Birgitte Sigmundstads film om prosessen bak det nye Nasjonalmuseet i Oslo i årene frem til åpningen i 2022, inngår i en kritisk praksis hvor hun uten store fakter borer i nasjonale offisielle historier. I tidligere arbeider har hun ofte jobbet med omfattende historisk arkivmateriale og tematikker som andre verdenskrig og kunst som propaganda, Edvard Munch og Sonja Henie. Det nye museet, som vises som en del av Høstutstillingen på Kunstnernes Hus, er definitivt plassert i samtiden, og har blitt en lavmælt, men megetsigende beretning om et musealt flytteprosjekt man i fremtiden kan studere sett i lys av den generelle vendingen i retning new public management, med sin innebygde markedstenkning som bryter mot museets mer tradisjonelle idealer. Filmen dokumenterer hvilke ideer som styrte et historisk museumsbyggebonanza vi nok aldri vil se maken til i vår levetid.
Det nye museet fungerer med andre ord som et slags røntgenbilde som gjennomlyser det elefantiske museet i de årene det blir til. Nå står det der med sin bastante og skarpskårne fasade, kanskje ikke riktig folkeeie ennå, men ikke langt unna. Filmen er basert på en uvanlig grundig innsamling av råmateriale gjennom ni år, inkludert dokumentasjon av alskens turbulens som oppsto underveis i den gedigne flytteprosessen. Filmens langsomme observasjon i spillefilmlengde, følger et kronologisk opplegg: fra innledende planlegging, byggetomt på Vestbanen med kranselag, tømming av museene, konservering og reinstallering, preview og avduking. Det hele er spettet av massiv møtevirksomhet og mer eller mindre artikulert meningsutveksling mellom direktør, fagstab, kuratorer, teknikere, representanter fra Statsbygg og arkitekt. Det er i sannhet et underholdende, og avslørende, skue.
Museets tyske arkitekt Klaus Schuwerk entrer tidlig i filmen scenen i sin Burberryfrakk. Han representerer den gamle og sofistikerte europeiske verden, som Norge alltid har spilt en statistrolle i. Det er symptomatisk at han først dukker opp i tåke (på Fujiku Nakayas installasjon på taket av det uferdige bygget i 2017) og stillaser, som et bilde på uklar kommunikasjon, motstand og ufullbrakte ideer. Statsbygg ønsket sparebluss i «verdens rikeste land», i en scene hvor billig kinesisk stein blir fremsnakket som erstatning for norsk granitt, som Schuwerk insisterer på. Arkitektens visjon får kjørt seg i møte med prosjektledere som rynker på nesen over alt det grå, og interiørarkitekter som plasserer «objektivt horrible» benker i utstillingsrommene. Det er i det hele tatt et oppbud av smått legendariske kommentarer fra Schuwerk i filmen, som her får en oppreisning etter å ha tatt avstand fra en rekke avvik fra sitt tenkte opus: søppelkasser, logo og «crazy monitorer» tar han ikke ansvar for. En kostelig scene oppstår når Schuwerk kupper pressekonferansen ved åpningen av museet, og proklamerer at Norge er et voldelig land. Han møtes med spørsmålet: Mener du det metaforisk?
Visuelt holdes museet som studieobjekt sobert under lupen i Det nye museet. Det er mange nærstudier og utsøkte stillbilder av kunst og arkitektur, og regien er stram. Filmen har verken med voiceover eller musikkspor, men er presis i det lydbildet den fanger opp. Små opplysende tekstinnslag er det nærmeste vi kommer overgripende fortelling. Der veggtekstene på det endelige museet ofte ser ut til å drives av frykt for å støte publikum fra seg, stoler Det nye museet på bildenes evne til å ytre seg uten å overforklares eller aktualiseres til noe paddeflatt.
