og politisk radikalt til nystrøket nyliberalistisk reformert idag.
Det er en slik, om sant skal sies, noe heroisk historieforstelse Guttus Manifest må leses inn i når de arkitektoniske rammene for filmen nettopp er KMDs nye Snøhetta-tegnede signalbygg, som rent arkitektonisk sett er den uinntagelige manifestasjonen av denne prosessen. Men, som Moten og Harneys undercommons har ikke Guttus akademi noe ønske om hverken å reformere institusjonen eller å vende tilbake til en historisk modell belemret med patriarkalsk og kolonialistisk bagasje. Akademiet er heller en parallell institusjon som bruker moderinstitusjonens styringsverktøy som kamuflasje for å skjule et autonomt para-akademi. Det viktige spørsmålet er allikevel ikke om det fiktive para-akademiet kan være en modell for et undercommon, et fristed for kunstutdanningen i akademia, men om det er et dystrere forvarsel.
Manifest er et presist og ganske nøkternt snapshot av livet i institusjonen slik det erfares av beboerne av kunstakademiene idag. De store reformenes tid nærmer seg slutten, den neoliberale ideologien og New Public Managements styringsprinsipper er implementert, og innenfor det nye statsapparatet (som kunstakademiene er en blindtarm i) er muligheten for overvåkning og kontroll nærmest total. Kontrollmekanismene er mange, de er rasjonelle og velbegrunnede, en apollinsk overbygning over et dionysisk, uregjerlig fellesskap. Ventilasjonssystemer som skrus av etter kontortid (når de voksne har gått hjem), vinduer som ikke kan åpnes, digitale låssystemet som registrerer alle bevegelser, HMS-instrukser som forbyr matlaging og regulerer arbeidstid, og så videre og så videre. På overflaten trygt, effektivisert og strømlinjeformet, men for menneskene i institusjonen destabiliserende og fremmedgjørende. Rommet for å leve og handle etter andre imperativer enn det målbare og målstyrte i den post-reformatoriske institusjonen blir mindre hver dag, for hvert nye mikrodirektiv.
Hva er det som står på spill, i Guttus Manifest, annet enn det Vàclav Havel i manifestet Power of the Powerless (1978) beskriver som å «leve i sannhet» i et post-totalitært regime? Havel etablerer begrepet «post-totalitært» for å beskrive et regime hvis kontroll- og overvåkningsmekanismer er så totale at de ikke lenger er avhengig av en autoritet, kun en fortelling – et tautologisk, selvforsterkende narrativ som løser individet fra et hvert annet ansvar enn å bekrefte dette narrativet. For Havel er det post-totalitære regime et fenomenologisk rammeverk som setter betingelsene for enhver erfaring av livet i regimet, og å «leve i sannhet» er en prosess hvor individet tar tar ansvar for å avdekke regimets hulhet. Det er i et slikt lys Manifest er et urovekkende frempek. Para-akademiet har gått under jorden og innkapslet seg i den post-reformatoriske moderinstitusjonen hvor det reflekterer institusjonens narrativ tilbake, uten å ansvarliggjøre hverken seg selv eller institusjonen. Manifest beskriver ikke en utopi, men en fallitterklæring hvor den post-reformatoriske prosessen har nådd sin hendelseshorisont, og bortenfor denne er verden slik vi kjente den irreversibelt utenfor rekkevidde, mens fremtiden strekker seg ut foran oss som en uendelig rekke repetisjoner av nået.
En så fatalistisk lesning av verket er kanskje for drøy, men for en som har erfaring fra innsiden av kunstakademiene idag, er filmen så presis at det er ubehagelig, og noe i en trigges, om det er kamplyst eller apati. Simon Critchley skriver i boken Infinitely Demanding (2007) at de vestlige liberale demokratiene lider under et motivasjonsunderskudd, et underskudd som i stor grad skyldes den vage følelsen av at det ikke finnes noen (politisk) vei ut av uføret verden er i. Symptomet på dette for Critchley er to typer nihilisme, passiv og aktiv. Løsningen er en radikal etisk ansvarliggjøring av individet og fellesskapet. For det det er verdt, i den store sammenhengen, er det en slik etisk ansvarliggjøring Ghost in the Machine argumenterer for ved å stille det utopisk-dystopiske para-akademiet opp mot den faktiske ansvarliggjøringen som skjer hver dag på kunstakademiene når undervisere som Unneland, Guttu og mange andre kjemper for å opprettholde kunstakademiet som et nødvendig fenomenologisk rammeverk til tross for, oftere enn på grunn av, institusjonene de er innlemmet i.
