Jeg ankommer Remedy Diner på Manhattan med Kraftwerks Computer Love i hodetelefonene mens bilder av Hollywood-skiltet i fyr og flamme på grunn av skogbrannene i LA hagler på sosiale medier. En passende opptakt til intervjuet mitt med Jakob S. Boeskov, en dansk kunstner og skribent bosatt i New York de siste 18 årene, om hans ferske dystopiske roman Wild Victim Unit.
Boeskovs arbeider har blitt vist på steder som Stedelijk Museum i Amsterdam, Statens Museum for Kunst i Danmark og New Museum i New York. Selv om han også har laget tegneserier, regissert filmer og gitt ut musikk, er Boeskov kanskje best kjent for konseptuelle prosjekter som dikter videre på eksisterende teknologi for å belyse spørsmål om overvåkning og makt. Eksempler inkluderer ID Sniper Rifle (2002), et fiktivt våpen som skyter GPS-brikker, som han brukte til å infiltrere en kinesisk våpenmesse, og Face Jagger (2015), en «biometrisk identitetssimulator» som lurer terrorister til å kjempe mot sine egne.
Lignende temaer går igjen i Wild Victim Unit, kunstnerens første roman. Historien følger filmskaperen Clint Levanter, som har fått en lukrativ jobb som manusforfatter for en stor Hollywood-produksjon. Men filmindustrien blir stadig mer dysfunksjonell under en bølge av overgrepsanklager, og Levanter rømmer California i en ødelagt Tesla – «driving across a nation haunted by oligarchy, gender wars, race riots and the enigmatic birth of artificial general intelligence», for å sitere baksideteksten. Over svart kaffe og en stabel med pannekaker utdyper Boeskov noen av ideene i boken.
Hva inspirerte deg til å skrive denne romanen?
Jeg begynte å skrive den under covid mens jeg lyttet til lydbokversjonen av Moby-Dick (1851). Moby-Dick består i bunn og grunn av essays. Jakten på den store hvalen danner hovedhistorien, men boken er full av digresjoner om alt fra homoseksualitet til sjøs til produksjon av tau. Boken min handler ikke om USA, men om det amerikanske imperiet, definert som NATO-alliansen, og Vestens overgang til et nyføydalt, teknologidrevet oligarki.
Det kjennes ut som at vi lever i farlige tider, der folk tar loven i egne hender. Nylig drepte Luigi Mangione CEO-en i United Healthcare, Brian Thompson, midt på lyse dagen – noe som på en uhyggelig måte speiles i romanen, hvor en terroristorganisasjon kalt Destroy All Computers planlegger attentater mot ledere av teknologiselskaper.
Jeg tror man kunne ane at noe sånt ville komme. En ikke-politisk terrorhandling, der målet er en bedriftsleder snarere enn en politiker – en form for korporativ terrorisme …
Som barn tok jeg en quiz på baksiden av et donaldblad for å vinne et Nesquik-håndkle med en kanin på. Jeg elsket den kaninen. Og sjokolademelk også, antar jeg. Men noen år senere holdt jeg en presentasjon på skolen om multinasjonale selskaper og innså at denne Nestlé-maskoten antakelig var djevelen. Romanen din kritiserer teknologiselskapene og deres kontroll over oss. Synes du måten slike selskaper utøver makt på har forandret seg?
Vi er ikke lenger undertrykket av kapitalismen. Vi holdes snarere som gisler, nesten som om vi alle lider av Stockholm-syndrom. Teknologiselskapene tjener penger på at vi er på Instagram. De profitterer på doomscrollingen vår. Det er ikke som da vi jobbet i fabrikken, hvor en ond fabrikkeier undertrykte oss, nå bidrar vi selv til det som kontrollerer oss. Jeg feller ingen moralsk dom – jeg er på Instagram selv og ser mye vakkert der. Men kapitalismen i dag fungerer slik at vi er en aktiv del av systemet som undertrykker oss. Og vi kontrolleres gjennom nytelse snarere enn smerte.
