Piksel 07 “ C’mon feel the noyz

De tidligere Piksel-utstillingene har hatt en tendens til å forsvinne langt inne i nerdenes rike, slik at et ikke-spesialisert publikum får problemer med å komme i kontakt med kunstverkene og tankene bak. I år ser publikumsvennlighet ut til å være det styrende prinsipp for utstillingen.

Paul Magee, Voice 2.0

«Fun House» er samtidig en tydelig markering av et skifte i digital/elektronisk kunst de seneste årene. Vekk med de blinkende skjermene, (vel, nesten), og vekk med skyhøye budsjetter basert på bruk av tung, kostbar og utilgjengelig teknologi. Istedet fokuser man på «Physical Computing» – integrerte løsninger med mekaniske elementer, fysisk interface og digitalteknologi som er innebygget i kunstverket og i mange tilfeller dermed blir usynlig. Piksel har alltid hatt en klar ideologisk agenda; festivalen ble etablert ut i fra en undersøkelse av gratis, åpenkilde programvare og kunnskapsdeling i utviklingen av nye digitale verktøy. Årets hovedtema er «Hackability» og begrepet utforskes både gjennom workshops, seminar, konsertserie og en utstilling der både software og hardware blir utsatt for dekonstruksjon og modifisering.

«Fun House» er en svært visuell utstilling, men i enda større grad er dette en utstilling basert på lyd. Og som vanlig har kuratorene og kunstnerne vært tvunget til å gjøre noen kompromisser når det gjelder lydens spredning i utstillingen. Myten sier at en gang under soundcheck til en Motorhead-konsert skal Lemmy ha sagt til lydmannen: «Is everything louder than everything else?». Dette gjelder til dels også her, spesielt under åpningen. Men det funker, kanskje fordi hvert av arbeidene har en egen karakteristisk lydkvalitet som gjør at de supplerer hverandre, eller i hvert fall ikke dreper hverandre.

Det første man møter er Paul Magee’s installasjon Voice 2.0 bestående av en matrise med 44 svarte høyttalere montert på veggen i trappeoppgangen inn til galleriet. Verket er tekstbasert, og genererer setninger bygget på en analyse av det engelske språkets fonetiske struktur kombinert med sannsynlighets-teori. Maskinen uttaler en setning ved å spre ulike fonetiske elementer utover hele lydfeltet slik at man hører en slags kroppsløs stemme som svever i luften. Blir man stående en stund, hører man at setningen blir gjentatt med små modifikasjoner. Er det sånn det høres ut når utenomjordiske vesener prøver seg på menneskespråk?

Daniel Palacios Jimenez, Waves

Gregory Shakar, The Analog Color Field Computer

Rett foran galleriinngangen står et av utstillingens mest fascinerende verk; Waves av den spanske kunstneren Daniel Palacios Jimenez. Her er det en fin balanse mellom det visuelle og det lydlige. Et hvitt tau er spent mellom to elektriske motorer som roterer i respons til publikums nærvær og aktivitet. Motorenes rotasjon gjør at tauet skaper bølger, både i lyd og i visuell form. Variasjonene i motorens hastighet, bestemt av tilskuernes bevegelser, gjør at både lyd og form er i stadig endring. Arbeidet minner kanskje om kinetisk kunst fra det tidlige 20nde århundre, særlig verkene til Moholy Nagy, men samtidig framstår det i sin enkelhet og stramme utforming som en form for datavisualisering frigjort fra skjermens hegemoni.

Ingen digitalutstilling uten computer-baserte installasjoner som publikum kan manipulere. Her er dette aspektet ivaretatt av amerikaneren Gregory Shakar med The Analog Color Field Computer – et nydelig, brukerdrevet lys- og lyd-instrument bestående av fem dataskjermer med fem tilhørende analoge instrumenter. Ved å fjerne det aller meste av det vi assosierer med dataskjermen i dag – vinduer, multimedia, tekst, 3D animasjoner – og å fokusere på skjermen som en lysskilde, har han skapt et kunstverk med et minimalistisk uttrykk kombinert med muligheten til å produsere en enorm variasjon. Verket kommer best til sin rett når man er helt alene i gallerirommet og kan styre alle de fem stasjonene til å vise de fargene, rytmene og tonene man selv ønsker. Arbeidet kan sammenlignes med et par nyere norske prosjekter; Amanda Steggells fantastiske Emotion Organ, og Kjell Bjørgeengens meget stramme installasjon som for tiden vises i Bergen Kunstmuseum. The Analog Color Field Computer kombinerer noe av interaktiviteten og publikumsengasjementet i Steggells verk med Bjørgeengens rene, formale estetikk.

Tim Vets og Erki De Vries, Poltergeist

Utstillingen har også noen satellitter, presentert på Lydgalleriet og USF. Det som fungerte best for meg var Poltergeist av de to belgiske kunstnerne Tim Vets og Erki De Vries, plassert i tre store glassmontre på USF. Hvert vindu inneholder fire elektromekaniske objekter som lager lyd ved å slå mot glassplaten med en liten hammer. Styrt av en datamaskin der det genereres rytmer, gir installasjonen inntrykk av å være både kaotisk og strukturert samtidig. Man får også en litt skummel følelse av at en kunstig intelligens styrer verkets musikalske fremføring i et forsøk på å kommunisere med tilskueren. At et digital-mekanisk instrument kan spille musikk med utvilsom følsomhet er noe veldig spesielt og er kanskje et bevis på at digitalkunstfeltet har modnet betraktelig i det siste.

I sin helhet er Piksel et viktig utstillingsvindu for en hybrid praksis der det overskrides kategorier slik som kunst, hacking, aktivisme, teknologiutvikling, osv. Samtidig er det toppen av et isfjell av aktiviteter som er preget av mye internasjonalt samarbeid, nettverksbygging og nyskaping. Det aller meste av aktiviteten Piksel representerer er totalt fraværende i den offisielle kunstverden. Kanskje dette er en bra ting, kanskje ikke, men det er i hvert fall en påminnelse om at det skjer mye interessant utenfor kunstinstitusjonens hvite vegger.