Poppis

Martinussen er barn av sin tid og viser det utilslørt med sin eye candy. Men det hadde vært fint å fornemme en undertone som ikke var fullt så friksjonsløs, en splittet tanke i denne visuelle frijazzen.

Marius Martinussen forlot Kunstakademiet i Trondheim i 2004 og synes siden det å ha vært knatrende produktiv, med prosjekter som ikke har gått helt ubemerket hen, blant annet ble det en del virak rundt hans hyllest til Mette-Marit i form av et digert veggmaleri i Berlin. Hvorfor dette tabloide motivet, hvilke sarkastiske beveggrunner lå bak, tenkte man umiddelbart. Men så virker det tvertimot som om Martinussen med dette faktisk forsøkte å gjenopprette kronprinsessens tapte ære, tilsmusset av tyske løgnaktige medier. Denne moralsk indignerte malerimanøveren, som flankeres av Kurt Nilsens fortannsglis, Mariusmønstrede rom og arendalske ølflaskeetiketter i stort format slår godt an gjennom sin ukompliserte, hyperbrede appell og tekniske mestring. Martinussen maler utvilsomt med stor sikkerhet. Hans gjenbruk av popartens yndlingsmotiver, kjendiser og konsumvarer, forfører per definisjon. De er skøyeraktige, avvæpnende uhøytidelige og i likhet med sine svært så tydelige forbilder, sammenfallende med sine egne overflater. What you see is what you get, med andre ord. Norges svar på Andy Warhol, har han ikke lite overilt blitt kalt. Men også denne upersonlige, maskinelle posisjonen blir uunngåelig noe slitt i kantene 40 år etter sin glanstid.

Denne unge maleren figurerer i to utstillinger i Oslo i år, først ble han vist på Kunstverket og nå er hans malerier å se på LNM. Utstillingen består bare av abstrakte arbeider, de fleste i et relativt stort format. En rekke lerreter spruter av energi, de synes improviserte i sin tilbakelente rytmiskhet, friske i skarpe og bemerkelsesverdige farger som skyter frem og forsvinner inn i flaten – alt i en klassisk kontinuitet av det abstrakte formspråket og med typiske titler som Arrangement of parts, Gathering og Cracking up. Lysere og mørkere fargetoner veksler, flaten er selvmotsigende og apellerer blant annet med sølvskimrende «gjennomhullinger». Flaten er gjerne tett og kompakt, myldrende av elementer som kan minne om fallende/svevende steiner eller flate, myke pastiller, en sær anatomi. Overflaten sprekker i enkelte arbeider opp på en måte som er slående lik romhelten Spiffs truende visuelle verden i Tommy og Tigern. Den såkalte popkulturen er her gangbar mynt så god som noen. Disse maleriene er stort sett spretne og muntre – med enkelte obligatoriske innslag av eksistensielle nerver, slik det konvensjonelt fremstilles i et abstrakt-ekspresjonistisk repertoar; med mørke og ubestemmelige slagsider i form av skygger eller forvrengte former. Om det foreligger emosjonelle aspekter er det i såfall som uforpliktende kopier av et følelsesladet formspråk man for eksempel finner hos Olav Christopher Jenssen. Det handler her rett og slett ikke om maleriet som psykologisk ladet flate, men som rent billedlige enheter. Kanskje det er derfor de ikke klarer å holde på oppmerksomheten over tid.

Sløyt og uanstrengt kombinerer Martinussen en rekke stiler i spennet mellom popart og abstrakt ekspresjonisme, tegneserier og reklame, strikt form og grafittitendenser i fri flyt. Særlig synes han å ha lagt sin elsk på elementer fra det skarpe amerikanske hardedge-maleriet fra 60-tallet, noe man godt kan forstå. Teknisk sett takler han denne stilmiksen, det er en fin driv i maleriene, men de synes først og fremst rent dekorative – optimalt tidsriktige matcher de tidens vedvarende retrotrend. Martinussen er jo barn av sin tid og viser det utilslørt med sin eye candy, som også ble brukt som tittel på en tidligere utstilling. Men det hadde vært fint å fornemme en undertone som ikke var fullt så friksjonsløs, en splittet tanke i denne visuelle frijazzen. Det umiddelbare blir et ideal som naturligvis bare delvis lykkes, noe Martinussen nok er bevisst, til det er disse maleriene for avhengige av sine forbilder og komposisjonene er så absolutt planlagte.

At maleriet i dag visstnok går på tomgang er i seg selv en kjedsommelig og tannløs påstand som i seg selv er null verdt. Maleriet som praksis kan være en rekke ting, i prinsippet det meste. En påviselig energi og futt i seg selv burde ikke kunne være selve hovedpoenget, som en indikator på at maleriet fremdeles inntar en sentral posisjon. Heller ikke hos Martinussen blir energinivå og teknikk tilfredsstillende og adekvate karakteristikker i seg selv, listen bør legges høyere. Derfor er Martinussen kanskje mest interessant i denne utstillingen i tre betraktelig mindre lerreter med tittelen Train-landscape I-III. Alle disse har en mer regelmessig, men samtidig merkelig utstråling gjennom sin blanke overflate og bølgende, lagvise inndeling, et slags snitt gjennom biologiske strukturer. Den overbevisende fargebruken i disse mønstrene hinter til en utforskende nerve som helt sikkert kan føre til noe fint.

^{Marius Martinussen, Cracking up}

(De to små bildene er henholdsvis Arrangement of parts og Gathering.)