Den Berlin-baserte, amerikanske kunstneren Sean Snyder har i sine arbeider siden 1990-tallet ofte tatt for seg sirkulasjonen av mediebilder under forskjellige politiske regimer, både under den kalde krigen og i de siste tiårenes «terrorkrig». Snyder har særlig interessert seg for tilfeller der lesningen av bilder overstyres av politiske kontekster. Fjorårets Aleatoric Collision (Sony Scandal), tok for eksempel utgangspunkt i situasjonen da den politiske satirefilmen The Interview ble gjenstand for en reell politisk skandale etter et nordkoreansk hackerangrep mot Sony i 2014.
Utstillingen Eye of the Hurácan på det røft elegante bakgårdsgalleriet Schloss i Oslo er mindre storpolitisk anlagt. Her er det datautveksling på et mer generelt plan som opptar Snyder. Et av arbeidene har tittelen Network (Les Animaux De La Ferme), og referer til en plakat av den belgiske kunstneren Marcel Broodthaers. Med sin sedvanlige lek med bilde/tekst-kombinasjoner koblet Broodthaers i plakaten Les Animaux De La Ferme fra 1974 forskjellige raser av kyr med navnene på diverse bilprodusenter. Snyder låner det skjematiske oppsettet, men her er fotografier av fiskesluker paret med produktnavn på mobiltelefoner, flatskjermer, kjemiske grunnelementer og det sosiale nettverket LinkedIn – en broket samling som kan knyttes til former for informasjonsutveksling. Her beveger Snyder seg bort fra Broodthaers’ absurde taksonomiske system i retning av et åpent nettverk av assosiative lenker.
Utstillingens kritiske brodd er at Snyder også stiller spørsmål ved hvordan informasjon tillegges verdi. I videoen Cloud Sediment (Gstaad) sirkler en drone over bunkeren til et sveitsisk firma som markedsfører seg med å tilby katastrofesikker data-backup. Vi får ikke vite hva som lagres i bunkeren, men informasjonens antatte verdi underbygges av datasenterets eksklusivitet. Her er også det motsetningsfulle ved nettskyens luftige metafor gjort manifest: det immaterielle nettet har en fysisk, jordbunden infrastruktur, og i dette tilfellet er informasjonsskyen bokstavelig talt «sedimentert» i fjellet.
Det ligger en mer uttalt verdisetting bak 0.99€, som er en skjermdump av en «innspilling» av John Cages anti-komposisjon 4’33’’ fra iTunes-butikken. Partituret til 4’33’’ består som kjent av tre satser der det ikke skal spilles en note. I stedet skal tiden fylles av omgivelsenes «støy» når den fremføres. Dette gjør en innspilling kunstnerisk verdiløs, noe både Apple og programvaren som spiller av den tomme lydfilen stiller seg likegyldig til. Cages komposisjon er ren utstrekning i tid, og med Snyders tittel er tid bokstavelig talt blitt penger.
Samlet utgjør denne lille utstillingen et sofistikert argument for å lese kunsten som del av et kommunikasjonssystem der det enkelte verket fungerer både som en slags datalagringsenhet og som grensesnitt i et utvidet nettverk. Helt eksplisitt blir dette i verket Mnemosyndrone (Metadata), en stabel vinylklistremerker med en QR-kode trykket på fremsiden. Når man skanner koden, kommer det opp en lang liste med stikkord som «subtitles / apparatus / resolution / high definition / encryption / teletext / haiku». De kan leses som et assosiativt dikt, eller den typen tags som tidligere lå skjult i nettsiders kildekoder for å optimalisere søkeresultater. Metadata defineres som informasjon som beskriver annen informasjon, og Mnemosyndrone (Metadata) trekker veksler på den klassiske konseptkunstens strategier, der verkets «metadata» selv fikk verkstatus. Men tittelen refererer kanskje også til en annen informasjonsutveksling: den produksjonen av nye data som finner sted i det mobilapplikasjonen min leser koden. Også publikum, du og jeg, er noder i nettverket.
