I følge en pressemelding er billedkunstner Ingeborg Stana valgt til ny styreleder i Norske Billedkunstnere (NBK).
Stana ble valgt på NBKs Landsmøte sist helg. Hun gikk til valg på å sette kunstnernes levekår på dagsorden, og etterlyser en mer offensiv kunstpolitikk. I en artikkel i Aftenposten 8.mai 2007 stiller den nye styrelederen spørsmålet om det er moralsk akseptabelt at samfunnet utdanner kunstnere til fattigdom.
På Kunsthalle Zürich vecklade gesterna in sig i tystnad, språket sviktade och rummet höll andan.
Roland Albrecht, innehaver av Berlins minste museum, åpner utstilling på Van Etten i Oslo denne uken.
Nasjonalmuseets ledelse har hevdet at det var en glipp å oppgi kunstnerens fødested som Israel. Intern korrespondanse viser noe annet.
Aleksandra Domanović sporer forbindelserne mellem tekno-optimisme og fortidige nationalistiske drømme.
Hvilken bane?
T-banen?
Eller de lukkede rommene? Har du prøvd å snakke med disse veggene?
Du mener her på KK?
Camon, få det ut feiginger! Sprut!!!
Spytt UT!
RIOT or ROT!!! mama.
Paul Grøtvedt:
Det var interessant å lese styreleder i Norske Billedkunstnere, Ingenborg Stanas, innlegg i Aftenposten 20/5, om kunstnerstyrt formidling og kunstnerisk kompetanse. La meg først knytte en kommentar til kunstnerstyrt formidling. Høy kunstnerisk kompetanse gir ikke med nødvendighet en profesjonell kunstformidling. Det er nemlig stor forskjell på en dyktig kunstner og en dyktig formidler.
Det Ingeborg Stana skriver om den kunstneriske kompetanse, er derimot mer interessant. Her beveger hun seg inn i en tematikk som for lengst burde ha vært en kampsak for kunstnere og kunstnerorganisasjoner. For det vi har sett de siste 20 årene er en systematisk nedvurdering og nedgradering av den kunstneriske kompetansen. På det punkt nevner hun de offentlige innkjøpskomiteene, der kunstnerne gradvis er blitt fortrengt av teoretisk skolerte fagfolk.
I denne prosessen, med vektforskyvning mot teoretisk kunstkompetanse, havnet kunstnerne på defensiven. De markerte seg ikke som rettighetshavere til en spesifikk og nødvendig kunstkompetanse. Vi så dette tydelig da tidligere direktør ved Nasjonalmuseet, Sune Nordgren, for noen år siden gikk ut i Dagbladet og hevdet at ”kunstnerne har ikke kompetanse til å vurdere sine kollegers verker, det kan bare kunsthistorikere og kunstvitere.”
Ingeborg Stana peker på det forhold at kunstnerne har en helt spesiell kompetanse når det gjelder å forstå og vurdere kunstverkets motiver og maleriske egenskaper. De ser det fra en kunstners praktiske synsvinkel, følgelig besitter de en kompetanse som representerer et nødvendig og nyttig supplement til den teoretiske kunnskapen. Det er et sympatisk synspunkt, men i dagens toneangivende kretser er det null verd. NBK har tydeligvis ikke fått med seg at dagens kunst ikke lenger forholder seg til materialer og motiver. Den ”interessante” kunsten i dag handler om teoretisk diskurs.
Fra kunstteoretisk hold vil NBKs holdning til det kunstneriske bli karakterisert som banal og reaksjonær. Deres spesielle kompetanse hører en annen tid til, følgelig er den også helt malplassert i dagens kunstfaglige diskurs. NBK har altså lite å stille opp med når styreleder beklager den manglende innflytelsen over kunstfeltet. Kunstdiskursen er nemlig en rent teoretisk virksomhet, der kompetansen fra den praktiske kreativiteten og dømmekraften er irrelevant. Dermed blir det også viktig at kunstnerne tydeliggjør sitt kunstneriske særpreg og sin spesifikke kompetanse. Skal de beholde styringen over sine egne institusjoner, og delta i andre, må de demonstrere faglig kompetanse og myndighet.
Med en slik indre avklaring og opprustning blir det også mulig å mobilisere motmakt. Det vil si en samlet offensiv mot den stadig mer omseggripende teoretiseringen av kunstlivet. Til alle tider har kunsten vært en sansebasert virksomhet, en type erkjennelse på perseptive premisser. Dette er også utgangspunktet for bortimot 80 prosent av dagens norske kunstnere. De resterende prosentene, som egentlig utgjør en marginal gruppering i forhold til kunstfeltet som helhet, har alt for stor innflytelse og definisjonsmakt.