Et sentralt tema i boken din er overvåkning. Da jeg bodde i Berlin la jeg merke til at folk der var mer bevisste på dette med overvåkning. Kanskje på grunn av historien deres – først med naziregimet og senere med Stasi i Øst-Tyskland. Noen ville bare kommunisere via krypterte meldinger. Og så har du også rave-kulturen der, hvor man kanskje ikke bruker telefonen på flere dager. Andre steder har telefonen blitt en forlengelse av sinnet og kroppen, et opptaksverktøy som går konstant.
Gary T. Marx, en forsker innen overvåkningsteori, brukte begrepet «dossier-samfunnet» – et samfunn hvor det finnes en mappe på alle.
Det at dagens kommunikasjonsplattformer lagrer alt, gjør at man føler at man må oppføre seg som om man er i et jobbintervju hele tiden.
Den korporative logikken sniker seg inn overalt. Fra akademia til kunstinstitusjoner – alt styres av denne logikken, hvor folk stadig frykter å bli angitt til HR-avdelingen. Og dette utgjør en stor, stor risiko, fordi demokratiet vårt bør støtte fri meningsutveksling.
Og vi deler for mye også …
Ja. Nå skal alt være åpent. Baudrillard snakker om deregulering i boken The Agony of Power(2006). Først hadde vi 1960-tallet med p-pillen og oppløsningen av seksuelle normer. Senere fikk vi dereguleringen av finanssystemene. Nå har alt blitt deregulert og forvandlet til data.
Det er interessant hvordan vi en gang forestilte oss at maskiner skulle ta seg av det kjedelige arbeidet, slik at vi kunne ha det morsommere, lære mer, lage mer kunst, spille mer musikk. I stedet sitter vi og doomscroller på Instagram. I boken din beskriver du denne tilstanden som «å være hypnotisert av bilder av kropper og mat».
Selv om vi i nær fremtid skulle få på plass universell borgerlønn og ha all tid i verden, kunne problemet bli at denne nye fritiden bare ble brukt på porno og dataspill. Det ville vært et tilbakeskritt for samfunnet. Tiden vi lever i lider av en grunnleggende mangel på forståelse for menneskesjelen.
Helten i boken din er en manusforfatter som må gi opp Hollywood. Dette premisset virker som en refleksjon over hvordan visuell kultur skapes og konsumeres – den blir stadig mer desentralisert. Vi dropper kinoen for å sitte hjemme, limt til telefonene våre.
Ungdom i dag ser på youtubere, ikke filmstjerner. Warhol sa at i fremtiden ville alle være berømte i 15 minutter. Han tok ikke feil. Men selve grunnlaget for mye av kunsten hans er borte. Det finnes ikke lenger ekte Hollywood-stjerner eller musikkikoner. Verden kretser fortsatt rundt spektakulære og skandaløse hendelser, men de involverer sjelden «stjerner». Onlyfans-modeller, politikere og mediapersonligheter har tatt plassen deres.
Du beskriver dagens samfunn som en form for «tekno-føydalisme». Hvilke konsekvenser har parallellene mellom vår tid og middelalderen for kunstnere?
Vi lever i en nyføydal tid. Det er ikke fri konkurranse. De store selskapene dominerer fullstendig. Derfor kan vi se til middelalderens kunst. Det blir for enkelt å gi seg hen til dommedagsprofetier og si: «OK, verden kommer til å bli forferdelig.» På sett og vis har verden alltid vært forferdelig. Det var ikke lett å være et menneske, en komponist eller en narr i middelalderen heller. Men likevel skapte de kunst – en kunst som hadde en annen funksjon enn den har i dag. Jeg tror vårt mål må være å utforske kunstens vilkår under denne nye føydalismen. Under teknokapitalismen finnes det ikke hemmeligheter. Vi gir fra oss informasjon, tanker og følelser som blir kommersielle produkter. Vi må ikke glemme at mennesker trenger et indre liv.
Wild Victim Unit kommer ut på Synth Books 8. februar 2025.
Oversatt fra engelsk .
