Forrige uke ble det kjent at Antonio Cataldo blir ny kunstnerisk leder for Fotogalleriet i Oslo. Cataldo kommer fra stillingen som kurator ved OCA – Office for Contemporary Art Norway, og skal overta etter nåværende leder Stephanie von Spreter i august 2018.
– Cataldo er en ambisiøs, innovativ og akademisk sterk kurator, og vi ser frem til å samarbeide med ham i den videre utviklingen av Fotogalleriet som en ledende institusjon for kamerabasert kunst. Det sier styreleder for Fotogalleriet, Espen Gleditsch, i en pressemelding.
Cataldo er utdannet ved Universitetet i Napoli og Iuav Universitetet i Venezia, der han studerte under filosofen Giorgio Agamben. Han ble ansatt som ansvarlig for publikasjoner og arkiv ved OCA i 2010, og har de senere årene jobbet som kurator samme sted. På OCA har han blant annet vært medkurator for Camille Norments Rapture på den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen i 2015, og kurator for utstillingene Unwoven World: Beyond the Pliable Plane (2014) og Alexander Kluges Raw Materials: Present Impressions, Past Wishes and Future Fulfillment (2014). I tillegg har han vært redaktør for en rekke av OCAs publikasjoner.
Cataldo sier til Kunstkritikk at Fotogalleriet bør være et sted for viktige samfunnsspørsmål, og at det er viktigere enn noensinne å tenke nytt og kritisk om fotografiet.
– I en verden av overvåkningskameraer, droner, satellitter og kroppsskannere produseres bilder i økende grad utenfor menneskelig kontroll. Institusjoner som Fotogalleriet har som oppgave å skape rammer for diskusjoner om bildeproduksjon, og å bruke kunstverk til å utforske muligheten til at andre verdener trer frem enn de som er styrt av forhåndsbestemte standarder. Fotogalleriet er en ideell plattform for å diskutere disse spørsmålene, en offentlig arena der kunstnere kan ta risikoer og utfordre rådende ideer. Det er et sted vi kan lære gjennom å bli overrasket, sier Cataldo til Kunstkritikk.
– Jeg håper at Fotogalleriet kan hjelpe oss å snakke mer spontant og bevisst om fotografiet og det sosiale rommet det skaper, og jeg ønsker å invitere forskjellige generasjoner inn i gallerirommet slik at perspektivene våre kan utfordres. Vi konsumerer bilder konstant, og relasjonene våre er mer enn noensinne formidlet gjennom bilder. Vi bør oppleve og snakke om bilder, men også stille spørsmål som ikke er diktert av skjermene som omgir og overvelder oss.
Du har akademisk bakgrunn, og kommer fra en institusjon med en hang til omfattende, forskningsbaserte utstillinger og prosjekter. Du har også jobbet mye som redaktør. Kan vi forvente oss en mer diskursiv versjon av Fotogalleriet med deg i førersetet?
– En kunstdiskurs henter sin kraft gjennom møtet mellom kunstnere, kuratorer og kritikere. Fotogalleriet er et viktig visningssted for komplekse fotografiske praksiser, og har alltid vært i fremste linje når det gjelder kunstneriske eksperimenter. Å bygge det fremtidige programmet til galleriet på denne historien innebærer å finne nye måter å tenke om fotografiets fremtid. Det diskursive utgjør kun ett av aspektene ved det å begi seg inn i fotografiets språk, fremvisning og distribusjon, og er bare én av mange mulige måter å forstå kunstproduksjon på.
Kan du nevne noen av prosjektene du har jobbet med på OCA som har vært viktige for deg?
– Det var en utrolig læringsprosess å jobbe tett med Alexander Kluge da vi skulle velge ut verk fra hans over 50 år lange karriere. Han har dedikert livet til noe han elsker – å skape et frirom for fantasien for et massepublikum. Hans idé om å forvandle fjernsynet til et visningssted for tysk eksperimentell film var rett og slett genial. Hans utfordring av tysk fjernsyn er fortsatt gyldig, og arbeidet hans er fortsatt kunstnerisk og poetisk.
– Jeg er også veldig glad for at jeg fikk være involvert i arbeidet med prosjektet Thinking at the Edge of the World. Perspectives from the North. Å bli kjent med arbeidet til fantastiske kunstnere som Samisk kunstnergruppe (Sámi Dáidujoavkku), kunstkollektivet Dáiddadállu (med blant andre Elle Marja Eira, May-Lis Eira, Susanne Hætta, og Máret Ánne Sara), Joar Nango og Tanya Busse, har gitt meg fornyet tro på kunstens utrolige kraft, og hva den kan gjøre i et samfunn. De har også fått meg til å tenke nytt om hvilken rolle kunsten har. Vi er vant til å tenke at kunsten befinner seg i en sfære uavhengig av det øvrige samfunnslivet, men deres arbeider demonstrerer hvor tett kunstproduksjon kan ligge opp mot akutte samfunnsutfordringer, sier Antonio Cataldo.