Det betyr at også diskursen og den teoribaserte kunsten har tilegnet seg et uberettiget hegemoni, som det verken er filosofisk eller politisk belegg for. Følgelig burde kunstnerne, gjennom sine organisasjoner gjøre noen strategiske grep for å gjenvinne likevekten i kunstlivet. For det er jo ikke Vårherre som har instituert diskursen som parameter for styring av kunstlivet, men levende mennesker av kjøtt og blod, med et endimensjonalt syn på det å skape. Diskurskunsten er dermed ikke et eviggyldig fenomen, den er tidsbetinget, og kan når som helst erstattes av andre og mer hensiktsmessige premisser for kunstlivet. Men da må kunstnerne komme på banen.
Jeg er så enig så enig med roger loyd! Er selv billedkunstner (maler)og synes hele denne holdninga til nbk er utrolig arrogant mot de som er ny utdannet eller i ferd med sin kunstner utdannelse. Hvem pokker er det NBK trur de er som kan sitte og uttale seg om hvorvidt folk skal ha frihet til og velge kunstner yrket?
En annen ting er det at NBK bør ta en titt på sine egne prosedyrer for valg av medlemmer, for der må en jo nesten være i slekt eller adoptert inn for og få medlemskap!? Noe som igjen vanskelig gjør for nye kunstnere og få tre frem i det offentlige rom med sin kunst da det mange ganger kreves medlemskap i NBK for og få stille ut her i landets gallerier.Kunstner miljøet i Norge er en trist og lukka institusjon i forhold til andre land der kunstnere står sammen og heller ikke er redd for og invitere nykommere inn i varmen! Jeg har vært aktiv kunstner i mange år nå, og livnærer meg kun gjennom det på ulike måter både som lærer i kunstfag, kurs holder, og av eget salg. Jeg har ikke hatt noen store offentlige utstillinger her til lands, siden jeg ikke er akseptert innen eliten av kunstnere / gallerier etc. Men jeg har marked utenfor landets grenser, og har anerkjennelse blant vanlige folk fordi jeg har stått på for og fremme kunstfag i skolen. Jeg har aldri søkt garantilønn/ stipend fordi jeg vet at der må man ha indre kontakter for og få noe. Norsk billedkunst har en lav posisjon her i landet, og er enda omspunnet av myter rundt det og være kunstner, takket være kunstnerne selv og deres organisasjoner som kun støtter opp om en liten 3% av landets kunstnere. Det skulle vært en selvfølge at de som er utdannet kunstnere automatisk fikk tilbud om medlemskap i NBK, da kunne man ha samarbeidet bedre for og bedre kunstneres kår og levestadard her til lands, samtidig som man kanskje kunne ha endret endel feil oppfattninger av kunstner yrket i det offentlige rom. Det er seriøse kunstnere her ute, men vi slipper liksom ikke inn i varmen fordi vi har for mange navle beskuende kolleger der inne som går til angrep på sine egne.
Ingeborg Stana i din artikkel i aftenposten 8.mai.07 skriver du i avsnitt Må på banen fra linje 1 sitat : Elendighetsbeskrivelsene fra dagens Kunst-Norge ville hatt liten tyngde hvis det ikke også var slik at det faktisk er det offentlige Norge som har initiert den brede satsing på kunstutdanning, sitat slutt.Du sier her i klartekst at staten ikke skulle ha initiert den brede satsingen på kunstutdanning.
Men når du nå svarer i ovenstående kommentar at sitat : I sin kommentar på Kunstkritikk hevder han (Roger Loyd) at jeg går inn for å bygge ned kunstutdanningen i Norge. Det gjør jeg ikke. Det er en selvmotsigende påstand.
Du kritiserer jo staten for at de har initiert den brede satsingen på kunstutdanning. Forøvrig registrerer jeg at din eneste innvending til innhold i mitt innlegg om NBK er at du ikke er helt enig med deg selv i hva du egentlig mener?