Sigmundstads evne til å komme på innsiden av museets organisasjon, til og med på styrerommet, må sies å være en prestasjon. Bemerkelsesverdig er for eksempel møtet hvor billettpriser diskuteres, og en som tilfeldigvis har sett Dune på IMAX spiller den høye summen inn som legitimt sammenligningsgrunnlag. Heldigvis innvender i alle fall én kurator at museet også har funksjon som et sted for læring, i kraft av å være en offentlig institusjon. En tenkning der museets program kan sammenlignes med hvilket som helst kulturprodukt publikum skal punge ut for, synes likevel å ha oppslutning i styrerommet.
Like fullt søker ikke Sigmundstad å henge ut noen, men stiller overordnede spørsmål rundt hvordan Nordens største kunstmuseum forvaltes, i en tid hvor velferdssamfunnet er en utfordret idé. Stoffet er nødvendigvis spisset og vinklet, klippet av utallige timer råfilm. Filmen vinner på sin åpenhet og den ufrivillige komikken foran kamera. Noen scener nærmer seg slapstick, som når statsminister Jonas Gahr Støre får æren av å henge Skrik på veggen, men bildet dessverre har fått en skjemmende list dinglende over seg, som ansatte behendig prøver å dekke til mens masken skal holdes. Filmens stillhet og regissørens diskré og observerende posisjon tilbyr lite staffasje for de involverte å skjule seg bak. Blødmene og platthetene i mange av samtalene faller til bakken med et lite klask. Institusjonen sett under ett – samlokalisert i det kompromissløse tyske bygget – fremstår ikke med stor selvinnsikt.
I kontrast til denne dominerende tausheten blir direktør Karin Hindsbos forsøksvis samlende motivasjonstaler underveis i flyttingen – kickoff event-style – et teater i papp. Direktøren dukker gjennom filmen opp i diverse Dagsnytt 18-sendinger, etter hvert som det snurper seg sammen med forsinkelser og kritikk av fraværet av kunsten som tross alt tilhører offentligheten, og ikke minst den høyst problematiske avtalen med Fredriksen-søstrene. Politikersvar med streif av nytale er vel riktig merkelapp på de unnvikende forklaringene hun kommer med. Mye tilskrives lettvint en skepsis i kunstlivet mot private pengegaver fra rike velgjørere, uten egentlig vilje til å ta diskusjonen.
Sigmundstad vier museets konservatorer stor oppmerksomhet, og deres ro og konsentrasjon, blant annet når de syr med krum nål i et teppe av Hannah Ryggen, inkarnerer filmens observerende modus. Konservatorene er et gjennomgangsmotiv, i likhet med teknikernes buksering med kunsten. Skulpturer flyttes rundt på og malerier plasseres, akkompagnert av lyden av traller og laserlys på veggene. Innzoomingen på malerier i magasinet signaliserer noe suspendert: De er ikke på jobb, de må ikke prestere eller representere. I disse scenene, men også alle utsnittene av kjente verk og dvelende panoreringer over tomme rom, viser Sigmundstad en slags ømhet og sensitivitet overfor den faktiske kunsten, i øyeblikk og rom der den er fri fra formidlingens publikumstatistikk.
Tømmingen av de tidligere museumsbyggene får nesten noe elegisk over seg. En lysekrone i Kunstindustrimuseets gamle lokaler demonteres av mange hender, det er store bare felt i barokksalens gyldenlærtapet. Sigmundstad fremkaller noe som ikke kan rekonstrueres, en viss atmosfære og historisk kontinuitet. Slik forgår verdens storhet. Samtidig blir det personlig når vaktene feller noen tårer idet Nasjonalgalleriet i 2019 stenger sine dører for siste gang. Siden virker det som de aldri har blitt åpnet igjen. Det nye museet fanger på skjerpet vis, med både humor og melankoli, opp dette tidsskiftet. Det er stint av musealt konfliktstoff, som tapte muligheter i de gamle museumsbyggene og hvordan kunsten er blitt stedfortreder for et knippe tidstypiske ideer. Samtidig viser Sigmundstads film at det digre museet i praksis får sin form gjennom en myriade samtaler og praktiske etapper, ressurser som hele tiden kan skifte karakter og kvalitet, om man ønsker det.
