Will Benedicts utstilling på Bergen Kunsthall er både solo- og gruppeutstilling i ett. Gruppeutstillingen er kuratert av Benedict selv og rommer en del av de samarbeidene han har gjort med andre kunstnere. Tross i at de to utstillingene antydningsvis har fått hvert sitt rom, er det vanskelig å bestemme hvor den ene slutter og den andre tar til. Selvfølgeligheten som «utstillingen i utstillingen» turneres med, gjør at den fremstår som et uunngåelig appendiks til Benedicts malerier (hvorav også mange er samarbeid). Ved å løfte frem den sosiale rammen for produksjonen, undergraves det tradisjonelle fokus på enkeltkunstnere. En kunstnerisk praksis som i stor grad dreier seg om hvordan bilder organiseres, har naturlig nok en metodisk affinitet til kuratering. Nå er ikke Benedict en typisk sampler, men han virker styrt av en grunnleggende pragmatisk innstilling til bilder, og utfordrer stadig kunstbildets krav om særstatus. Toilets Not Temples er tittelen på en video Benedict har laget med David Leonard, men kunne også passet på utstillingen som helhet, preget som den er av implisitt selvdetronisering, et uhøytidlig (digitalt) bildesyn og stadige referanser til mat og konsum. Corruption Feeds er utstillingen blitt hetende i stedet. Uten at man skal henge seg opp i det, fremstår ikke Kunsthallens betoning av Benedicts interesse for den «transnasjonale politikken rundt global matdistribusjon» spesielt presis. Mer enn å formidle et spesifikt innhold, virker Benedict opptatt av å teste plastisiteten i skjemaene dette innholdet kommer til syne i (maleriet, reportasjen, utstillingen osv.)
Maleriene Benedict viser i Corruption Feeds ligger tett opp til det et nettsøk røper er et nokså utprøvd register for kunstneren: Kapaplater, gouache, innfelte lerret og pålimte foto. Kapa er et materiale som benyttes til montering av foto, eller bygging av 3D-modeller. Det er en mer nøytral, teksturløs grunn enn det klassiske linlerretet. Benedicts kapa rammer bokstavelig inn maleriet som en passepartout. At bildet inneholder et bilde gir assosiasjoner til dataskjermen, hvor man kan ha flere vinduer åpne parallelt. Innfellingsgrepet er i hovedsak brukt på en rekke liggende formater satt sammen av to like store plateseksjoner – nok en seksjonering, eller splitting. Som for å understreke at kapaen er et ledd i en omgjøring av lerretet til et mindre kresent underlag – en skjerm – er gouachen lagt på i flyktige strøk som ikke finner ordentlig feste. Platens glatte utside får fargen til å sprekke opp i dråper og render, avstøter den. I en del av bildene er sprekkingen unngått ved at fargen er gnidd på i gjerrigere, tørre felt, liggende rundt andre billedelmenter som vage skjolder og flekker.
Rommet domineres av en serie stående bilder med fotoer av gående mennesker, sett enten forfra eller bakfra. De er laget i samarbeid med Tom Humphreys, som også er representert i utstillingen med en serie lignende verk, der kapaen er byttet ut med keramiske fliser. Serien er symptomatisk i måten den kobler sammen to markante figurer i utstillingen: Benedicts kapaplater og Humphreys portretter. Flagrende hår og stressede ansiktsuttrykk indikerer at modellene er fotografert i forbifarten, mens de er ute og shopper eller lignende. Bildene er 165 cm høye og hengt slik at de portrettertes blikk (evt. bakhode) er i høyde med betrakterens. Den tilnærmede fullskalagjengivelsen antyder bildeflaten som en slags portaler personene liksom ankommer og forlater rommet gjennom. Trafikken inn og ut av disse maleriene gir dem en egen form for transparens. Gjennom å speile betrakteren representerer de oppjagede konsumentene et fravær av egentlig innhold. Betraktningen er uten friksjon, en åpning man ubesværet glir inn gjennom. Tidligere har Benedicts kapa-malerier mimet oppsettet til blant annet flagg og postkort. Orienteringen mot slike etablerte skjemaer legger en hinne av noe generisk og gjenkjennelig over maleriet, gjør det lettfordøyelig. .
Mat er ikke Benedicts hovedanliggende i Corruption Feeds, men likevel en kategori mange av motivene lar seg gruppere under: På en av kapamaleriene hans er det limt fast biter av tørrfisk (Floater 2, Will Benedict & Michele Di Menna, 2014). Et innfelt lerret i en annen kapaplate viser en kornåker (Untitled, 2014). Et bilde av torsk – Torsk – malt av Fredrik Kolstø i 1881, er hentet opp fra museets magasin, likeså Karl Uchermanns Kuhode, fra 1876. Mat er òg unektelig et slags omdreiningspunkt i videoen Toilets Not Temples. Selv om den spilles på en middels stor flatskjerm gjemt i et hjørne bak en installasjon bestående av noen store resirkulasjonsstasjoner (Untitled, 2010, Wolfgang Breuer), er videoen sentral. Den byr på en løs montasje av reportasjer, nyheter og ymse: I åpningsscenen er vi vitne til et styrtregn av døde mennesker over Mumbai (en mer morbid versjon av shopper-kroppene i maleriene). Så følger et innslag om vinproduksjon i India, en innspilling av en rapvideo på et hustak, norsk lakseoppdrett, et intervju med en animert delfin på fisketorget i Bergen osv. Alt er pakket inn i en fortelling som knytter menneskeregnet til global matdistribusjon, via noen kjemperotter. Videoen avsluttes med at hovedpersonen, spilt av David Leonard, står midt i en feststemt folkemengde i India. I karikert nyhetsreporterstil henvender han seg til et kamera som svever over ham, og gjentar variasjoner av samme, entusiastiske replikk – noe om at feiringen som pågår rundt ham markerer at matdistribusjonskrisen er løst og at man har lyktes i å få tatt livet av de gigantiske rottene. Den enorme menneskemengden er åpenbart uvitende statister, de som står nærmest forsøker å få Leonard til å danse. Han spanderer et par flaue trinn før han snur seg til kameraet igjen og gjentar replikken sin.
Nyhetsmedia forfekter en tilgang på rå virkelighet, men så fort dens bilder settes sammen og siver ut på nettet, er forurensingen og fiksjonaliseringen i prinsippet i gang. Ved hjelp av tacky animasjonstriks, søkte sammenstillinger og et plot fra B-filmens desidert nederste hylle, reduserer Benedict reportasjens stoff til virkelighetseffekter i et forkvaklet science fiction-eventyr. Toilets Not Temples fremstår dermed som den er regissert av nåtidens distraherte mediekonsument, som ser på Battlestar Galactica på Netflix samtidig som hun hopper frem og tilbake mellom fire tilfeldige Guardian-artikler plukket fra newsfeeden på Facebook – og byr på et trommesett på eBay. Som i maleriene kan man også her kjenne seg igjen.