Roger Loyd påstår at han har lest en artikkel jeg skrev i Aftenposten 8. mai 2007. Han kan ikke ha lest den særlig nøye. I sin kommentar på Kunstkritikk hevder han at jeg går inn for å bygge ned kunstutdanningen i Norge. Det gjør jeg ikke. Det jeg etterlyser er en større politisk vilje til å se helheten på kunstfeltet. Norske Billedkunstnere jobber for å bedre kunstnernes arbeids- og levekår. NBK jobber ikke for å bygge ned kunstutdanningen.
Ingeborg Stana, Styreleder i Norske Billedkunstnere.
Ingeborg Stana
Ber Staten å nedregulere antall utdannede kunstnere.Dette med å begrense kunstneres muligheter er fullt i tråd med NBK sin selvutnevnte rolle.
Det er ikke nok med å forsøke å monopolisere kunstmarkedet gjennom NBK sitt poengsystem slik kunstsalongen gjorde det i 1880. Men nå skal NBK også arbeide for å begrense antall kunstnere som velger å utdanne seg til kunstnere.
At det å velge en kunstnerutdannelse er et av verdens vanskeligste yrker å livnære seg på er et ubestridelig faktum.
Men det må være den enkelte student sitt egenansvar å selv sørge for å innhente nødvendig informasjon om de manglende inntektsmulighetene nye kunstnere har. Og skulle da den enkelte student velge på tross av vanskelige odds å utdanne seg til kunstner så må de selv få lov til å bestemme dette.
Ingeborg Stana syter i vanlig kjent NBK stil om økede offentlige støtte ordninger til kunstnere. Ingeborg Stana ber også om at kunstnere får samme rettigheter som andre statsborgere har. Vel alle kunstnere har de samme retttighetene som alle andre borgere har. Kunstnere som ikke er ansatt noe sted er selvstendig næringsdrivende. Som selvstendig næringsdrivende har kunstnere samme rettigheter som alle andre selvstendig næringsdrivende. Dersom du som selvstendig næringsdrivende kunstner ønsker å være representert av en fagorganisasjon kan du melde deg inn i NHO Næringslivets Hovedorganisasjon eller andre næringslivsorganisasjoner.
NBK er ingen fagorganisasjon kun en interesseorganisasjon som igjen kun pleier interessen til en liten indre kjerne av ansatte og enkelte medlemmer på bekostning av flertallet av NBK medlemmer.En fagorganisasjon organiserer arbeidstakere. En arbeidstaker er pr definisjon ansatt i en bedrift.Hvis du ikke er ansatt er du pr definisjon feks. selvstendig næringsdrivende -frilanser – student – arbeidsledig – trygdet. Det er viktig å ha orden på begrepene og forstå hvilken kategori kunstner du tilhører av feks. de nevnte kategoriene. At kunstnere bør få garantilønn eller andre støtte ordninger er en holdning som gir et inntrykk av kunstmarkedet er noe som må støttes og kunstig holdes liv i. Denne holdning er et hinder for de oppegående kunstnerene som faktisk gjør hederlige innsatser for å få solgt sin kunst. De kunstnere som ikke klarer å leve av kun sin kunst får gjøre som andre kunstnere ta en jobb. Ikke forlang at alle de hardt arbeidende menn og kvinner her til lands skal i form av pålagte skatter være med å betale din garantilønn slik at du kan fortsette å produsere kunst ingen er villig til å kjøpe. Seriøse kunstnere trenger ingen støtte de støtter seg selv og klarer seg selv utmerket på egen hånd.Kunstnere må slutte å syte om støtte, støtt dere selv få dere en jobb. Kunstnere trenger ingen støtte men de trenger heller ikke en organisajon som NBK som kun fungerer son en bremsekloss for kunstnere generelt, meld dere ut av NBK og skap et fritt kunstmarked.
Jeg takker generellt for alle positive kommentarer jeg har fått fra mine medkunstnere på mine tidligere innlegg i andre debattforaer. Men jeg foretrekker at dere istedet med fullt navn publiserer deres meninger. Det virker som kunstnere lever i konstant meningsfrykt og kun yttrer seg offisielt dersom de kan få være anonyme som feks på underskog, hvorfor er det slik ?.Kan det ha noe med NBK sin iherdige innsats for å undertrykke kunstnere som har “feil” meninger, i så tilfelle har dere ikke fått nok.
Hvorfor fortsette å gjemme deres meninger i anonyme meldinger på underskog det virker så puslete. Hvis heller hvem du er og hva du står for med fullt navn .
Mvh Roger Loyd Kunstner
!
Og hva er det som er problemet da? Samfunnet? Utdanningen? Kunstnerne?