Den retrospektive utstillingen med Sverre Wyller på Haugar kunstmuseum i Tønsberg er en luftig, smakfull presentasjon av skulpturer og maleri fra kunstnerens over 40 år lange virke. Mange av verkene er laget av resirkulerte materialer, som transport- og pappkasser, plast og funne bjelker av stål og tre. I andre opptrer gamle veiskilt og røde postkasser. Men selv om materialbruken vitner om en interesse for industri, logistikk og gjenbruk, gir ikke Wyller inntrykk av å forsøke å si noe om slike temaer. Det er den abstrakte modernismens formale skjemaer utstillingen bringer tankene hen på, noe som gir den et litt pent og tilkneppet preg, og forankrer den trygt i den nære kunsthistorien.
På slutten av 70-tallet forlot Wyller arkitektstudier for å utdanne seg til kunstner. Deretter fulgte lengre opphold i Berlin og senere i New York. På 90-tallet flyttet han tilbake til Oslo og i ni år arbeidet han som professor i maleri på Kunstakademiet. Selv kjenner jeg kunsterskapet etter å ha besøkt det idyllisk beliggende visningsstedet KOSA, som Wyller driver sammen med kona Vera Wyller i Maridalen i Oslo. Her har paret omgjort et gammelt militært ammunisjonslager til atelier og visningssted, og ute i hagen, i skogkanten, har Wyllerne i tillegg oppført en liten paviljong, hvor de også har utstillinger.
På Haugar viser de første rommene bilder fra Wyllers opphold i Tyskland og USA: først syv mørke, «heftige» malerier fra 1983, deretter bilder som tydeligere slekter på amerikansk maleri fra etterkrigstiden, blant annet Large Red Hook Square #4 (1994), en kollasj av gulnede pappkasser, bølgepapp og felter i varme rødfarger. New York Series # 23 (1993) er en annen kollasj, med amerikanske aviser limt på en plate og overmalt med en skjematisk figur av røde bokser. Serien Akyver er malt på plast sent på 90-tallet og inkluderer også rutenett. Deretter følger ensfargede malerier på papp; malerier med vertikale fargefelt; veiskilt som er malt og liksom tagget over, som Nordkisa (2008), og serien Post 10-14 (2007), der Wyller har limt røde postkasser på «lerreter» av transportkasser.
Spredt rundt omkring i galleriene er i tillegg mange skulpturer, og de er i mine øyne utstillingens mest ansporende innslag. Kolbu og Kolbu #5 (2017) er små, delikate sammenstillinger av tre- og stålbjelker. En rekke skulpturer er fra serien Miramichi, og laget av skrapmetall fra en nedlagt canadisk fabrikk. Miramichi #3 (2010-2023) ser ut til å ha fått seg en voldsom trøkk. En stålbjelke er bøyd i nitti graders vinkel og koblet sammen med en enda mer kvestet bjelke. Skruer og muttere stikker ut, og skulpturens rå, upolerte utseende synliggjør hvilke krefter som må ha vært i sving for å forme stålet.
Andre skulpturer er rustne, sammenpressede rør, slik som de kubeformede Miramichi #10 (blå, gul rød) (2010). På galleriet Van Etten i Oslo vises en liten satelittutstilling med tre tilsvarende arbeider: to kollasjer samt en ansamling rustne stålrør oppå en massiv trebjelke. Wyllers skulpturer fungerer best når kunstnerens bearbeidelse av dem er mindre synlig, når de ikke forsøker å uttrykke en eller annen gest, følelse, intensjon. Da kommer de industrielle restmaterialene mer til sin rett, og skulpturene fremstår selvstendige og tankevekkende.
Brorparten av skulpturene til Wyller har imidlertid mer kunstferdige former og fasonger. Ta for eksempel den todelte Flatstål, oppreist (2014). På bakken ligger en T-formet bjelke, nesten som et kors, og fra denne stiger det opp et tynt bånd, som en papirremse vinden har virvlet opp. Lenger inne i utstillingen ses en lignende trudelutt, Uten tittel (2024), et stålbånd formet i en nesten-sirkulær hjerteform og montert på en stålgrå fot. Ute i museets borggård er Stilleben (2014) yndig dandert som en stor og pen sløyfe oppå en rektangulær hvit kasse. Utstillingens største skulptur Miramichi #14 (2010) består av en svakt buet bjelke med to andre bjelker oppå, som bøyer seg mot hverandre. Stålbjelkenes poetiske nesten-forbindelse gir motivet en sentimental klang. Disse uttrykksfulle fasongene avleder oppmerksomheten fra materialene. Nå tar liksom formgivningen større plass, og istedenfor å peke på de industrielle kreftene som en gang formet metallet, blir skulpturene forfinede gester som flørter med klisjeen.
På Haugar kommer utstillingen Sverre Wyller rett etter museets harselerende sommerutstilling, der kurator Erlend Hammer gjorde narr av dagens offentlige museer som lager blockbusters og fordummende formidlingsopplegg. På sett og vis ser jeg Wyller-utstillingen som kuratorens «svar» på denne beklagelige utviklingen. Wyllers kunst er i nær dialog med modernismen, og med et par hederlige unntak virker den ikke veldig engasjert i å si noe om verden utenfor kunsthistorien. På den ene siden er det velkomment med utstillinger som ikke krampaktig forholder seg til det som er relevant. På den andre siden opplever jeg utstillingen som vel museal, en kunst som lengter tilbake til gode, ordnede former.
